Les dette (-: Om ettåringen din (-;

[morromor]

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

---

 

(Delvis sitat )

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadie uten for mye frustrasjon.

[Gjest Kira ønsker seg en til ♥]

Smilte godt første gang jeg leste dette, og tenkte at sånn har vi det her også. Men ganske morsomt å se det fra barnets perspektiv...

[Gjest]

så morsomt å se det fra ettåringens perspektiv... Forstår jo nå hvorfor hun hele tiden skal trykke på dekoderen selv om jeg tar henne bort derfra.. "knapper!"

 

 

[Anonym bruker]

Dette er jo bare en voksens konklusjon, ikke nødvendigvis slik barnet opplever det i det hele tatt...

 

Oppfatter denne greia på en helt annen måte.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

God påminnelse.

[Anonym bruker]

Oi her var det mange ting jeg var uening i. Spesielt dette med å fjerne ting fra hyller osv. Dette går veldig greit å lære små barn, man må bare være veldig konsekvent. Man trenger ikke bli sint eller streng, bare tydelig. Vi har hatt så mange barn på besøk der foreldrene har fjernet alt hjemme og de klår og ødelegger og foreldrene løper stressa etter. Jada det er kanskje litt styr en periode, men barna skjønner det. Ikke undervurder barna deres er mitt råd!

[morromor]

jaja, du om det, men jeg synes iallefall ikke det er så mye stress og fjerne ting istede for å gå rundt å si nei hele tia, det blir jo fryktelig mye nei,nei,nei, for de små! Iallefall når de er så små som de er.. Barn skal jo være nyskjerrige og utforskende!

[Lilleleen]

En gylden middelvei fungerer her. Vi fjerner og sperrer for farlige ting og ting vi er redd for, men vi har fortsatt ufarlig pynt fremme. Han får ikke røre det heller, så vi sier nei og tar han bort.

 

Måtte smile litt da jeg leste hovedinnlegget ) Kjenner igjen lille her ja. Nysgjerrigper som elsker pappas x-box ;o) Desverre for oss så har han akkurat funnet ut hvordan han skal få vekk hindringen forran tv dekoder og x-boks, så nå må vi finne på noe annet lurt der )