Sjokkopplevelse, mamma skal dø.

[MiraculixGRAVID]

Jeg er nå snart 29 uker på vei. For to dager siden fikk jeg tlf fra sykehuset. Moren min var innlagt pga lungebetennelse, og jeg er 1.pårørende så regnet med at det gjaldt det. Fikk ett møte med legen, og forsto vel at det var litt mer alvorlig enn som så. På møtet fikk jeg beskjed om at det var en kreftdiagnose. Det har begynnt i tykktarmen, med spredning til hele leveren. Mamma er hjertetransplantert, og da får de ikke gjort mye, da kroppen ikke er så sterk t å begynne med. Men leveren var uannsett helt full av kreft, så de kunne ikke gjøre stort. Vi ve ikke hvor langtt kreften har gått videre i kroppen. Men fra å være ganske sterk (sist fred.) og kunne reise på sykehuset selv, har veien vært meget rask til sengeliggemde.

 

Hun er bare 54 år, det er jo ingen alder. Trodde aldri dette skulle skje :-(

 

Hun får nok aldri se barnebarnet sitt, det er det første barnebarnet og hun gledet seg sånn.

 

Er helt utslitt, sover og spiser dårlig, sitter akkutt ved tlf og venter på beskjed fra eller er på sykehuset,. Hun har masse familie/søsken og alle vil si farvel, derfor blir det mange korte besøk på sykehuset for meg og søsteren min, hun orker kanskje 10 min prat, og vil være hois henne så mye som mulig.

 

Hvordan påvirket dette babyen i magen? min jordmor er 1.5 timer unna, jeg bor nå i huset til mamma.. vil jo ta vare på han, men føler at jeg ikke skal tenke på han, men all energi t mamma akkuratt nå. samtidig vil jeg jo ikke at det skal hende baby noe. legen min sa det mest sannsyynlig går b ra, bare ikke stress. men ikke stress blir ett dårlig råd.

 

fortvilet :-(

[<3 duracellkanin <3]

huff dette hørtes helt forferdelig ut!

mine tanker går til deg og din familie!

husk at disse babyene i magene våre tåler utrolig mye

jeg synes du tenker riktig med å fokusere energien din på din mor og din familie.

det er utrolig hvor mye stress de kan tåle inni der

 

sender varme tanker <3

[Maia&Mathias <3]

Huff, dette var ikke noen koselig lesing!! Selv har jeg både en svigerfar som sliter med kreft med spredning (på 5.året så er en seig type) og en stefar som har kreft med spredning (har holdt på siden i sommer og dette er en aggresiv type) så kan ihvertfall relatere litt til hva du opplever selv om du har fått en virkelig sjokkbeskjed!

 

Jeg synes du skal fokusere all energien din på din mor nå, babyen din klarer seg fint og du kommer nok til å merke det på kroppen hvis du må roe deg ned. Hvis du er bekymret kan du jo ringe til jm å prate med henne men tror nok hun også kommer til å si at du må lytte til kroppen din.

 

Når min svigerinne var 5 mnd på vei døde min bror, altså hennes svoger i dramatiske omstendigheter. Min andre bror, mannen hennes, sørget mer enn alle oss andre for de var bestevenner og hun støttet han hele veien. Hun var veldig stresset og hun opplevde ett par små blødninger. Jm sa at hun måtte prøve å slappe av mest mulig når hun kunne og lytte på kroppen når d ble for mye for henne.

 

Kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg synes du skal gjøre det du føler er riktig å gjøre nå. Sender alle mine varmeste tanker og medfølelse til deg. Skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem.

[Maia&Mathias <3]

Glemte å si at selv om du har det tungt nå så har du heldigvis noe å se frem til. Babyen din kommer til å gi deg glede og kjærlighet og styrke til å komme deg igjennom dette. Merkelig hvordan livet fungerer noen ganger, noen dør mens andre begynner ett nytt liv...

[HegeAE]

Ikkje noko kjekt å høyre. Og eg trur det kjem til å gå bra med babyen i magen og. Nei, i slike situasjoner er det ikkje alltid så enkelt å ikkje stresse. Men, greit å kunne prøve å koble litt av sjølv og. Prøve å glede seg over det nye livet som er på vei og til tross for at det er tungt akkurat no.

 

Klem

[MiraculixGRAVID]

Ok, det var fint å lese.

 

Jeg håper mamma og¨så får en stund til, men det virker ikke slik. Skjønner ikke at det kan gå så fort... Helt ufattelig og uvirkelig. Bare griner :-(

 

Baby sparker iallefall og er som før, så da engster jeg meg ikke får han nå. Har ikke energi til to føler jeg, men skal selvfølgelig passe på han det jeg kan. men er så mye trist rundt meg som jeg vanskelig kan unngå :-(

[shewolf]

Hei.. kan ikke forklare hvor lei meg jeg er på dine vegne. Min mamma gikk bort av nøytaktig det samme i november. Hun ble brått veldig dårlig og døde etter ca 1,5 uke.. Da var jeg 26 uker gravid tror jeg. Og det var kjempetøft.

 

Kan ikke si at det er lett, for det er ikke det.. mamma hadde også gleda seg masse til å bli bestemor.

 

Eneste jeg kan si som kanskje hjelper..(?) er at jeg nå er 35 uker på vei og babyen har det fortsatt bra. Til tross for ekstremt mye stress og vonde følelser.

 

Ta vare på den tiden dere har med henne, og bruk hverandre for støtte!! Det er det viktigste. Vær der alt dere kan, det er viktigere at dere er der på slutten en hvem som helst. Og prøv å si ting dere ikke vil ha usagt.

 

Lykke til med alt..sender alle gode tanker til din familie og babyen din. ps. ta kontakt med legen hvis du føler noe er feil, og ta vare på deg selv!

[Mrs Gloomy er fødeklar!]

Så forferdelig leit å høre.

Jeg tror, som de andre, at du skal rette all energien mot din mor nå. Den lille i magen klarer seg helt fint. Tenk alle barn som blir fødte i krigs-og sultsoner i verden. Det der med at man må tenke positivt og "ha det bra" for at fosteret skal ha det bra, tror jeg er mektig overdrevet. Så lenge du spiser og klarer å sove bortimot nok, tror jeg ærlig talt ikke han/hun "bryr seg" så mye med hva som foregår i følelseslivet ditt.

Jeg tror det viktigste for deg må være å få tatt ordentlig farvel med moren din nå.

 

Da jeg var ca 5 mnd på vei med en av mine sønner, døde halvbroren hans(stesønnen min) under ganske så dramatiske omstendigheter. Her var intet mindre enn unntakstilstand i hjemmet i resten av svangerskapet mitt, og langt inn i spebarnstiden hans. Jeg tenkte mye som du gjør nå. "Tro om all denne sorgen og alle disse vonde tankene og følelsene påvirker barnet mitt?" Det var en utrolig stressende og vanskelig tid, men gutten som kom ble et lyspunkt som jeg er overbevist om løftet oss ut av det tyngste.

 

Ikke bekymre deg for barnet. Ikke mer enn du ville gjort ellers. Bruk mest mulig av tiden som er igjen for moren din sammen med henne.

[MiraculixGRAVID]

Huff, så utrolig leit.. Dette hadde jeg ikke unnet min verste fiende, tenlk at skjebnen kan være så brutal! Mamma også har plutselig blitt super dårlig, rart å tenke på at hun var på jobb sist uke :-( Legene tror hun har gått med det en stund, og vært av typen som bare "ikke vil klage", og det kan nok stemme for hun er liksom slik... Det har gått snart en uke siden hun ble lagt inn, jeg håper vi får en tid til sammen...

Godt å høre at babyen også skal kunne klare dette, må jo innrømme at endel beskymringer går også til han. skal prøve å roe ned, men det blir nok ikke lett.

 

takk for gode innlegg!

[MiraculixGRAVID]

Tusen takk, Mrs Gloomy*høygravid*, de ordene skal jeg ta med meg videre!

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Så leit å lese Miraculix86

 

Ville bare fortelle deg det jeg ble fortalt i starten av dette svangerskapet.

Jeg mistet tvillinger i 09, og hadde liten reaksjon på det, senreaksjonen kom når jeg ble gravid igjen i fjord, og jeg var apatisk, deprimert og lite fokusert på spira helt frem til uke 22 i svangerskapet.

Pratet med psykolog om det hele, og hun sa: Barnet i magen sies å merke mors følelser og behov. Med andre ord, den lille i magen din vet nok at du trenger å fokusere på mammaen din nå, det er jo det du trenger, få mest mulig tid med henne, for man vet desverre ikke når tiden er over

Men ungen har det nok bra skal du vite, h*n merker nok sins stemningen din, og se slik på det: et minste tegn fra h*n er en trøst til mamma, som trenger det. Enda du ikke tenker stort på lille i magen i disse tider, så er ikke det feil av deg, for bare dette innlegget viser jo at du fortsatt tenker på nurket, enda h*n ikke er i fokus <3

 

Sender med en stor trøste/styrke klem

 

 

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Så leit å lese Miraculix86

 

Ville bare fortelle deg det jeg ble fortalt i starten av dette svangerskapet.

Jeg mistet tvillinger i 09, og hadde liten reaksjon på det, senreaksjonen kom når jeg ble gravid igjen i fjord, og jeg var apatisk, deprimert og lite fokusert på spira helt frem til uke 22 i svangerskapet.

Pratet med psykolog om det hele, og hun sa: Barnet i magen sies å merke mors følelser og behov. Med andre ord, den lille i magen din vet nok at du trenger å fokusere på mammaen din nå, det er jo det du trenger, få mest mulig tid med henne, for man vet desverre ikke når tiden er over

Men ungen har det nok bra skal du vite, h*n merker nok sins stemningen din, og se slik på det: et minste tegn fra h*n er en trøst til mamma, som trenger det. Enda du ikke tenker stort på lille i magen i disse tider, så er ikke det feil av deg, for bare dette innlegget viser jo at du fortsatt tenker på nurket, enda h*n ikke er i fokus <3

 

Sender med en stor trøste/styrke klem

 

 

[sisten]

Uff, dette er ikke lett. Sender deg en klem og ønsker deg lykke til med den lille. Nå er du et stykke på vei så barnet tåler at mors kropp går gjennom påkjenninger, nå fikk jo du en stor påkjenning som er vanskelig og trist. Ta godt vare på gode minner og bilder til barnet så kan dere i fremtiden ha gode stunder sammen og mimre:-) dette er nok ikke lett for dere, klem:-)

[blå og rosa+lillebror]

Dette var veldig trist å lese, blir kjempe lei meg på dine vegne. Kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være for deg. Håper du og familien din klarer å ta vare på hverandre, og moren din, i denne tiden.

Lykke til

*klem*

[Pockahontas]

Ånei, så ufattelig trist! :-(

Mammaen min døde også av kreft, men ikke mens jeg gikk gravid da.

Du virker fornuftig og kommer deg igjennom dette her.

 

Masse tanker og klemmer til deg :-)

[3gutter_og_1jente]

Off, så utrolig trist å høre. Og jeg vet så altfor godt hvordan du har det da jeg mistet pappan min pga kreft i juni. Og fant ut at jeg var gravid et par dager senere. Det har vært et tøft svangeskap med masse følelser oppå alle hormonene, men nå er jeg snart i mål.

 

mIn søster var vel litt lenger på vei enn det du er nå når han døde, men hun gikk alle mnd gravid mens han ble sykere og sykere, og alt gikk bra med den lille (hun gikk over tiden til og med). Men det er nok værre for den gravide, husk at vi tar lettere til tårene, og alt føles mye tyngre..Men babyn din har det nok bra. Prøv å konsentrer deg om mamman din, og ikke bekymr deg for babyn i magen, sikkert ikke lett, men så lenge lege og jordmord sier at den i magen har det bra, så er mamman din det viktigste nå..

 

Ord blir fattige i situasjoner som denne, og man vet liksom ikke helt hva man skal si. Men ta vare på deg selv, fokuser på de små stundene mamman din har det greit og ta vare på dem.

 

Sender deg en varm klem.

[*Lissi*]

Sender deg en stor klem! Mistet selv søsteren min da jeg var 10 uker på vei. Brystkreft, med spredning til leveren.

Forferdelig tungt, men alt gikk fint med babyen.

Er vel ingenting noen kan si for å gjøre det lettere dessverre. Prøv å tilbring så mye tid du kan med moren din den siste tiden. Klem.

[kanskjeminime]

Tårene triller her, sender en stor klem jeg også, håper du får beholde mammaen din lengst mulig!

 

Pappa har hatt kreft de siste 2 årene, men rett før jul ble han dårlig og vi fikk sjokkbeskjeden om at han hadde aggresiv spredning og in worst case ett par uker, i beste fall ett år igjen. Han fikk cellegift som heldigvis ser ut til å stagnere spredningen så håper vi får beholde han mye lenger, legene har jo tatt feil før..

 

Det eneste jeg kan si er at du får forsøke å tenke litt på deg selv også om du klarer og samtidig selvfølgelig være der for mammaen din.

 

Klem.

 

 

 

[♥Mammsen&3prinsesser♥]

Kjære deg, får så vondt når jeg leser innlegget ditt å vet selv hvordan det er å miste noen såpass nær av denne sykdommen.

Vet du, babyen inni magen din går det bra med å nå skal du rette fokuset ditt på å ha tid sammen med din mor for det trenger dere begge to...

Syns du er fantastisk jeg som er såpass tilstede som du er for dette er en knalltøff prosess å gå igjennom selv..

Har du noen nærme deg som du kan snakke skikkeli med?

En god støttespiller i herremannen?

For dette er også veldi viktig akkurat nå

Du har mange tanker å følelser som du selv trenger å bearbeide å en god armkrok som kan ta rundt deg uten at du skal trenge å bruke ord..

 

Sender deg alle varme tankene jeg har..

[minha filha]

Kjære du.

Det er umulig å forbli uberørt av historien din. Mange flotte, empatiske kvinner har gitt uttrykk for mye av det jeg tenker, men jeg vil i tillegg dele noe som har modnet i løpet av tankeprossessen: Hva med å få tatt mange bilder av mormor (hvis formen tillater det sånn innimellom) sammen med deg og magen din. Barnet ditt vil nok vokse opp med mange historier om mormor. Tror det vil være fint å kunne ha noe håndgripelig: "Her er mormor og her inne ligger du, liksom... Hun var så glad for at akkurat du skulle bli født"....

 

Noe i den duren, med dine egne tilpasninger. Ønsker deg alt godt.

[jente_80]

Fryktelig triste nyheter, Miraculix..!! Føler masse med deg!

Jeg er nesten i samme situasjon selv. Ble gravid i august med prøverør etter mange års streving. I midten av november ( da var jeg ca 12-13 uker på vei) kom sjokkbeskjeden. Min samboer og kjæreste gjennom 12 år har kreft. Kreft i tykktarm med spredning til lever osv. Det ble noen skikkelige tøffe uker!!

Men jeg vil også råde deg til å konsentrere deg om din mor og det du må ordne opp i der. Babyen vil nok alltids klare seg

 

Kreft er en forferdelig sykdom som rammer når du minst aner det. Men når den først er kommet må man bare takle den på "best" mulig måte.

 

Dere har min største medfølelse!!

 

Og om du lurer så er kjærsten min fortsatt på cellegiftbehandling, har vært det siden da vi fikk beskjeden. Håper på at det hjelper.... men man vet jo aldri..

[Sissin]

Fikk lyst til å sende en klem til dere alle jeg, vi er visst mange som har mistet nære og kjære =/

 

Miraculix, jeg er så lei for at du opplever dette akkurat nå, i en tid hvor du skulle fått forberedt og gledet deg til den lille kommer. Du har fått mange fine svar, og jeg blir så rørt over omsorgen vi viser hverandre her inne. Det er så fint, syns jeg =)

 

Det er ikke sikkert at det er gjennomførbart, men jeg kom til å tenke på.. Hvis moren din er sterk nok til det, hva med å ordne en 3D-ultralyd hvor du får bilder og film av babyen, og deretter vise din mor via en laptop?

 

Mange varme tanker til deg i en vanskelig tid

[MiraculixGRAVID]

Tusen takk alle sammen for fine innlegg, rart hvor støttende det er selv om vi ikke ser hverandre!

 

Vi får svar på mandag på kreft type/aggresivitet (håper vi) og kanskje de kan stagge det for en stund. Frem til da blir hvert besøk som en avskjed og det er tøft.

 

Tusen takk for masse flotte innlegg, det settes så stor pris på. Syntes det er så trist at så mange av dere også har opplevd dette nå eller tidligere. I min boble skal liksom graviditeten være en tid hvor alt bare er fantastisk, men selfølgeløig er dette noe som kan ramme alle når som helst. Det føles så utrolig urettferdig... :-( Hun er min beste venn og mamma og skulle ikke fått dette nå. Håper virkelig vi får en tid til, uten at hun har det vondt.

 

Igjen tusen takk alle sammen

[2prinserOg1engel]

Hei du! Jeg ville bare gi deg en god klem.. Jeg opplevde at mamma døde av kreft for 1 1/2 år siden, bare 48 år gammel. Da var min lille sønn nøyaktig 2 mnd gammel. Vi trodde aldri mamma skulle oppleve å få se barnebarnet sitt men vi var heldige og fikk ha henne hos oss på overtid..

 

Det jeg ville si var at jeg tror ikke det er noen fare med babyen din, jeg flyttet hjem og bodde hos mine foreldre for å ta meg av mamma de siste 6 mnd av hennes liv..jeg er sykepleier selv og tok det hele og fulle ansvaret for henne. Det var forferdelig tungt psykisk, men min lille prins i magen tok ingen skade av det. Jeg tenkte som deg at det er nå du har mamman din og den tida som er nå får du aldri igjen... Gjør det som du føler er riktig men gi deg tid til å hvile litt innimellom. Ta vare på deg selv oppi det hele, det husker jeg alle sa til meg hele tiden...uten at jeg egentlig helt visste hvordan jeg skulle gjøre det...jeg levde for mamma men angrer ikke på det nå som hun er borte.

 

Føler virkelig med deg kjære deg.

 

Stor klem fra

[Mamma til tre?]

Har stor med følelse med deg, du får prøve å hvile så mye du kan.

 

Til trøst kan jeg fortelle at min bestefar døde to månder før min lillebror ble født. Han er i dag grafisk designer med eget firma, og har alltid vært en språkmektig og skoleflink gutt. Din sorg og det stress du opplever trenger ikke å gå utover babyen i magen, bare husk å ta det så mye med ro som du kan.