En følelse av katastrofe

[Lille diamant]

Har den sist tiden hatt en følelse av alt kommer til å ende med katastrofe om jeg noen gang klarer å fullføre ett svangerskap..

Den følelsen kom når jeg ble tante for noen uker siden. Fødselen til svigerinnen min ble satt igang pga forskjellige komplikasjoner, spesielt pga at babyen var liten og det var lite spark. Dette utløste en ekstrem redsel hos meg, og jeg var sikker på at de ville miste barnet under fødselen. Så gråt mye når jeg endelig fikk det skjønneste bilde av en liten jente på mobilen..var så redd for at de skulle måtte oppleve noe så grusomt.

 

Jeg tror at jeg har utviklet en veldig redsel for å miste ett barn..for det eneste jeg klarer å tenke på når jeg hører om svangerskap, er at det er flaks om alt går bra. Og alt som omhandler spedbarn gjør meg nervøs..alt som kan skje med en liten baby når man kommer hjem ifra sykehuset. Kommer jeg til å takle alt dette?

 

Er jeg blitt helt på tuppa, eller er det flere som har lignende følelser?

[MariCeline31]

Hei.

Kjenner meg i gjen i det du skriver. Etter 4 aborter var jeg helt på tuppa da jeg ble gravid igjen. Heldigvis har jeg verdens mest fantastiske gyn., og hun skjønte så godt hvordan jeg hadde det!! Fikk svært tett oppfølging og ul når jeg ønsket det. Men som hun har sagt i ettertid, så var det så vidt jeg var nedpå jorden hele svangerskapet. Jeg hadde det grusomt!! Var så redd! I alle faser av svangerskapet hadde jeg ulike ting jeg var redd for, og jeg tolket og analyserte.

 

I ettertid ser jeg også at jeg var fryktelig deprimert de to årene vi aborterte gang på gang, og det var nok det som forsterket alle de vonde følelsene under svangerskapet.

 

For meg endte det hele med en flott fødsel, og to fantastiske uker hjemme som tobarnsmor, FØR angsten igjen tok taket om meg og fikk meg til å tro at det måtte være noe alvorlig galt med barnet. Jeg gikk inn i en dyp depresjon, så ille at jeg ikke klarte ta meg av barna, og mannen min måtte være hjemmeværende et par måneder.

 

Jeg forteller dette fordi jeg mener man skal ta følelsene på alvor. Når man jobber for å få noe så etterlengtet som et barn, så setter man inn alle krefter. Alt handler om denne lille, alle drømmer, alle planer for fremtiden. Og hver gang man blir gravid ser man for seg en selv med barnevognen 9mnd senere. Som min gyn sa- En ser for seg klær, vogn, PLANER og årstider omtrent til konfirmasjonsalder allerede når gravitesten lyser mot en, og så blir nedturen så stor hver gang! Husker at jeg knapt følte at jeg levde da jeg aborterte 4. gangen. Da legen (ikke hun jeg går til nå) sa at det ikke var liv var det rett før jeg tisset på meg der jeg satt!

 

Etter 4. aborten søkte jeg om å få snakke med psykolog, men fikk avslag. Hadde jeg fått hjelp da det helvete stod på, hadde jeg nok unngått mitt livs verste nedtur og dype depresjon etter fødselen. Så stå på om dere føler behov for det- få den hjelpen som trengs!!

 

Hadde ikke min gyn. vært en så ubeskrivelig god og forståelsesfull dame, hadde jeg vel knapt overlevd kampen. Men vi har begynt å satse på ny. Jeg har utgangspunktet alltid vært ressurssterk, men abrtene holdt på å knekke meg helt. Nå er jeg sterkere enn noen gang før, og livet er fantastisk godt nå, selv om jeg nettopp har abortert igjen. Men så er jeg jo tobarnsmor nå, og det gjør nok ting lettere.

 

Jeg føler sånn med dere damer. Ønsket om barn er så inderlig stort at man blir desperat. Jeg levde ikke, eksisterte kun, i en boble! Var så fjern og tenkte kun på dette. Slet på jobben. Men jeg lyktes, og SKAL lykkes igjen. Det skal vi alle her inne- det tar bare tid, og krever ufattelig mye krefter. Men det gjør noe med oss. Vi blir kanskje bedre mennesker?

 

Men ta følelsene på alvor, og få hjelp til å bearbeide dem hvis det trengs!

 

Mia82

[Lille diamant]

Hei Lyddia.

 

Kjenner jeg får vondt i magen av å lese historien deres..det er så vondt når man står midt oppi all elendigheten. Selv er jeg i tvil om det er rett av meg å få barn når jeg føler det på denne måten...alt virker så skremmende. I tillegg har jeg en samboer som er borte på jobb annenhver måned, og derfor føler jeg at det kan bli mye ansvar for meg om vi får en liten. Men dette er vel tanker jeg burde fått hjelp til å bearbeide som du skriver, for føler de har satt seg fast på ett vis. Hadde min 4. abort nå i julen, så er ikke så lenge siden jeg mistet heller. Og det kan jo være noe av grunnen til at jeg reagerer så sterkt på denne fødselen som kom noen uker etterpå.

 

Jeg går selv til en gynokolog som holder til hos Klinikk Hausken i haugesund, og mener jeg leste at du også var der og fikk hjelp? Går til hun som heter Storesund jeg, og føler at jeg får grei oppfølging..men ikke den nære oppfølgingen som jeg skulle ønske. Hun er veldig travel.

 

Men vi har fått tid til samtale på fertilitetsklinikken på sykehuset også, i mai. Så vi står egentlig på ventelise for ivf i tillegg til at jeg da skal prøve ut en behandling hos Hausken nå i februar. Er ikke kjempe positiv til ivf, men det tror jeg handler om at jeg er redd for alt vi må igjennom da..og at vi må gi ifra oss kontrollen til de som jobber der. Sikkert en idiotisk tanke, men er nok noe jeg må bearbeide det også

 

Hvordan går det med dere nå da? Du skriver at dere skal prøve på nytt, og det er jo kjempe flott at du føler deg sterkere etter alt dere har gått gjennom. Man trenger mye styrke for å forsette etter så mye motgang!

 

Tusen takk for svaret ditt, det var godt å få en tilbakemelding

[Erle79]

Jeg har også vært der du er nå. Og jeg må innrømme at jeg tenker litt sånn enda. Hvis jeg hører om noen som er gravid, så tenker jeg bare hvordan i all verden skal dette gå? Når jeg ble gravid igjen etter mine tre aborter var jeg i starten litt sånn never mind. Jeg var sikker på¨at det kom til å gå skitt igjen. Jeg feiret 30-års dagen min fem uker etter den siste aborten og noen dager etter at jeg skjønte at jeg var gravid på ny. Jeg ville drikke meg full den kvelden sammen med alle de andre, for jeg tenkte at hva var vitsen, jeg kom jo til å begynne å blø om noen uker uansett. Mannen min fikk meg heldigvis fra drikkingen, for på tross av all katastrofe-tenkingen så gikk det svangerskapet veldig bra...

 

Som det nevnes over her, jeg ser også nå i ettertid hvor utrolig deprimert jeg har vært de siste årene med abortene, svangerskapet som gikk bra, og i tiden etter fødselen. Det er liksom etterpå, når man blir seg selv igjen, at man ser hvor ille det har vært. Nå er datteren min 8 måneder, og etter nyttår har jeg sakte men sikkert begynt å ta livet mitt tilbake. Jeg har begynt å trene, er i jobb igjen (50%, så har fortsatt mange deilige dager hjemme med den lille) og prøver rett og slett å bli den jeg var før alt dette startet. Det som var verst under svangerskapet var at jeg følte at jeg, av alle, burde ikke klage over å være gravid, selv om jeg egentlig hatet det. At det var knalltøft i månedene etter fødselen syntes jeg også at jeg burde tie stille om. Jeg hadde jo endelig fått det barnet som jeg hadde gnålt sånn om, følte jeg at alle tenkte.

 

Jeg har tenkt tanken at noen burde følge opp oss som har habituell abort bedre psykisk, både under svangerskapene og etterpå. Min erfaring tilsier at det er nok ikke uvanlig å være deprimert gjennom noe sånn som dette.

 

Du kommer til å takle å bli mamma helt fint. Det er ikke flaks når et svangerskap går bra, i 80% av tilfellene gjør det jo det! Men at det føles litt uoppnåelig for oss som har opplevd så mange stang-ut erfaringer, ja det er jo forståelig. Fortell til mannen din og legen din at du har disse tankene, så kan de passe godt på deg neste gang når du blir gravid...

[MariCeline31]

Så bra å høre at også du skal til Hausken! Jo flere med dette problemet som tar kontakt, jo bedre syns jeg! Hvis du går til Storesund privat ville jeg bedt om å få Jon Hausken når du skal til Klinikk Hausken. Storesund jobbet jo på Fertilitetsklinikken på Haugesund sykehus før. Hun var med og foretok en hysteroskopi på meg en gang der... Da jeg gikk der hadde jeg mest kontakt med Schwennicke (som også jobbet på Fertilitetsklinikken på Haugesund sykehus før han begynte på Klinikk Hausken). Da vi bestemte oss for å kontakte Klinikk Hausken bad jeg om å få kome til Jon Hausken, ettersom jeg syns det var lite aktuelt å gå til de samme som jeg hadde vært hos før. Jeg ville ha nye øyne på saken. Det var en enorm lettelse da vi dro på samtale og fikk snakke med Jon Hausken. Han tok seg god tid, og var utrolig kunnskapsrik!

 

Jeg sendte en mail til Jon Hausken for en uke siden, etter at jeg hadde lest mye på nettsidene til danske Rigshospitalet da jeg oppdaget at de hadde en egen enhet for habituell abort. Han pleier alltid å svare dagen etterpå, men han har fortsatt ikke svart! Håper ikke han ble sur.. Dette var en lang mail, og jeg skrev at jeg forstod at Danmark lå langt foran Norge på dette med habituell abort. Jeg bad om å få ta ulike blodprøver før neste forsøk, blodprøver som de anbefaler at man tar i Danmark.

 

Vi lyktes jo med IVF, men hverken min private gyn. i Stavanger eller Jon Hausken kan si at de er 100% sikre på at det var selve IVF'en som gjorde at vi lyktes akkurat da. Jeg aner ikke, men vil gjøre ALT jeg kan for å finne ut mest mulig for å kanskje slippe å oppleve flere aborter. Men som min gyn. sier: "Jeg tror at du får de barna du ønsker, men jeg skulle bare ønske at jeg kunne si deg at satser du tre ganger til, så vil det gå bra. Man vet ikke hvor mange forsøk det krever." Derfor fler jeg at jeg må forske alt det jeg kan på egenhånd. Vi er jo en lite prioritert pasientgruppe når det finnes så lite kunnskap.

 

Ikke vær redd for IVF. Selv om vårt forsøk ble omgjort til et ivf helt på tampen, og at jeg derfor ikke har vært gjennom hele hormonkarusellen, så må jeg si at dette med sprøyter, uttakk og innsett av egg ike var avskremmende i det hele tatt. Kan lett gjøre det igjen!:-)

 

Uansett... Jeg mener ikke å være negativ, for jeg TROR at vi alle får de barna vi ønsker oss til slutt om vi står på for å få prøve ut ulike ting som KAN hjelpe. Men veien er bare så lang. Jeg skal ikke klage. For jeg har fått to barn, og er uendelig takknemlig for det. Men ønsket om enda en sitter sterkere enn jeg hadde trodd!

 

Lykke til Lille diamant (og alle andre). Vi får holde hverandre oppdatert ang blodprøver, medisiner og forsøk. Er helt sikker på at dere kommer til å lykkes. På Klinikk Hausken hadde de god tid til oss. Det var deilig. Men vet at Klinikk Hausken vokser veldig. Er alt 2,5 år siden vi var der og lyktes.

 

Mia82

[MariCeline31]

...Og en ting til. Jeg er ikke i tvil om at du vil takle det bra å bli mamma.

 

Høres kanskje rart ut... Men, akkurat pga nedturene jeg har hatt, føler jeg meg som et nytt menneske nå som jeg virkelig har kommet meg ovenpå igjen og har begynt å leve. Jeg er så lykkelig! Og jeg er sterkere enn noen gang før. Generelt har jeg det bedre enn noen sinne, tross at jeg nettopp har gjennomgått nok en abort. Det var fælt. Men verden raser ikke. Klart det hjelper meg og har uvurderlig verdi at jeg har klart å bli tobarnsmor, men jeg har også forandret meg som person. Blitt roligere og ser andre mennesker på en annen måte enn før. Av motgang blir man sterkere. Men sånn er umulig å se når man står midt oppi all håpløsheten og urettferdigheten.

 

Jeg er sikker på at motgangen du opplever, og det store savnet etter ønskebarnet kommer til å gjøre deg til enda bedre mamma den dagen dere lykkes, lille diamant. Forhåpentligvis ordner Hausken opp for deg også, veldig snart:-)

 

Lykke til:-)

 

Klem

Mia82

[Barbarella og froskebarna]

Hei kjære deg,

 

jeg vet akkurat hvordan du har det. Er selv langt nede nå, og har fått henvisning til psykolog pga depresjon. Be om hjelp, gå til fastlegen din og hør om du kan få henvisning. Jeg drøyet det litt for lenge, til slutt var det mannen min som ringte legen og ble med meg dit.

Jeg synes som Erle at oppfølgingen kanskje burde være bedre for oss som mister gang på gang, det er ikke så lett å oppsøke hjelp selv, men det virker som om mange av oss trenger det.

Selv har jeg taklet det ganske bra de andre gangene, men denne gangen toppet det seg. Man vet aldri når det skjer, kanskje bedre å snakke med noen for tidlig enn å vente til dråpen kommer.

 

Masse lykke til! Og jeg er enig med de andre - du kommer til å takle mammarollen fint.

[Lille diamant]

Tusen takk Lyddia det hjalp virkelig på humøret å lese begge svarene dine. For virker jo som flere her inne har hatt veldig tøffe perioder, og følt mye på disse "katastrofe"-følelsene. Jeg har jo ingen gode erfaringer med svangerskap som jeg kan tenke på, så er vel ikke så rart at jeg ikke tror at det skal ordne seg for oss. Men håper gir jeg ikke slipp på, selv om det er vanskelig å tenke positivt.

 

Og har snakket litt med samboeren om redselen for å bli mor..og vi er enige om at han skal prøve å få litt mer tid hjemme dersom jeg blir gravid og vi får ett barn. For tror det er tanken på å være så mye alene om ansvar i lange perioder, som skremmer meg mest..men håper du har rett, at jeg blir en god mor og at jeg kommer til å takle tilværelsen da også :).

 

Håper også at dere får en etterlengtet nr. 3 også, uansett om det blir på den ene eller andre måten som du skriver så må man stå på selv for å få prøve de behandlingene som kan hjelpe, så det nytter jo ikke å gi opp ihverfall. Det er veldig flott at du forteller din historie her inne, for det hjelper oss andre til å forsette å prøve! Ihvertfall meg og tar takknemlig imot alle tips som du får hos Hausken!

 

Ska prøve Klexane og Crinone fra EL denne syklusen, så får vi se om det gjør noe forskjell hos meg. Og visst ikke så får vi prøve videre, og støtte oss på de som har kunnskap på området, som f.eks Jon Hausken eller de på fertilitetsavdelingen på sykehuset.

 

Lykke til Lyddia, jeg setter stor pris på at du svarte meg godt vi har hverandre her inne!

[Lille diamant]

Hei Erle

 

Selv om det er en trøst å høre at andre har det på samme måte som meg, så får jeg mest vondt av å lese det dere skriver. Kjenner meg igjen i det meste du beskriver her, og spesielt det å gi blaffen i å ta hensyn til ett nytt svangerskap...slik har jeg følte det de siste gangene jeg har fått positiv test også. Tenker at det ikke er noen vits å ta folat mnd etter mnd, eller droppe noen glass vin med venner bare for å se om det går bra denne gangen...for det gjør det jo aldri likevel.

 

Men som regel så tar samvittigheten overhånd,og jeg dropper alkoholen og tar folat som jeg bør gjøre. Så er vel helst sinnet mitt som gir meg disse tankene om å drite i alt. For egentlig er det ingenting jeg vil mer, enn å gjøre alt på best mulig måte.

 

Er helt enig i at vi burde få bedre oppfølging med tanke på hvilke påkjenninger vi går igjennom, og heldigvis for meg så går jeg i en terapigruppe allerede. Dette er pga at jeg har hatt en del angst siden jeg var ungdom, og det er nok derfor jeg er ekstra redd for hva disse abortene skal gjøre med meg psykisk også...er redd jeg skal få det enda verre enn jeg har hatt det tidligere.

 

Men tok deg på ordet,og snakket om det i gruppen i går..og det viser seg at flere har slitt med mye de samme tankene som meg. Da en i gruppen har gått igjennom IVF for å få barn. Så er veldig glad jeg tok mot til meg, og snakket om følelsene mine. Har også snakket med samboeren min idag, og han vil prøve å få mer tid hjemme om jeg trenger det. Spesielt om jeg blir gravid nå..

 

Det er godt å høre at du har kommet igang med ditt "gamle" liv, med både trening og jobb tror det er akkurat hva man trenger etter flere år i en boble med bekymringer og angst. Kos deg med datteren din, og nyt tilværelsen Erle håper jeg får oppleve det samme en dag.

 

[Lille diamant]

Hei Barbarella!

 

Så vondt å høre at du også sliter med slike tanker. Livet skal virkelig være en prøvelse for oss her inne godt å høre at mannen din tar godt vare på deg, og at du skal få hjelp til å takle sorgen. Jeg går allerede i en behandlingsgruppe, og snakket litt om dette temaet der igår...det føltes veldig godt, og det var flere i gruppen som hadde hatt det på samme måte. Det er flere enn man tror som sliter for å få de barna de ønsker seg. Så håper vi begge to kommer sterke utav dette, og at vi kan forsette å støtte hverandre her inne!

 

En god klem til deg!

[vilja80]

Hei!

vil bare si at jeg også kjenner meg godt igjen. Og jeg er helt enig i at det burde være bedre oppfølging av oss med habituell abort. Det er beintøft å gå gjennom dette alene. Og jeg føler ofte at venner og bekjente ikke helt forstår hvor vanskelig dette faktisk er. Selv har jeg kommet halvveis i et svangerskap som ser ut til å gå bra, men jeg føler litt at andre forventer at nå skal alt være bra. Men jeg har så mange dårlige erfaringer med meg som gjør at jeg fortsatt har veldig blandede følelser, og jeg synes det er vanskelig å snakke om alt det positive rundt graviditeten, fordi det samtidig dukker opp så mange vonde følelser.

 

Jeg har også slitt en del med katastrofetanker, og jeg sjekker faktisk fortsatt om jeg blør hver gang jeg er på do! Men det er jo også flere historier her inne om at det plutselig kan gå bra, og jeg prøver å trøste meg med det.

 

Så bra at du har noen å snakke med om følelsene dine, det er kjempeviktig. Og bra hvis samboeren din kan være mer hjemme hvis du blir gravid igjen. Jeg har selv en samboer som reiser en del, og det er ekstra tøft å gå med all angsten og uroen alene.

[Erle79]

Jeg så etter blod i trusen hver bidige gang jeg var på do frem til 40 fullgåtte uker, til og med om natten, så du er ikke alene vilja...

 

Jeg tenker også tilbake på en episode i andre trimester. Jeg og mannen min hadde fått beskjed av gynekologen om å avstå fra sex frem til abortfaren var over (13 uker i mitt tilfelle). I uke 14 begynte mannen min å kose med meg en morgen vi var på badet, han ga meg en klem og holdt rundt meg. Jeg husker jeg tenkte at nå vil han ha sex med meg, og så dør babyen! (Stakkars mann, han ville jo bare gi meg en klem...) Det svartnet for øynene på meg, kroppen begynte å skjelve og jeg bare sank sammen på badegulvet. Etter fem minutter var jeg meg selv igjen. I etterkant har jeg skjønt at det var et angstanfall. Jeg har aldri vært plaget med panikk eller depresjon hverken før eller siden, men de fire siste svangerskapene rotet det helt til oppe i hodet mitt.

 

I det siste svangerskapet mitt ble jeg aldri helt overbevist om at det kom til å gå bra (hvordan kunne det gjøre det etter alle abortene), men i ettertid ser jeg at det svangerskapet var helt perfekt. Uten all bagasjen hadde jeg nok nytt hvert sekund av den graviditeten. Å være gravid mister liksom litt av sjarmen når man er det for ørtende gang, det får vi bare leve med. Og ja vilja, det går plutselig bra, jeg fikk en perfekt liten Anine i mai i fjor, så hold ut noen måneder til, så er drømmen din plutselig oppfylt også...