Tanker angående psykisk syke...

[Anonym bruker]

Er ganske stor forskjell på EN DEL, og NOEN...prøv å sjekke en ordbok eller noe.

 

Du er bare nødt å godta krasse tilbakemeldinger på hovedinnlegget ditt, da det virker som du allerede har dannet deg et bilde av hvordan EN DEL av de psykisk syke er. Det florerer av fordommer der ute, og slike som deg er med på å forsterke de fordommene fordi du antar slike intensjoner om andre mennesker du ikke kjenner/ vet hvem er. Jeg har vært i kontakt med mange psykisk syke pga min egen psyke, så jeg tror jeg vet hva jeg prater om ja. Jeg vet ikke hva slags bakgrunn du har,men jeg tror neppe du hadde hatt disse tankene om du hadde kjent mange med psykiske lidelser.

[Anonym bruker]

19:14 her....

 

Ikke meg du mener???? Hva mener du da? Jeg har faktisk et par psykisk definert diagnoser(depresjonen og det er bare en liten del av det hele). Dette fikk jeg for kort tid siden. Avlastning slik jeg nå har, har jeg faktisk hatt i mange år(uten noen diagnose). Ingen forskjell etter jeg fikk diagnosene. Jeg har alt ansvar, men får litt avlastning fordi jeg faktisk trenger litt tid for meg selv oppi alt sammen. Ikke mange vet om diagnosene, men jeg gidder ikke skjule det. Like lite som jeg ville skjule en fysisk sykdom. For det er faktisk likt på mange måter.

 

Nei, jeg prøver ikke å misforstå. Men jeg tror du vet for lite om TUNGE psykiske diagnoser. Jeg har et barn som har en,eller flere, egentlig, TUNGE psykiske diagnoser. Født med det, og det sorterer under psykiatri. Hn har heller aldri fått lov å bruke det som unskyldning. Kun som forklaring på en del ting som har skjedd.

 

Å være psykisk syk, eller handikapet, er jo like lite noe en velger som å "velge" å brekke beinet eller få kreft..... En må jobbe med alle de tingene, om enn på litt ulik måte.

 

Og vet du hva? hehehe.. flere syns synd på meg, og gir meg MYE hjelp og oppmerksomhet nå når jeg forstuet ankelen, i forhold til hva jeg opplever for de diagnosene som VIRKELIG skaper vansker for meg

[Anonym bruker]

Neivel Vi mener visst forskjellig vi da!

Jeg for min del, tror du leser det du vil lese, og hører det du vil høre! Du henger deg opp i detaljer som ikke egentlig har noe å si. Men men. Enten har vi bare forskjellige obersvasjoner, ellers så er du kanskje litt "in denial".

 

 

hi

[Anonym bruker]

jeg ser hva du mener HI, jeg har angst og har hatt det i noen år nå, det er masse jeg ikke greier og noe jeg får til...jeg har ikke noe mye oppmerksomhet innad familien(tror de er lei av meg:P), er stort sett bare mannen min og svigermor som stiller opp

jeg har vært hos psykolog, men vi kom ingen vei...jeg har nok en lang vei å gå for å bli frisk, men jeg VIL selvfølgelig bli frisk det er mitt største ønske.

før jeg "møtte veggen" så kunne jeg snakke med folk med angst og tenke "men herregud da menneske, det er da bare å hoppe i det...møt frykten din"(sier ikke at du tenker slik altså), men etter at jeg fikk angst selv så har jeg måttet bite i meg mine ord, for det er slettes ikke bare å hoppe i det...det er veldig vanskelig.

jeg har venner som "har angst", fordi de ikke vil jobbe eller slippe unna noe, og jeg blir så sur, for de ødelegger for de som virkelig har det, de som virkelig trenger hjelp.

det er nok noen som sliter, men som også er redd for å bli frisk igjen, jeg gikk igjennom en slik periode selv, jeg hadde nærmest angst for å bli frisk, for tankene mine gikk litt i surr på en måte.

jeg var redd fordi det var så mye press på meg om når jeg skulle begynne i arbeid igjen, og jeg greide ikke helt å se det for meg(om du skjønner), jeg så for meg at å begynne å jobbe igjen var umulig.

men nå har jeg et mer avslappet forhold til det...det tar den tiden det tar, men jeg prøver alt jeg kan for å bli frisk, og håper at jeg en dag "kommer over det"

vet ikke om dette hadde så mye med innlegget ditt å gjøre, men jeg så at du hadde fått litt pepper her inne, så tenkte jeg skulle skrive litt av mine tanker

[Anonym bruker]

Leser det du har skrevet jeg. Intet mindre, intet mere. Og syntes setninger som "ellers kanskje du er litt in denial" er å gå over streken. Da sitter du igjen å lager "fasit" i ditt eget hode. Morsomt å lese uvitende innlegg fra slike som deg som liker å fyre opp, og samtidig gjemmer deg bak det du egentlig mener. Lykke til med det.

 

Og forresten: Enten har vi bare forskjellige obersvasjoner, ellers så er du kanskje litt dum?

 

 

[Anonym bruker]

22.48

 

Det er absolutt sånn jeg kanskje tenker at noen har det!

Alle med psykiske problemer er jo helt forskjellige, så noen har det sånn og noen sånn.

 

 

hi

[Anonym bruker]

Lurer på hvem av oss som har laget seg en fasit jeg.....

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at visse lidelser kan man bli friske av, og de fleste vil nok ha en depresjon og to i løpet av livet og komme fint fra det.

 

Tror også at mange kunne sikkert også blitt friske hvis de ikke hadde hatt så mye bagasje fra fortiden. Får man angst og depresjon og i tillegg er blitt mishandlet seksuelt og fysisk som barn har man jo tendenser til å falle så mye dypere enn en person f.eks får en helt vanlig depresjon.

 

Andre tilstander igjen er jo nesten umulig å behandle. Jeg selv har Adhd, migrene og epilepsi og jeg får ikke medisiner for Adhd-en. Holder ofte på å sovne på jobb til tider!!

 

Min mor har diagnosen schizoid personlighetsforstyrrelse og søsteren min har antisosial personlighetsforstyrrelse( psykopat ). Naboen min har bipolar lidelse med psykotiske perioder...

 

De kan ALDRI bli friske uansett hvor mye de skulle ønske det hadde gått an...

 

Psykiske lidelser er så mye HI, er ikke bare depresjon og angst her i verden...

 

Du skulle hatt deg en tur på psykriatisk og sett noen av pasientene som er innlagt. Et blikk på dem og du skjønner at de vil aldri få leve et liv som oss "normale" mennesker...

 

 

[Anonym bruker]

Herregud så TREIGE DERE ER!!!!!!!!!!!!!!

 

HI, du skal ikke bry deg mer med disse, ja det er flott med diskusjon, men når folk ikke kan forholde seg til deg på en saklig måte, synes jeg ikke de fortjener et svar engang.

 

HI har oppført seg eksemplarisk hele veien, hun svarer på en høflig og ydmyk måte, og unnskylder seg mye mer enn nødvendig. Likevel haker dere dere opp i små ting, omformer spørsmålene hennes til sannheter og er bare rett og slett EKLE!

 

Hun snakker ikke om tunge psykiatriske diagnoser, hun snakker helt generelt om ENKELTE med psykisk sykdom.

 

Herre min hatt så barnslige dere er.

 

Hilsen en med psykisk sykdom selv, i familien, hos venner, om psykisk sykdom i utdannelsen og som noe jeg jobber med.

 

Fy flate.

[Anonym bruker]

Det er bare å lese hovedinnlegget ditt det HI, så lyser det opp at du mener at EN DEL har det slik du tror. Jeg har fasiten for megselv jeg, og mine plager. Og har aldri sagt at EN DEL eller MANGE eller NOEN har det akkurat som meg! Men i og med jeg har vært inne i dette i 9 år, har jeg truffet mangfoldige mennesker som har det slik som meg, og beskriver samme følelsene som jeg selv har. Så har du også som hun under her skriver veldig bra. Ta deg en tur på psykriatisk og fortell de at de ikke vil bli friske, fordi de kanskje er in denial, eller at de kanskje innerst inne ikke vil bli friske fordi da mister de plassen sin inne på psykriatisk avdeling og disse flotte støtteapparatene! Virkelig noe å hige etter!

[Anonym bruker]

Jada, HI.

 

Vi skjønner ikke at dette er deg... Vi har kanskje en psykisk lidelse, men vi er ikke dumme.

[Anonym bruker]

jeg har hvertfall aldri påstått at du eller noen andre har VALGT å bi syke!

 

Mye av det andre du sier har jeg vel svart på underveis i denn tråden!

 

hi

[Anonym bruker]

Takk for støtte 32.05

 

Ser at noen tror det var meg som skrev det, men men...

 

Begynner å bli sliten av denne tråden nå jeg, for jeg mente det ikke sånn negativt mot de som er syke. Men det er tydeligvis veldig sårt for enkelte at man har tanker rundt dette som ikke helt passer inn.

 

Jeg tar meg ikke så veldig nær av det heldigvis!

 

Men tusen takk for støtten, veldig godt å høre at jeg har vært nogenlunde saklig hvertfall

 

hi

[Anonym bruker]

tusen takk for et saklig innlegg på denne tråden

Jeg er helt enig i at det er mange lidelser man ikke kan bli frisk av!

 

 

hi

[Anonym bruker]

Det er vel kanskje måten du har lagt opp innlegget ditt her, HI, som lager problemet.

 

Selvfølgelig er psykisk sykdom sårt for de fleste. Det kommer vel ikke som et sjokk for deg vel?

[Anonym bruker]

23.05 her, og nei jeg er ikke HI.

[Anonym bruker]

JEG tror at mange luller seg inn i en liten verden der mye (ikke alt) handler om seg og sine lidelser. At man setter mye fokus på hva som feiler en, hvor nedfor man er, hvor trøtt man er, hvor lite livslyst man har. Akkurat som jeg tror enkelte er fryktelig syke fysisk fordi de sitter og fokuserer på smertene i armene, skuldrene, knærne osv. Og nå snakker jeg ikke om revmatoid artritt eller bipolar lidelse. Jeg snakker heller ikke om de som går til terapeut en gang i uka, eller ble seksuelt misbrukt som barn. Jeg snakker om de som går på kafe og forteller at "i morges holdt jeg på å ta livet av meg ved hjelp av 15 sovetabletter" eller de som avlyser vennebesøk fordi de "fikk akutt betennelse i armen og heller må på legevakta". Dramaqueens med andre ord. Og tro meg, det finnes mange av dem. De fleste vokser det av seg rundt videregående, men dessverre er det mange som "blir hekta" av å feile noe, av å være spesiell, av å ha det vanskelig og derfor være liten og hjelpeløs. Som min venninne som ble fornærmet fordi en annen venninne ikke tilbød seg å brette sammen klærne hjemmehjelpa hadde hatt i tørketrommelen (hun var bare innom en snartur). Eller hun som har krykker og støttebandasje hjemme som tas frem med en gang hun har litt treningsstivhet.

 

Igjen (siden det virker som det er så mange her inne som leser det de vil lese, og tillegger ord andre betydninger), jeg snakker ikke om de som er virkelig syke, men de som gjør det meste ut av sine plager. Ikke om de som vil bli friske, men de som gjerne er syke.

 

Dere må bare angripe meg så mye dere vil, det er vel i så fall fordi dere føler en trang til å forsvare dere. Dette er min mening, basert på mine erfaringer. Og nei, jeg er ikke HI, stakkars menneske.

[Anonym bruker]

Nei.

 

Jeg skulle for alt i verden vært frisk og normal, uten depresjon og angst som ødelegger så mye for meg og mine muligheter.

[Anonym bruker]

Hi har et godt poeng her syntes jeg! Hvis noen her inne hadde det sånn som Hi beskriver, så ville vel det være vanskelig å inrømme?

Tror egentlig Hi prøver å si at dere vil bli friske, men en liten del av dere holder litt igjen... Helt ubevisst!

[malingus]

Det er bare to ting her jeg ikke forstår...

 

Nr 1: "Hvorfor skal jeg lese hele tråden? Jeg leste jo hovedinnlegget."

Okay, så har man ikke klart å forklare seg sånn som man vil med

en gang, så er man fucked? Det er ikke lov å forklare seg närmere

i senere innlegg? Snakk om å ikke go folk to sjanser...

 

Nr 2: Hvorfor blir folk fornärmet når det tydelig ikke er dem HI sikter til?

Fordi de selv er psykisk syke så vet de åssen "det er..."

Man blir fornärma om noen sier "DU er sånn og sånn" Men det har

vel knappest HI her gjort? Hun har bare spurt om det kanskje

muligens kan väre sånn at noen har det slik og sånn!

Skal jeg bli fornärma om noen spör om endel psykisk syke

oppförer seg rart, bare for at jeg selv ikke gjör det?

Nei for vet du, det er mange psykisk syke som oppförer seg

rart!

 

Jepp, det er mange fordommer der ute.

Så derfor er det kanskje litt dumt å hoppe på enhver som bare stiller spörsmål om hvordan det kanskje kan väre? Om vi virkelig önsker at andre skal forstå hvordan det er å väre oss, så bör vi vel heller pröve å hjelpe andre til å forstå, väre åpen for deres refleksjoner og svare ordentlig? Vi må slutte å tro at enhver som stiller spörsmål ved noe, er dömmende og uvitende.

[Anonym bruker]

Så enig så enig. Jeg velger å være anonym da jeg er småparanoid, sånn for å være helt ærlig. Jeg har slitt så lenge med psyken og har så mange journaler bak meg at jeg er redd for at noen skal begynne å lure på om jeg skal ha barnet mitt. Jeg kan for øvrig berolige dere med at jeg er veldig "frisk" og er ferdig med både angst og depresjoner, for flere år siden. Likevel sliter jeg med dårlig selvtillit, dårlig selvbilde og ja, redsel for at BV skal begynne å rote borti meg og mitt liv. Jeg er godt utdannet, har et godt nettverk rundt meg og lever et meget stabilt og trygt liv. Og jeg er på alle mulige måter i stand til å gi barnet mitt en god og trygg oppvekst. Likevel har jeg denne redselen.

 

Men jeg kan på egne vegne si at jeg tror HI har noen gode poeng, som malingus her viderefører og forklarer til de som bare ser seg svart på HI's formuleringer eller hva det nå er. Jeg synes for øvrig det er helt okey formulert. Og jeg har lest hovedinnlegget maaange ganger for å lete etter det dere finner så innmari støtende.

 

Jeg har selv levd med angst og depresjoner i godt over ti år. Selvskading var en gang i tiden nesten hverdagslig, medisiner var min livbøye i hverdagen. Bipolar lidelse, ME, Fibromyalgi og tilbakevendende depressiv lidelse er noen av diagnosene som har vært diskutert. Innleggelser har jeg unngått, men jeg har fått valget flere ganger.

 

I tillegg har jeg en far med dobbeltdiagnose, og en mor som også har slitt med depresjoner og angst. Og de av dere som tør påstå at dette ikke er godkjente diagnoser, at dette ikke gir oss rett til å si noe her, det er virkelig dere som er fordømmende!

 

HI, fjær i hatten til deg som tør å sette fokus på dette temaet!

 

[Anonym bruker]

Tja..

Jeg vil nok si at noen liker oppmerksomheten de får, men jeg kan også tenke meg at mange ikke vil at folk rundt de skal få vite om de er psykisk syke.

 

For min del, jeg har anoreksia, eller veldig anorektisk tenking. Jeg har begynt å spise, og trener bare et par ganger i uka.

Men det er tankene som plager meg.

Anoreksia er en sykdom jeg hater og elsker. Jeg elsker den fordi jeg har sett hvor tynn jeg kan bli, og at jeg faktisk kan ha "kontrollen" over noe i mitt eget liv.

Jeg hater den fordi jeg har dårlige tanker om meg selv hele tiden, og fordi det er en dødelig sykdom.

 

Det er veldig få som vet at jeg har denne sykdommen, dermed heller ingen stor oppmerksomhet.

[Anonym bruker]

malingus:

 

Nr 1. Når man ikke klarer å formulere seg riktig i hovedinnlegget ift hva som kommer senere av tilleggsopplysninger, kan man ikke gjøre annet enn å få refs for det. Jeg gidder ikke saumfare 70-80 innlegg for å se om HI har forandret historie/mening eller lagt til tilleggsopplysninger, så JA, for å bli tatt seriøst, er det kanskje greit å skrive et ordentlig hovedinnlegg.

 

Og med det må jeg si at hovedinnlegget her er fullstendig svada! Hvem går Hi ut fra? Personlige erfaringer? Forskning? Egne fakta?

 

Nei...hovedinnlegger har valgt et sårt tema, og jeg ser ikke problemet med å si i fra at det er feil tankegang.

[Anonym bruker]

Jeg har vært psykisk syk i mange år, det er noe jeg konstant jobber med i håp om å bli frisk og jeg snakker sjelden med folk om det faktum at jeg er syk. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne bli frisk på ett blunk, at jeg hadde orket å fullføre utdannelsen min så jeg hadde hatt ett godt grunnlag for en god jobb, jeg skulle ønske jeg kunne klare å tjene penger selv så jeg fikk en god inntekt og kunne kjøpt meg hus med tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde den energien friske mennesker har, at det var lett for meg å komme meg ut av sofaen og ut av huset, skulle ønske jeg ikke følte meg trykt ned til bakken alltid! Jeg skulle ønske jeg ikke var så trøtt hele tiden, med ett ønske om å sove døgnet rundt!

 

Jeg vil så gjerne, jeg ønsker meg ett godt liv, jeg ønsker en jobb å gå til, jeg ønsker at jeg kan være som alle andre, jeg hater å være slik, å bli så langt nede for småting, å føle som i en berg og dalbane, å bli så fryktelig såret av småting, ta meg så lett nær, være så redd for angsten, å være deprimert, Og samtidig jobbe så hardt for å vise omverden ett smilende ansikt!

 

Så JO jeg vil bli frisk, jeg ønsker det så inderlig at det nesten gjør vondt, jeg misunner de som har så gode liv som de virker å ha, jeg vil også ha alt det og mere til !

[Anonym bruker]

Jeg har vært psykisk syk i mange år, det er noe jeg konstant jobber med i håp om å bli frisk og jeg snakker sjelden med folk om det faktum at jeg er syk. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne bli frisk på ett blunk, at jeg hadde orket å fullføre utdannelsen min så jeg hadde hatt ett godt grunnlag for en god jobb, jeg skulle ønske jeg kunne klare å tjene penger selv så jeg fikk en god inntekt og kunne kjøpt meg hus med tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde den energien friske mennesker har, at det var lett for meg å komme meg ut av sofaen og ut av huset, skulle ønske jeg ikke følte meg trykt ned til bakken alltid! Jeg skulle ønske jeg ikke var så trøtt hele tiden, med ett ønske om å sove døgnet rundt!

 

Jeg vil så gjerne, jeg ønsker meg ett godt liv, jeg ønsker en jobb å gå til, jeg ønsker at jeg kan være som alle andre, jeg hater å være slik, å bli så langt nede for småting, å føle som i en berg og dalbane, å bli så fryktelig såret av småting, ta meg så lett nær, være så redd for angsten, å være deprimert, Og samtidig jobbe så hardt for å vise omverden ett smilende ansikt!

 

Så JO jeg vil bli frisk, jeg ønsker det så inderlig at det nesten gjør vondt, jeg misunner de som har så gode liv som de virker å ha, jeg vil også ha alt det og mere til !

 

MEN for å klare å bli frisk trenger jeg selvfølgelig hjelp og ett nettverk rundt meg for å nå fram til det målet, jeg klarer ikke å bli frisk bare ved å drømme om å bli det !