Tanker angående psykisk syke...

[Anonym bruker]

Rainer Maria Rilke sa:

 

“Skulle jeg ønske å jage mine demoner ut, er jeg redd at mine engler ville fly med”

[Anonym bruker]

Jeg synes mange her er skikkelig stygge mot HI, der dere sitter på deres høye hester og kaster rundt dere med like mange fordommer og påstander som dere mener HI gjør.

 

En flis i fingeren? Dama sier hun har levd med depresjon og angst lenge, og så bagatelliserer dere det til at det ikke er sykt NOK i deres hemmelige psykisk-syk-verden som INGEN andre enn akkurat dere selv kan noen ting om! Må man ha dobbeltdiagnose eller paranoid schizofreni for å få være med i klubben deres eller??

 

Og er det ikke påfallende at det er kun de som har levd med psykisk sykdom og som nå anser seg friske som "innrømmer" at det krevde noe av dem selv, at de måtte ville det og arbeide aktivt for å oppnå det? Og det er noe helt annet enn å snakke om sine problemer, møte opp i terapi og delta i støttegrupper. Det er å vende blikket innover og se hva en selv skal gjøre for seg selv! Ikke kan, men skal.

 

Ja, i mange tilfeller trenger man støttegrupper, terapi, medisinering og nettverk, men det er uansett du selv som må ønske å bli frisk, stikke hodet opp av jorda og faktisk gjøre noe med det selv. Igjen; det er ikke snakk om å sitte og ønske det, og så skjer det, du må jobbe for det! Og INGEN har sagt at det er enkelt!!

 

Hilsen en som selv er blitt frisk etter alt for mange år med terapi og medisiner.

[Anonym bruker]

Nettopp!

[Anonym bruker]

Hm jeg likte denne tråden, faktisk!

 

Jeg er selv psykisk syk, men er en av de som er så heldige at jeg har et godt og stabilt nettverk rundt meg (timer hos behandler ukentlig, psyk.sykepleier og støttekontakt i tillegg, og en fantastisk samboer).

 

Først ville jeg egentlig gå helt i forsvarsposisjon og spørre hvordan i all verden du HI kunne tenke på den måten! Men så satt jeg meg ned og tenkte litt..

 

og ja - kanskje det er sant? Men ikke så svart/hvitt som det kan virke som. Jeg VIL bli frisk mer enn noe annet. Det jeg _egentlig_ er redd for er å bare bli halvveis frisk - for syk til å takle det helt fint å ikke ha støtteapparatet rundt meg, men for frisk til å få hjelp! Ergo er jeg egentlig mest redd for å havne midt i mellom !

 

Så - jeg VIL bli frisk av hele mitt hjerte, men jeg trenger hjelpen til jeg blir FRISK og ikke til jeg bare har komt et stykke på veien. Jeg drømmer hver dag om å være helt frisk, gifte meg, starte familie, kjøpe hus og få en jobb (jeg vil jobbe med økonomi og/eller ledelse/administrasjon)

[Anonym bruker]

Hvilken oppmerksomhet og hvilket nettverk/hjelp mener du, HI?

 

Ansvar alene har jeg hatt hele mitt liv, og har nå fått moderat depresjon iblandet angst. Fortsatt har jeg ansvar som jeg MÅ ta. Barn alene gir en liksom ikke frihet fra ansvar, selv som syk...........

 

Og en ting til... hva mener du med å feile som en "normal" person?

 

Forstår ikke helt innlegget ditt, så da er det vel ikke rart at du ikke vet

[Anonym bruker]

Veldig pussig innlegg... regner med at du har tatt utgangspunkt i høyst to personer som du kjenner, og tatt et standpunkt ut i fra det, HI. Ikke akkurat forskning dette her, hva?

 

Og nei, jeg tror ikke psykisk syke vil ha oppmerksomhet. I så fall er det de med narsisistiske tendenser (hvis du ikke vet hva det er, heller, får du slå det opp selv) som har et ekstremt oppmerksomhetsbehov.

De aller, aller fleste mennesker ønsker å klare seg selv uten et profesjonelt nettverk rundt seg. Nå snakker jeg ikke om ´tilbakestående´ mennesker, fordi de vil ofte ønske et støtteapparat. Men normalfungerende mennesker som får en psykisk sykdom ønsker i all hovedsak å bli frisk, fordi det er ikke å stikke under en stol at psykisk sykdom er stigmatiserende og gir ikke status.

 

For å nevne meg selv; jeg sliter med angst, spesielt for situasjoner der jeg må prestere. Stort sett klarer jeg å skjule det for omverdenen fordi jeg syns det er flaut og et nederlag å ikke takle vanlige situasjoner. Men jeg ga tapt for angsten når jeg skulle føde og søkte om keisersnitt, og fikk det innvilget grunnet alvorlig angst. Men tro meg, reaksjonene fra andre var ikke positive. Så angst av alle slag skulle jeg gjerne vært foruten!!

[Anonym bruker]

til 19.14

 

Oppmerksomhet fra alle i helsevesenet f.eks.Eller venner som stiller opp, familie (og annet de kanskje får... kanskje har de avlastning til ungene, kanskje økonomisk støtte, kanskje bare praten de har med helsesøster)

Jeg vet ikke, derfor det bare var en tanke egentlig - ikke noe jeg har direkte studert!

 

Når du snakker om ansvar, så er det tydeligvis ikke deg jeg mener! Siden du fortsatt tar helt og fullt ansvar!??

 

Når jeg snakker om å feile som en "normal" person, så tenker jeg egentlig bare at hvis den psykisk syke blir frisk, også feiler likevel, så ville det ikke være sykdommens skyld (hvis du skjønner) Var derfor jeg skrev normal med anførselstegn. Psykisk syke er jo også normale! Hvertfall de fleste

 

Tror du prøver å missforstå her, og prøver å finne alt mulig negativt.

Jeg mente ikke innlegget negativt, men har bare et ønske om å forstå de som er syke. Ikke bare stakkarsliggjøre dem, slik jeg synes mange her inne gjør. OG det sier jeg ikke fordi vi ikke skal synes synd på dem. Ahh.. vanskelig å forklare...

 

 

hi

[Anonym bruker]

Så bra du har blitt frisk 17.58

 

Tror egentlig det er bra med en liten debatt! Alle snakker om å forstå de som er psykisk syke, men de blir jo forbanna om man lurer på noe...

Jeg føler meg ikke påståelig, men lurer på om dette er en del av bildet.

 

Kjempe flott at dere som faktisk er bedre fra sykdommen kan svare! Det setter jo litt lys over det mener jeg!!

 

 

hi

[Anonym bruker]

Mitt søskenbarn er slik som det HI beskriver faktisk. Så fort hun fikk høre om flere lidelser hennes diagnose førte til, så fikk hun dem også. Hun elsker å bli dullet med. Jo da, hun er helt klart syk. Men jeg mener oppriktig at hun har påført seg selv halvparten av det hun lider av i dag.

 

Hun er ikke helt normal, iq som en melkekartong. Snill helt klart, men vil liksom ikke bli frisk og klare seg selv.

[Anonym bruker]

Ja, noen synes kanskje det var et pussig innlegg. Skrev det fordi jeg virkelig lurte på om det var litt sånn. Om hva andre mente. Ser ut som det er ganske delte meninger.

 

Tilbakestående mennesker har vel vanskeligere for å ønske seg et støtteapparat enn oss som ikke er tilbakestående. Hvertfall slik jeg ser det.

Tenker også at det ikke gir status, men er man syk, så er man syk. Og da er det kanskje greit med den oppmerksomheten likevel... når man allerede er der liksom?!

 

Ingen mennesker er like... så det er ikke sikkert du er slik som jeg spør om noen er.

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg lurer da på hva man kan gjøre for slike som ditt søskenbarn?

Det er kanskje ikke lurt å "dulle" for mye med enkelte innenfor psykriatrien?

 

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg må si HI at jeg tror virkelig ikke de som ER psykisk syke vil være psykisk syke. Jeg kunne gitt bort en kroppsdel for å få tilbake "megselv"

 

Etter 9 år med panikkangst og sosialangst blandet med suicidale tendenser, har jeg ikke et 100% verdig liv. Jeg lever bare halvparten av det jeg vil....Veldig kjedelig å sitte å se på at livet passerer i en evig dur, fordi hodet ikke helt fungerer som det skal.

 

Det jeg setter spm ved, er denne hjelpen eller støtteapparatene du nevner? Hvem, hva, hvor? Ingen psykolog kan ta over ansvaret for mitt liv, ingen mamma eller pappa (familie) kan være min støttespiller 24/7, og ingen gir meg noe ekstra oppmerksomhet selv om de vet at jeg har angst (heldigvis da jeg er en veldig anonym person) Men forklar meg hva du mener om miste "nettverket rundt seg" og "hjelpen" og hvpor det står at man ikke tar annsvar for eget liv fordi om man er psykisk syk? Ingen andre enn JEG kan leve MITT liv, uansett hvor mange som "hjelper til", som du kaller det.

 

Vil ikke bli frisk fordi man er redd for å feile som en vanlig person? Nei, du...Jeg feiler heller 10000 ganger som en "normal" person med selvtillit og "rene" tanker, enn å feile 1 gang med psyken min.

 

Tror du har tatt litt feil her, HI. Du er veldig mange mil bak mål....

[Anonym bruker]

til 21.39

 

Hvis ingen hjelper deg så er det IKKE deg jeg sikter til!

Rart at du mener jeg er mange mil bak mål når andre som har slitt psykisk sier at jeg har et poeng!?

Vil også presisere at jeg ikke mener ALLE, men noen

 

 

hi

[Anonym bruker]

Ikke alle andre sier at du har et poeng. Og fordi om noen er enige med deg, så blir ikke det automatisk en riktig "fasit" Du burde se over tråden å se at det er mange som er uenige med deg også.

[Anonym bruker]

Hehe.. sier da ikke at ALLE mener jeg har et poeng

Det betyr kanskje ikke at jeg har riktig fasit nei, men det betyr ikke at du har det heller!

 

 

hi

[Anonym bruker]

*De er avhengige av oppmerksomheten de får. - - Hvilken oppmerksomhet? de eneste som vet at jeg er syk er lege og psykolog

 

*De er redde for å miste hjelpen og nettverket de har rundt seg. -ja, det er jeg. Men det er jo fordi jeg er syk. Jeg vet det er mange i køen og er derfor glad for at jeg får hjelp.

 

*De er redde de ikke vil klare alt ansvaret/livet aleine, de vil ikke bli friske for så å feile som en "normal" person. - Jeg klarer livet aleine, med hus, barn, en viktig jobb, et sosialt nettverk, hobbyer osv. Om jeg skulle feile, så feiler jeg på samme premisser som alle andre.

 

Jeg blir sinna over sånne innlegg hi. Jeg skulle gjort mye for å bli kvitt sykdommen min.

 

-S

[Anonym bruker]

Jo, jeg har riktig fasit når det kommer til meg. Det er det jeg prøver å si til deg. Du virker veldig uviten på dette området til tross for at jeg leste at du hadde hatt depresjon. Da burde du vite at din -fasit- var at du ville bli frisk? Det er da ingen som har lyst å leve med noe slags sykdom, uansett psykisk eller fysisk.

 

Så JO igjen, jeg har min fasit, men du har ikke fasit over hva jeg eller andre føler og mener!

[Anonym bruker]

Åh, dere da! Vær så snill å les hele tråden! Hvis dere ikke er sånn, så er det helt greit! Da er det ikke dere jeg sikter til! Jeg sier jo at je slett ikke mener ALLE!!!

Jeg vet jo ikke hvem dere er, så jeg kan ikke si om dere virker slik eller ikke.. Det er helt umulig for meg!

 

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 8 år (PTSD) etter å ha blitt voldtatt hver kveld i sengen min i en årrekke. jeg fungerer som et helt vanlig menneske, og føler meg egentlig ikke psykisk syk. Er ikke deppa, har ikke angst osv.

 

Men jeg har intense anfall ganske ofte. Der jeg ikke får puste, skjelver, kaster opp og besvimer. Kommer helt ut av det blå. Og er jo soamtiske ift. symptom.

 

Har en venninne med splepsi som da også får anfall fra tid til annen. Vi er ikke så forksjellige i grunn. Vi har begge anfall der vi mister kontroll over kroppen. Det er bare at min diagnose ligger i psyken, og hennes ikke.

[Anonym bruker]

22:13 hi - du får nok kvasse svar fordi mange psykisk syke er vant med å måtte forsvare sykdommen sin som en legitim sykdom hele tiden. Det er så utrolig mye fordommer der ute, og man kvesser nok klørne av gammel vane med en gang noen setter sprsmålstegn ved om sykdommen virkelig er sykdom.

[Anonym bruker]

Ååå, men det er ikke sånn jeg mener det! Jeg bare lurer på om det i enkelte tilfeller er endel av problemet. Og at det kanskje kan hindre enkelte i å bli friske!

Jeg vet jo at ingen VIL være syke sånn, men at noen kanskje er litt redde for å bli friske også. Og da igjen at det kan være med å hindre dem til å bli bedre!

Bare en liten teori

 

hi

[Anonym bruker]

Dette innlegget ble jeg faktisk litt provosert over og det skal en del til.

 

De siste årene har jeg hatt store problemer med angst og depresjon og det du sier er så langt fra min virkelighet som det er mulig. Det er tungt og trist å lese at du faktisk tror det er slik det fungerer, tabu og uvitenhet blant folk angående psykiske problemer gjør kampen enda tyngre.

 

" De er avhengige av oppmerksomheten de får" - Noe av det verste jeg vet er oppmerksomhet rundt disse problemene og jeg gjør det jeg kan for å styre unna. Nettopp fordi jeg ikke ønsker å være syk, ikke ønsker at de rundt meg skal synes synd på meg, ikke ønsker å være annerledes, ikke ønsker å ikke takle livet mitt osv.

 

" De er redde for å miste hjelpen og nettverket rundt seg" - Når jeg er sammen med venner og familie prøver jeg så godt jeg kan å skjule mine problemer. Jeg kontakter de sjelden når jeg har det dårlig og er rask med å sende meldinger eller ringe når jeg har det bra, jeg føler det som et nederlag om jeg tar kontakt fordi jeg ikke har det bra.

 

" De er redde de ikke vil klare alt ansvaret alene, ikke vil bli friske for så og feile som en normal person" - Er ikke alle de som er syke uansett sykdom noen ganger redd for å ikke takle alt ansvar eller livet generelt alene? Jeg er noen ganger redd for å ikke takle alt ansvaret jeg har alene, men det er tungt og vanskelig å måtte be om hjelp. Jeg har aldri utnyttet mine problemer for å be andre om hjelp, de gangene jeg gjør det er det krise og samtidig nederlag. Den beste følelsen er å faktisk mestre livet sitt selv og det tror jeg de fleste er enige i.

 

Noen ganger trenger en ei hand å holde i på veien, men det du oppsummerer er svada!

[Anonym bruker]

Hvorfor skal vi lese hele tråden? Jeg går utifra hovedinnlegget ditt, og der står det EN DEL, ikke NOEN! Derfor burde du kanskje formulere deg bedre i dine neste innlegg!

 

Du spør også om meninger, men når man kommer med motstridene meninger og erfaringer, så er det ikke oss du sikter til, men så fort noen tar ditt parti, så er det slik du mener.

 

Dette blir for dumt. Dropp fordommene og heller konsentrer deg om deg selv. Tror du vinner mer på det over tid.

[Anonym bruker]

22:13 igjen - neida, jeg skjønner det. Jeg bare forsøkte å forklare hvorfor (jeg tror) du får kvasse svar.

[Anonym bruker]

Når jeg sier jeg ikke mener deg, så sier jeg bare at jeg ikke sier at det er sånn for akkurat deg!

Jeg setter pris på meningen din generelt, men når du sier at det ikke er sånn pga DU ikke er sånn så betyr jo ikke det at det ikke kan være sånn for andre...

 

Dessuten, hvor mange er en del, og hvor mange er noen? Jeg aner jo ikke hvor mange som evt har det sånn. Det gjør vel kanskje ikke du heller?

 

hi