Om å ikke nyte denne tiden..

[Jojo81*snartmammaigjen*]

Misforstå meg rett, damer, jeg nyter selvsagt å ha rund mage og sparkene fra den lille. Men nå, uke 32+5, har jeg snart nådd grensen for hva jeg føler jeg kan klare. Det er ikke meningen å syte og skape negativitet her på siden, men det er så tungt å komme gjennom dagene nå.. Jeg har slitt med bekkenløsning i hele svangerskapet, og nå er det skikkelig ille. Jeg har også carpal tunnell syndrom i begge hender, hvilket gjør det vanskelig å gå, siden jeg er avhengig av krykkene hvis jeg skal lenger enn fra bilen og inn hjemme. Jeg kan ikke gå på butikken alene, og storhandel er jeg ikke med på i det hele tatt. Dette burde jo være nok, men jeg har også, som sikkert mange andre, halsbrann, treg mage, leggkramper og kløe, og noe som ligner en snikende depresjon. Jeg blir i tillegg veldig dårlig flere ganger i uken, med høye pulsløp. Det kan være fordi jeg har en kronisk sykdom som heter hypthyreose (lavt stoffskifte), men jeg skal utredes etterpå. Så dere skjønner kanskje at dette begynner å ligne på en dårlig vits..?

 

I dag har jeg vært på samtale med fødselslege på sykehuset der jeg skal føde, og jeg skal tilbake i uke 37 for å sjekke modning og mulighetene for igangsettelsesforsøk da eller i uke 38. Jeg ble uansett lovet at jeg ikke skal gå over termin. Det er godt å ha noen å betro seg til, og jeg følte meg godt ivaretatt av legen og jordmor. Men jeg klarer ikke å finne frem smilet, jeg er så sliten!! Og så har jeg så dårlig samvittighet for at jeg føler det slik. Det sies jo at babyen føler det jeg gjør, og det må da bety at stakkaren kommer til å slite med depresjoner? Og så leser jeg om alle dere som gleder dere og diskuterer vogner og bleier og navn, mens jeg selv knapt orker å tenke gjennom hva jeg måtte ha på loftet av utstyr fra nr 1 og 2. Jeg vil glede meg sånn som dere gjør!

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget, men kanskje det er noen som har noen kloke ord? Eller som kan gi meg "en på tygga" og be meg om å skjerpe meg? Er det noen som har lignende erfaringer?

[Nr-2-i-magen]

Hei,

 

Jeg skulle gjerne ha svart deg, men ville gjøre det på en privat PM. Men du hadde ikke noe profil, så gikk ikke an å sende noe til deg.. Tror jeg.

 

[Pingo80]

Hei!

Synes synd på deg, høres ikke ut som du har det enkelt. Er selv i uke 32 og har bekkenløsning, halsbrann, leggkramper osv osv, men ingen sykdommer i tillegg, og klarer hverdagen greit med jobb og to barn.

Men jeg kjenner meg igjen i det å ikke kunne glede seg. Graviditeten slo ned som en bombe her i huset, var verken planlagt eller ønsket. Både mannen og jeg var fortvilte. Jeg klarte ikke å glede meg eller ønske babyen, og snakket med jordmor og mannen min om det. Det var en fæl tid, og varte helt til rundt uke 20. Sakte men sikkert har det gått bedre, antakelig fordi jeg, slik du gjør, innrømte at jeg hadde problemer og snakket om dem.

Kan ikke gi deg noe annet råd enn å være tålmodig med deg selv og bare klore deg fast. Du har ikke lenge igjen, og jeg VET at du greier dette! Lykke til, håper du får en fin fødsel

[Sissin]

Stakkars =) Jeg skjønner godt at du er sliten og helst vil få ting unnagjort Når alt blir tungt og vanskelig, tærer det på psyken, noe som gjør at alt det tunge bare blir enda tyngre. For å gjøre ting lettere for deg selv, prøv om du klarer å fokusere masse på alt det positive =)

 

For jammen er det mye positivt også

 

Det høres ut som om både lege og jordmor tar deg på alvor og følger deg opp, og siden du ikke kan være med på storhandelen selv så er det jo noen som gjør dette for deg?

 

Treg mage og halsbrann kan jo ha med det faktum å gjøre at det er vanskelig for deg å bevege deg noe særlig, så da stimuleres ikke tarmen til å jobbe noe raskere. Jeg har ikke bekkenløsning, aldri hatt, så jeg aner ikke om det er dumt å foreslå.. men hva med yoga-øvelser, gjerne sittende? Slik at du får bevegelse i overkroppen og forhåpentligvis fart på den trege magen?

 

Halsbrann holder meg våken mesteparten av nettene, enda jeg tygger på link, gaviscon, novalucid, love hearts og tyller i meg nyco fruktsalt.. Ser ut til at jeg får bare holde ut de siste 10 ukene med de greiene der, enda det skremmer meg litt. Jeg våkner nemlig av at jeg ikke får puste, pga at jeg har gulpet og fått det ned i luftrøret. Sorry for ekle detaljer XD

 

Jeg begynner også å bli sliten, jobber fremdeles, og har barn fra før. Så dagene går fort og jeg føler at jeg ligger etter med både forberedelser, planlegging og husarbeid. Så jeg føler virkelig med deg! Det ER vanskelig å holde humøret oppe når en føler seg helt tømt for energi, og så får en dårlig samvittighet for alt en syns en BURDE ha klart.

 

Men når jeg begynner å synes synd på meg selv, så tenker jeg på hvor heldig jeg er som skal bli mamma igjen, det hadde jeg faktisk gitt opp å håpe på =) Jeg tenker også på at etter at jeg hadde gått gravid i 40 uker, og babyen var ute.. Så savnet jeg på en måte å ha noen der inne.. Kanskje det bare er meg som er merkelig =)

 

Det er ikke så mange dagene igjen nå, dette klarer du Du har jo stått på og kjempet så lenge, du er snart i mål =) Kanskje du kan "skjemme deg selv bort" litt? Med fot-terapi, frisør-time, spa etc. Besøk en venn som du vet du blir i godt humør av å snakke med, eller gjør noe annet du syns gjør deg godt. Ønsker deg en masse lykke til, dette ordner seg =D

 

 

[lykkelig79mod]

Du har allerede fått mange gode råd, og det er bra at du blir godt ivaretatt av lege og jordmor..

Jeg har hatt noe av de samme følelsene du sliter med, og av plager så er det helste bekkenløsningen som krøller ting til for meg.. Utrolig frustrerende.. Spesielt med tanke på alt en skulle ha gjort.

 

Så om ikke annet så kan du trøste deg med at du ikke er alene, o det er faktisk lov å syns synd på seg selv.. Prøv å gjøre noe du syns er kjekt.. Du fortjener det!

 

Klem

[Jojo81*snartmammaigjen*]

Tusen takk for mange gode og trøstende ord. Jeg hadde kanskje fryktet at mange ville si at jeg er egoistisk, særlig fordi jeg vil induseres to uker før tiden. Men jeg vil også påpeke at jeg IKKE ønsker keisersnitt, og det har jeg også gjort klart overfor teamet på sykehuset. De synes det er kjempeflott at jeg ønsker å gå i vaginal fødsel, og jeg er forsåvidt egentlig litt stolt av det selv. Særlig når jeg vet om flere som ikke sliter slik som jeg gjør, men likevel ønsker KS. Så der kan jeg ihvertfall holde hodet hevet.

 

Det er mye som har skjedd den siste tiden, og det kan godt være at jeg har slitt meg litt ut. Så selv om jeg egentlig ikke gjør så innmari mye (sammenlignet med før graviditeten ihvertfall), er det kanskje lurt å roe enda litt mer ned og rett og slett bare gjøre sånt som jeg har lyst til, som dere så fint sier. Og ja, jeg har en partner, men han reiser mye i jobben, særlig på denne tiden av året. Så da er jeg en del alene med de andre to barna. Eldstemann er 11 år, og klarer å hjelpe til en del, blant annet både leverer og henter han lillesøsteren sin i barnehagen. Vi bor bare 300 meter fra barnehagen, som igjen er nærmeste nabo til skolen. Jeg er likevel helt ødelagt om jeg går opp dit og ned igjen, og det er alltid en risk å skli på isen, så jeg har fått beskjed om at jeg ikke skal gjøre dette. Vi har også en god dialog med de ansatte i barnehagen, og det fungerer fint, men jeg har dårlig samvittighet både overfor henne som ønsker at jeg skal bli med, og han som skulle hatt tid til å gjøre helt andre ting enn å hjelpe mammaen sin.

 

Så det er vel egentlig dårlig samvittighet og følelsen av å ikke mestre som sliter på meg, for jeg har hjelp i alle bauger og kanter, inkludert mange gode og hjelpsomme venner. Men - det blir nok bedre, jeg skal være den gode mammaen jeg vet jeg kan være når vi kommer oss gjennom dette Mindre enn 6 uker igjen nå! Og bagen og ommøbleringen får gubben ta når han er hjemme

 

PS: skal prøve å opprette profil, har bare ikke vært aktiv nok her inne til å bry meg noe om det før nå

[Pingo80]

Se der ja, du klarte å grave frem litt positivitet Visste du hadde det i deg

Det er en tung tid, men den er snart over, og da kan du være supermamma Storebror har bare godt av å hjelpe til. Barn er så tilpasningsdyktige. Lykke til videre!

[Februarmamma 2011 og 14?]

Forslag til en liten glede innimellom alle plagene: Har du en plass utendørs i hvor du kan sitte en liten stund i solen? Syns alle mørke tanker smelter bort når solen begynner å varme litt.

[eskil2687]

Hei du!

Jeg er ei dame på snart 42 år som fikk en gutt for 5,5 år sia. Hadde da carpal tunnel syndrom i begge hender og sov ikke i det hele tatt på natta de 4-5 siste mnd av svangerskapet da pga smerter. Ble da satt igang 2 uker før termin, Og ble operert i den ene armen 2 uker etter fødsel. Min samboer tok da over min permisjon mens jeg gikk sykemeldt. Tok den andre armen etter 2 mnd ca,og det samme skjedde med permisjon vs sykemelding da. Dette må du forlange bare,du greier ikke gå lenge med disse smertene det kan jeg love deg av erfaring.

Resten av dine problemer kan jeg desverre ikke utale meg om da jeg ikke har erfaring med det,men smertene mine i armene ble borte over natta etter operasjon,så deilig.

Nå venter jeg ei lita prinsesse på april,noe jeg gleder meg sinnsykt til da jeg har 4 gutter fra før. Har slitt med litt bekkenløsning no,men det e ingenting iforhold til smertene i forrige svangerskap.

Ønske dæ masse lykke til og håper det går fort til du føder no.

Klem fra mæ))