Tanker angående psykisk syke...

[Anonym bruker]

Tror dere det er litt sånn med en del som er psykisk syke at de innerst inne ikke VIL blir friske? Pga:

*De er avhengige av oppmerksomheten de får.

*De er redde for å miste hjelpen og nettverket de har rundt seg.

*De er redde de ikke vil klare alt ansvaret/livet aleine, de vil ikke bli friske for så å feile som en "normal" person.

 

Alle feiler jo, men de må liksom komme over kneika aleine...

 

Jeg vet ikke jeg altså, men jeg tenker at mange kanskje har det sånn, at de innerst inne ikke vil bli HELT friske...

 

Andre med slike tanker?

[Anonym bruker]

Folk som er så syke at de har et nettverk rundt seg daglig, kan ikke velge å bli friske. Og de har det nok så fælt at de gladelig ville ønsket en dag uten sykdom.

[Anonym bruker]

Jeg tenker slik om folk som er fysisk syke. At om de bare ønsker det hardt nok så kan de lege den knekte foten sin selv og at de kan tenke seg friske fra både kreft og Aids.

[Anonym bruker]

Jeg er psykisk syk, og jeg VIL bli frisk.. Er ikke noe mer jeg vil enn akkuratt det.

Jeg er ikke ute etter noe oppmerksomhet eller hjelp, jeg vil prøve alene.

Derfor er det ikke så mange som vet om hva jeg sliter med.

 

Jeg vet ikke med andre men.

[Anonym bruker]

Innlegget til HI vitner bare om at de mest typiske fordommene om psykisk sykdom og dem som rammes av det, fortsatt lever i beste (?) velgående. Et eksempel på at folkeopplysning dessverre ikke alltid har så god effekt.

[Anonym bruker]

Jeg mener det ikke sånn svart/hvitt! Jeg skjønner jo at de "vil" være friske. Men tenker kanskje de er redde for å bli friske også..

 

Et eks. Jeg kjenner ei som er fysisk syk. Hun ble syk i barndommen og har alltid hatt ekstra støtte i familien. Hun fortalte meg at hun innerst inne ikke "ville" bli frisk pga den frykten om at hun da måtte klare alt selv.

Nå har ikke hun mulighet til å bli frisk uansett, men likevel...

Det får meg til å tenke.

 

De som sliter psykisk i skjul har jo selvfølgelig ikke disse ønskene. Je tenker mer på de som er inn og ut og de som har veldig stort behov for oppmerksomhet.

 

hi

[Anonym bruker]

Den dagen HI har vært i mange av våres sko, så kan vi diskutere hvor vidt man ønsker å bli frisk eller ikke. Snakk om idiotinnlegg

[Anonym bruker]

I mange tilfeller er oppmerksomhet en del av sykdomsbildet og det er de aller færreste av oss som kan helbrede oss selv, fysisk eller psykisk, uten hjelp fra profesjonelle

[Anonym bruker]

HI anbefales å søke på nettet etter litteratur om psykisk sykdom. Hun har et akutt behov for elementær opplæring. Behovet er så grunnleggende at det har ingen hensikt å skrive side opp og side ned her inne når det fra før finnes lett tilgjengelig litteratur om dette. Så får hun heller betale litt for det.

[Anonym bruker]

De fleste som er psykisk syke har blitt det i voksen alder, dermed vet de hvordan det er å være friske.

[Anonym bruker]

Du har rett på en måte HI, men bare ikke glem at bildet er svært komplekst. Mennesket velger i siste instans atferd som vinner noe for dem.. men, det er ikke sånn at alle kan velge mellom alle mulige typer av atferd. Noen har begrensede valgmuligheter.

 

Likevel, hvis en person alltid gråter på fest, eller en annen alltid er aggressiv, så er det ikke bare fordi de har problemer, men også fordi de faktisk vinner noe på det der og da... Den som gråter får -foruten utløp for vanskelige følelser- kanskje oppmerksomhet og omsorg der og da, og den som er aggressiv får kanskje tilsynelatende respekt...

 

Det er vanskelig å bryte ut av mønstre fordi man kanskje ikke ser hvordan man skal kunne oppnå det samme, eller det ønskede, ved andre atferder. En person som typisk sett ikke får noe oppmerksomhet av folk rundt seg, vil f.eks kunne ty til dette siste, på mange måter desperate, trikset, å gråte på fest.. Fordi det er et tvingende behov, og fordi en mister selvkontrollen når en drikker...

 

Hm... håper du forstod eksemplene...

[Anonym bruker]

Finner det rart at du tror at de som må legges inn gjør det for oppmerksomheten. Det er vel noe man ikke klarer å styre selv, og helst skulle unngått.

 

Hjelpes!

[Anonym bruker]

For det første, selvfølgelig trenger de hjelp! Jeg har da ikke sagt at de ikke trenger det...

For det andre så har jeg vært veldig deprimert selv... Og vet at det ikke er lett å komme ut av det, men jeg måtte være litt hard med meg selv også fikk jeg litt hjelp i tillegg. Men jeg var ikke sånn at jeg snakket om det til alle eller skrev om det på nettet osv. Ergo, jeg hadde ikke mye oppmerksomhet rundt det.

 

Men sorry folkens, jeg tok feil!

 

hi

[Anonym bruker]

Og dette har du noe statestikk på Annie 14:35?. Latterligste jeg har hørt. Tror ikke du har noen anelse om hvor mange barn og unge som er innenfor psykisk helsevesen her i Norge!.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at psykisk sykdom ofte oppstår lenge før en er voksen..

[Anonym bruker]

Jeg fikk "påvisst" en psykisk sykdom da jeg allerede var 14.

[Anonym bruker]

Du kan da ikke sammenligne det å være deprimert med andre psykiske lidelser. Det finnes selvfølgelig mange varianter av depressjon, noen går over, mens andre kommer og går igjennom et helt liv. Det virker som om du glemmer de som har tunge diagnoser som er kroniske.. tenk litt før du åpner munnen!.

[Anonym bruker]

Bildet er veldig komplekst, men HI har skjønt noe her.. Dette er ett element i det å være pykisk syk. Det er ufattelig skummelt å skulle ta ansvar for alle deler av livet som man må hvis man ser på seg selv som frisk.. Det er også ufattelig skummelt å ta innover seg at man selv har ansvar for å bli så frisk som man kan.. Samtidig er det naturligvis ikke sånn at alle KAN bli friske bare de VIL.. Det er ikke slik det fungerer. Psykisk sykdom, er sykdom like fullt som fysisk sykdom, men det er utrolig komplekst. Veldig mange som er psykisk syke er også selvdestruktive, røyker kanskje mer enn de burde, spiser dårligere enn de burde, sover mindre eller mer enn de burde, drikker mer enn de burde, får mindre frisk luft enn de burde osv osv... Dette er faktorer som forverrer en psykisk sykdom.. Det kan være like vanskelig å ta tak i disse tingene som for en tuberkulosepasient å slutte å hoste... men å bevege seg på veien mot å innse sitt selvdestruktive mønster kan gjøre at noen elementer kan vise seg å egentlig være lettvindte å endre på...

 

Jeg har slitt med paralyserende angst og nattsvart depresjon.... I mange år... Nøkkelen til min helbredelsesprosess var å innse - virkelig og intenst - at det er jeg som har ansvar for mitt liv, og at jeg må gjøre det beste ut av mitt utgangspunkt.. Sammen med mye annet, som f.eks at jeg fortjener å ha det bra, og at jeg faktisk kan få til å leve mye mer normalt enn jeg gjorde for noen år siden. Jeg sier ikke at denne innsikten helbredet meg fullstendig over natten, men den gjorde at jeg sakte men sikkert tok de riktige stegene, gikk i intensiv terapi, la om vaner, utfordret meg selv litt etter litt, og endte et sted hvor jeg er så mye mer fornøyd enn jeg var.

 

jeg sliter fremdeles med sosial angst, og tungsinn, men jeg har nå verktøyene til å hente meg inn igjen før det går så galt at jeg blir liggende til sengs, lar være å dra på jobb, mister matlysten osv osv...

 

Det kan godt tenkes jeg blir ordentlig syk igjen, og jeg mener overhodet ikke at de som er syke bare ikke prøver nok.. .

 

Det er vanskelig å forklare dette uten å virke fordømmende, og jeg var visst ikke så flink til å ordlegge meg, men jeg mener likevel bestemt at HI har et poeng... Bare at det er ett av mange mange elementer i en psykisk lidelse!

[Anonym bruker]

Du må gjerne ha de tankene du, men det sier litt om deg......

 

Jeg fikk meg en psykisk knekk i form av post-traumatisk stress-syndrom etter noen uker på sykehus. Jeg er i utgangspunktet veldig sterk. Jeg oppsøkte hjelp, men har fått beskjed om at dette vil ta lang tid. Det å få hjelp betyr bare at man må gjøre jobben selv, men at man får litt hjelp på veien.

 

Det som forundrer meg mer er folk som blir skadet og som ikke gjør alt for å bli så bra som mulig. Det fordrer tusenvis av timer med trening og igjen må man gjøre jobben selv, men med hjelp. Det har jeg også vært gjennom må må jobbe med hver dag for å kunne holde meg i jobb. Skulle gjerne vært det foruten også jeg.

 

Du har antagelig knapt fått en flis i fingern eller noe slikt som kan ha disse holdningene.

[Anonym bruker]

14.50

 

Tusen takk for svaret ditt Tror nok dere misforstår meg litt her, er ikke meningen å rakke ned på psykisk syke. Men jeg prøver å lære litt om det!

Og selvølgelig er det maaaaange sider og problemstillinger i tillegg. Egen vilje er bare et lite "poeng".

Ingen vil være syke, men for noen kan dette være med å påvirke, tror jeg, at noen heller ikke "tør" være helt friske... På en måte... Var dumt forklart dette, men egentlig bare noe jeg kom til å tenke på!

 

 

 

hi

[Anonym bruker]

Også tenker jeg....

Hvorfor er det så vanskelig å tenke at for noen som er psykisk syke (ikke alle), så er det en del av sykdommen. Det å ville ha oppmerksomhet rundt seg... På godt å vondt! Det er hvertfall det jeg har fått inntrykk av fra noen som er psykisk syke....

 

 

 

hi

[malingus]

Det var da svärt til krasse svar du fikk HI...

Kan ikke annet enn å istemme 14:50.

HI har et poeng. Og det poenget er ikke at man kan tenke seg frisk eller noe sånt. Men jo, mange som sliter psykisk, meg selv inkludert er drittredd for å bli frisk! Jeg har har hatt det tungt så lenge jeg kan huske (ikke 100% av tiden såklart) og har etter år i terapi kommet fram til endel innsikter hos meg selv. Jeg vet ikke åssen det er å väre "frisk", ha det stabilt eller se positivt på framtiden. Jeg hater åssen jeg har det når jeg er deprimert og har angst. Jeg virkelig hater det og unner ingen andre å ha det sånn. Vil bare bli kvitt det. Bli kvitt meg selv.

Men samtidig vet jeg at en del av meg er redd for å bli helt frisk.

For hvem er jeg da? Vet det ikke er riktig å tenke slik, men gjör det likevel. Og sikkert også redd for å måtte takle ting selv, redd for å "mislykkes" osv.

Dette gjelder langt ifra alle. Og veldig mange har ikke engang muligheten til fullstendig helbredelse. Forbedring og mestring, men ikke helbredelse. Og jeg tror kanskje at de fleste som kjenner som jeg gjör, har hatt det tungt så lenge at de ikke kan huske annet.

Har du plutselig "mött veggen" etter et helvt liv som frisk, vet du hva du vil tilbake til. Du vet åssen det er.

 

Det er vel på mange måter så enkelt som at man ofte er redd for alt som er ukjent.

 

Når det gjelder dette med oppmerksomhet, er det viktig å observere at dette ofte er en del av sykdomsbildet. Jeg har drevet med mye selvskading og har aldri skjult det (som i å ikke gå i t-skjorte). Men "skryter" ikke av det heller. Men det har for min del blandt annet värt en måte å be om hjelp på, i de situasjonene jeg ikke har hatt ordene til å be om det. Noen vil kalle det et oppmerksomhetsbehov.

Jeg er enig, men det kommer an på hva du legger i begrepet.

 

Tror dere misforstår HI litt. Tror ikke hun mener å dömme, men bare lurer på noe som hun faktisk ikke har helt feil i.

[sånn ca]

Jeg tror nok at de allerfleste psykisk syke ønsker å bli helt friske, men jeg lurer egentlig på om alle kan bli helt friske?

 

Jeg ble utsatt for overgrep over en lang periode som barn, og det har påvirket meg hele livet så langt uansett hvor mye jeg har prøvd å motarbeide det. Psyken min fikk seg nok en knekk av de omstendighetene rundt barndommen, og selv om jeg har jobbet knallhardt med meg selv så blir jeg aldri helt kvitt angsten eller de snikende deprisjonene. Selvfølgelig har jeg blitt veldig mye bedre, og det er få mennesker som i det heletatt vet at jeg sliter med disse problemene. Men det krever at jeg konstant jobber med meg selv, og ikke minst tar i mot hjelp når jeg trenger det.

 

De påstandene/ tankene du kommer med, kan virke ganske ødeleggende for de som absolutt vil bli frisk fort. Jeg skammet meg fælt over at jeg slet med psyken, og nektet å innrømme ovenfor meg selv at jeg faktsik begynte å bli ganske syk. Og når jeg begynte å forstå at det feilte meg noe spykisk, motarbeidet jeg det så hard at jeg overså alle faresignalene kroppen ga meg, at jeg gikk på en sikkelig smell. Den smellen holdt på å koste meg livet, men det var også kanskje den smellen som fikk meg til å forstå hvor viktig det er å ta i mot hjelp.

 

Jeg er ikke så avhengig av oppmerksomheten ( liker ikke så godt å prate om mine problemer til alle), men jeg er faktisk avhengig av det nettverket jeg har rundt meg og jeg har mye større sjangse for å bli bedre med litt hjelp.

 

Det er mye man kan gjøre selv for å bli friskere, men man er faktisk avhengig av de rundt seg for å kunne klare de verste knekkene.

[Anonym bruker]

Finnes jo mange forskjellige psykiske sykdommer, sikkert forskjeller mellom de ulike diagnosene. Tenker at den personlige opplevelsen av sykdommer en forskjellig for f.eks. en med narsistisk personlighetsforstyrrelse enn en med depresjon.

 

Du ramser jo opp dette med oppmerkskomhet, hjelp og nettverk. Snakker du da om psykisk syke som akkurat nå har oppmerksomhet og et hjelpeapparat rundt seg fordi de er sykisk syke og om de blir alene når de har blitt friske og da har ingen? Da skjønner jeg at de ikke vil bli friske. Men på en annen side vil jo det at de har støtte og oppmerksomhet rundt seg bety at de har søkt hjelp og det viser jo at de vil ha det annerledes. Med mindre de er tvangsinnlagte da.

 

Om valget står mellom å være syk og ha mennesker rundt seg og det å være frisk og alene skjønner jeg at folk gruer seg til å bli friske.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg sliter også psykisk. Jeg hater oppmerksomhet og jeg vil mer enn noe annet bli frisk. Ingen vet at jeg sliter. Men har nå søkt om hjelp, fordi jeg ikke klarer å fikse dette alene.