Får vondt av å glede meg....

[Endelig nr 2 på vei]

Vil ikke prate med hvem som helst om "kulå" i magen - og skriker ut her i stedet. Dette er vel mer en frustrert melding enn noe spørsmål. Har noen gode råd mottas de med takk :-)

 

Er 15+2 i dag, og det jeg den siste uken har mistenkt at skal være livstegn fra nurket i magen fikk jeg en bekreftelse på UL i dag. Var helt fantastisk å se h*n full av liv der inne! Dette var 3. UL med gode beskjeder, og fornuften min forteller meg at jeg burde glede meg over det jeg nå går gjennom. Ble selvsagt veldig glad med en gang og gikk fra sykehuset med smilet godt plantet helt fra øre til øre! MEN, så enkelt er det ikke. Etter to aborter det siste året får jeg rett og slett dårlig samvittighet ovenfor meg selv og kjenner vel at jeg får det jeg vil kalle en lettere form for angst med en gang jeg gleder meg over de små tingene. Skulle så inderlig ønske at jeg klarte å ta en dag om gangen og glede meg over de små tingene. På en eller annen måte må jeg klare å legge bort de negative tankene og finne frem de positive. De er jo her, men med en gang jeg tenker en positiv tanke får jeg panikk og "kjefter" på meg selv og minner meg om at det ikke er noen garantier for at det går bra selv om det ser bra ut så langt.

 

Noen som har noen gode tips til hvordan jeg kan klare å snu den negative tankerekken?

[vilja80]

Jeg sliter selv med blandede følelser. Dette er mitt fjerde svangerskap, har nå passert 21 uker, og alt ser bra ut denne gangen. Men jeg har slitt hele svangerskapet med blandede følelser, så fort jeg kjenner at jeg gleder meg, har også alle de negative tankene og følelsene kommet. Jeg synes også det har vært, og til en viss grad er, vanskelig å snakke med andre om graviditeten. Når andre snakker om "den gode nyheten" og alt rundt graviditeten, synes jeg det er vanskelig å respondere fordi det er så komplisert for meg, det er så mange dårlige minner og uro som også følger med, det er ikke udelt positivt sånn som det ofte er for andre. Men det har hjulpet veldig etter at jeg begynte å kjenne regelmessige livstegn. Jeg kjenner at det faktisk er noen der inne, og at han har det bra. Gradvis har jeg begynt å tro at det skal gå bra.

 

Prøv å tillat deg å kjenne på både de gode og de dårlige følelsene. De negative tankene vil kanskje være der hele svangerskapet, men etterhvert vil du forhåpentligvis føle deg tryggere og også lettere slippe de gode følelsene til. Det er tøft å gå gjennom et svangerskap når man har flere dårlige erfaringer bak seg, og det er vel en pris vi må betale. Men jeg ser at nicket ditt at du har klart det før!

 

Lykke til videre!

[Håpet ble virkelighet!]

Skulle ønske jeg kunne gi deg - og meg selv en mirakelkur hvor vi klarer å tro på de gode UL og tilbakemeldingene og bare legge nervene til side, men tror dessverre vi må nok alle leve med usikkerheten hele veien. En liten trøst er at det blir litt enklere å glede seg etterhvert når man lærer å "tro å" tegn som voksende mage, turningen inni der og hjertelyd man hører hos lege/ jordmor.

 

Jeg er 26 uker til tirsdag i mitt femte svangerskap, 100 dager igjen og jeg klarer og glede meg og handle inn litt. Men er det dager jeg kjenner lite bevegelse kommer nervene snikende igjen..... Som vilja sier må du godta både de positive og negative tankende underveis og ta en uke av gangen. Krysser fingre for deg, over uke 15 er jo en milepæl og oddsene er absolutt på din side, lykke til videre! )