Trassalder og høygravid

[Me.myself.agirl.and.one.more?]

Jeg føler meg som en dårlig mor for tiden. Er 36 uker på vei, og har ei jente på snart 2 år hjemme med meg, som virkelig er stridig akkuratt nå. Jeg har et veldig vondt bekken og klarer ikke gjøre så mye. Likevel blir det en del bæring på henne, fordi hun står og skriker til jeg tar henne opp. Ingen andre enn meg får lov å kle henne, bære henne osv. Akuratt som hun forstår at her er det noe som kan utnyttes.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle denne trassalderen. En episode idagtidlig:

 

Hun våknet og ropte på meg. Jeg gikk inn og løftet henne ut av sengen. Hun var blid, helt til vi skulle gå inn å stelle oss på badet. Det vil hun som regel aldri! Jeg tok av pysjamasen og hun skrek mer og mer, fordi hun ville ha pysjamasen på. Men hun kan jo ikke ha den på hele dagen, eller? For å få på henne klærne måtte jeg holde henne med tvang (og jeg gråt inni meg og følte dette var veldig feil). Hun vrengte seg til alle kanter og skrek høyt. Det var bare så vidt jeg klarte få på klærne på grunn av all motstanden.Naboene må mistenke barnemishandling?? Kanskje var det det? Huff

 

Vi kjempet i en time!! Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Er det normalt? Er det trass? Eller er det jeg som bare takler henne feil?

 

Ble mye frustrasjon dette her...

[Mini nr 2 i mars]

Du har ingen grunn til å føle deg som en dårlig mor!! Selv om jeg vet akkurat hva du føler...

 

Det er ikke lenge siden 2-åringen vår også holdt på sånn, og det er ganske slitsomt! Venter selv også nr 2 og har ikke så mye overskudd til å takle det dessverre...

 

Her hjalp det veldig å prøve å forberede jenta på det som skulle skje, prøve å avlede henne når vi så at det kunne gå i gal retning, motivere henne med belønning, la henne til en viss grad få delta i avgjørelser.. Men det hender selvsagt at hun får noen utbrudd som kommer helt ut av ingenting, og da må vi bare la henne rase fra seg! Heldigvis har det roet seg endel nå! Vi fant vel ut at det tar lengre tid om vi skal krangle og hun skal hyle enn å være tålmodig og ta den tida det trenger..så hvis vi klarer å holde ut så blir stemningen så mye bedre. Og så må vi bare være konsekvente slik at hun vet hva hun har å forholde seg til, ellers blir hun frustrert og prøver seg nok bare mer!

 

Høres helt normalt ut å av og til ha kamper som varer i en time, iallefall har vi hatt det sånn her! Og jeg har mange ganger tenkt at naboen må tro vi driver med barnemishandling...man føler seg fæl, men noen ganger blir det bare sånn!

 

Du må kjenne på hva som er rett for deg og hva som fungerer for barnet ditt, men et generellt råd er å være rolig, trygg, bestemt og konsekvent. Barnet har lov til å bli sint, vi voksne også, men man kan gost være tydelig på hva som er grei oppførsel og ikke.

 

Lykke til Trøsten er at det går over! De vokser til disse små og må jo prøve seg ut! Er bare endel av læringen

[Mauameg]

Hei!

 

Jeg vil vel påstå at dette kun er trassalder og jeg tror det er bra du bare gjennomførte det og fikk henne på klær. Og sånn syntes jeg du skal fortsette med, da skjønner hun etterhvert at det er du som bestemmer og det vil gå enklere etterhvert. Jeg skjønner at det ikke er noe moro å holde henne fast, men noen ganger så er det eneste løsning. Og det er heller ikke barnemishandling. Du er jo ikke slem mot henne, hun prøver bare å teste hun sine egne grenser Så du får bare fortsette å være bestemt og så tenker jeg det blir enklere etterhvert.

 

Lykke til i hvert fall

[Ella_Bella_Snupperella]

Hei! Vi har en liten gutt på snart to år og jeg er 32 uker med bekkenplager! Har noen små "kamper" om dagen men det er relativt rolig og fort ferdig. Var verre for litt over et par mnd siden - da var det bare mamma som gjaldt og jeg som fikk alle slag og kloring og skrikeanfall. Vi begynte først og fremst å innføre en strengere rutine med at dersom papa kom først til var det han som fullførte - og vi gjorde det oftere enn vanlig en periode for å understreke poenget! Innen noen få dager (med mye hyl) var det plutselig ikke bare mamma som måtte trå til!!! Dernest gikk vi til angrep på adferd som var uakseptabel. Vi fant en "skammekrok" (faktisk flere - en i 2. og en i 1. etasje). Trappen kan brukes eller en krakk men vi gikk for krok. Ideen er en time-out. Han får advarsel om at slik og slik gjør du ikke. Han får to forsøk. Tredje gang bærer det hen til kroken. Han er så liten enda at vi forventer ikke at han blir der og tenker på det han har gjort galt. Men han blir fulgt dit, satt ned, får gjentatt at sånn og sånn gjør man ikke og så går jeg unna. Reiser han seg opp og vandrer avgårde får han lov til det. Uansett har det brutt opp det som holdt på å skje og skapt litt avstand til problemet. Vi var veldig konsekvente på dette i noen dager og nå holder det at vi advarer en gang og andre gang spør pm han vil i kroken. Får da svaret "nei" og han slutter med det han holdt på med. Regner med det kommer mere trass jo eldre han blir, men føler nå at vi har en lykkelig gutt tilbake og ikke minst en lykkelig mamma som ikke lenger må takle alt av trass og hyl og slag ol. Det virker som om han har skjønt at det er vi som bestemmer nå og at det ikke nytter å kjempe mot.

 

Når det gjelder slike hysterianfall har vi prøvd ut litt forskjellig. For oss fungerer det best med å la han vri og skrike på gulvet, sette seg like ved og ignorere adferden. Vi gir beskjed med jevne mellomrom at vi er der men at sånn som han oppfører seg vil vi ikke ha. Spør vi om han er klar for en klem så får vi ofte nei men tilslutt finner han en unnskyldning å slutte med skrikingen og kommer deretter til oss med en leke eller bok og vil sitte på fanget igjen. Da er vi ferdig og glade og smiler igjen - både vi og han! Noen responderer bedre med å bli holdt og dullet med, andre blir mer forbannet av det! Spørs for dere hva deres jente responderer best på.

 

Vi opplevde også at mye av trassen hang sammen med frustrasjon over å ikke kunne si hva han ville. Han har etterhvert fått flere ord og vi var en periode veldig konsekvent med å hjelpe han å sette ord på hva han ville hver gang han satte i å hyle. Ofte var det nok til å stoppe hele seansen! Kanskje datteren din trenger dine ord til å sette ord på hva hun vil - regner med at hun forstår mer enn hun kan uttrykke selv??? Kanskje det kan lette slike kle-på situasjoner og annet der hun slår seg helt vrang? Hvis ikke er time-out kanskje løsningen, mye forklaring og mye tålmodighet! Hun blir nok mere sint av å bli overkjørt vil jeg tro.... Hadde hvertfall sønnen min blitt. En pause, litt tid og hjelp til å forklare og skjønne hva hun vil og kanskje hun med på det som skal skje?!? Og lage litt lek ut av det kan og hjelpe... "titt-tei" ut av halsen på genseren kan muligens gjøre hele settingen mere gøy???

 

Dette er nok ikke gjort i en håndvending, men er dere begge konsekvente med henne (og for alldel at pappa kommer mer på banen for å avlaste deg) kan det går bedre bare på noen uker!!! Håper dette var forståelig! Og at noe av det hjelper! Lykke til!!!!

[flypapir]

Om det er noen trøst så hadde vi en tilsvarende episode med minstemann som ble 2år rett før helgen her i gårkveld. Klærne måtte slåss av, bæsjen måtte vi være to om å fjerne, ny bleie og pysj slåss på igjen... Man blir utslitt etter slike episoder, men det er (heldigvis?) helt normalt og det går i perioder. Det gjelder å velge sine kamper, og være konsekvent på ting man synes er viktig. Gi dem valg, men da valget mellom to ting (ikke mellom 100) osv...

 

Trass er hvertfall helt normalt og en del av løsrivelsesprosessen

 

Mener å huske et godt innlegg på dib ang akkurat dette temaet. Skal se om jeg klarer å lete det opp igjen...

[flypapir]

Her er innlegget jeg sikter til;

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/142508763

[Ella_Bella_Snupperella]

Glemte også å nevne at vi prøve å gi han litt forberedelsestid på ting som skal skje. Dvs. han skjønner ikke hva om 5 minutter betyr, men han lager lite eller ingen rabalder om vi sier at snart skal gjøre bleieskift eller snart skal vi opp og legge oss for deretter å gjenta det og så gjøre det. Da har han fått litt advarsel, det kommer ikke ut av det blå og det virker som om han aksepterer lettere å bli avbrutt i hva han holder på med om vi har sagt ifra på forhånd. Vet at mange vil syns det er lott merkelig å bruke mye tid på å forklare alt og enhver ting for et lite barn som ennå ikke kan snakke selv - men vi har alltid gjort det og føler vi har en gutt som forstår utrolig mye - og raser fremover med hva han selv kan uttrykke med enkle ord - og som er stortsett trassfri nå! Som sagt vi regner med det kommer nye perioder med trass jo eldre han blir, men vi følte det ikke var for tidlig å begynne å vise grense og å legge bånd på adferd som vi ikke vil ha... Og det ser ut som det funker! Kanskje har vi vært heldig og kanskje det er noe i det... Hvem vet? Men håper dere finner ut av det! Stikkord for oss har vært: konsekvent, tålmodighet, forklaring og tydelighet!

[Me.myself.agirl.and.one.more?]

Takk for alle gode svar. Så snille dere er.

Godt å vite at jeg ikke er alene, at det finns mange gode råd og ikke minst- at det går over!!!

 

Skulle ønske det fulgte med en bruksanvisning til hvert barn....

[høstenerher]

Jeg kjenner meg igjen i historien din, vi har en på 3 år som har hatt noen skikkelige raserianfall i det siste. Jeg er i uke 38 og vi har prøvd å forberede han på hva som skal skje, at det kommer en baby og den skal sove inne hos mamma og pappa etc.... I det siste er det kun jeg som får lov til å gjøre ting, altså kle på og hente ut av senga etc.... Jeg tror han er litt sjalu på den nye babyen allerede, og blir veldig knyttet til meg. SOm jo er slitsomt i den tilstand jeg er i nå.

 

Vi prøvde å ikke snakke om den nye babyen i noen dager mens han hørte på, og det har faktisk hjulpet.... så får vi heller ta det når babyen kommer.

 

Men slitsomt er det, tror du gjør det riktig og at det kommer til å gå over!

[Mamma til tre?]

Vi har en jente på snart to, hun er ekstremt selvstendig. Har vært det fra dag en. Merker at det har tatt seg opp litt igjen de siste to ukene, hun fyller to år snart.

 

Jeg både elsker og hater at hun vil ta alle valg selv. Vi er veldig nøye på hvilke kamper vi tar og ikke. Når hun skal i barnehagen skal hun ha på andre klær, er det helg foreksempel lar jeg henne gå i pysj hvis hun insisterer. Tar med bleie og klær på stua, og som regel går det ikke lange tida for hun ombestemmer seg og vil kle seg.

 

Jeg er nøye på å gi henne valg men bare to. Melk eller vann. Leverpostei eller gulost osv. Det har hjulpet oss mye.

 

Og når noe er nei, så sier jeg nei og går fra henne. Da gir hun seg som regel, andre ganger står hun å hyller mens tårende triller. Da får hun tilbud om trøst, men vi gir ikke etter. Dette tar tid men har vist seg effektivt fra hun var rundt året. I perioder er hun mer sjølstendig enn andre. Jeg kjenner at jo lenger på vei jeg er jo gladere er jeg for "regelene" våre, fordi jeg vet hva jeg må gjøre når situasjonene oppstår selv om jeg er sliten. Vi har snakket mye om hvordan vi skal takle hennes selvstendighet, og jeg tror det er godt for både voksne og barn å vite at det samme skjer uansett.

 

Lykke til, har stor forståelse for at det er tøft. Mitt beste råd er kanskje tenke igjennom de vanligste episodene og bestemme seg for hvordan man skal reagere.