Jeg er redd sønnen min skal bli oversett

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 3,5 år fra før og jeg har tatt det rolig med kjæresten min i forhold til opptrapping. Vi bestemte oss for å flytte sammen siden det gikk bra mellom de to. Men så ble jeg plutselig gravid. Er halvveis i svangerskapet og det er ingen vei tilbake. Han gleder seg virkelig til et familieliv med det nye barnet. Men hver gang han snakker om dette inkluderer han ikke sønnen min. Samboerskapet var mer for en prøveperiode etter forholdet gikk bra etter nesten et år, og jeg følte jeg hadde opptrappet introduksjonen mellom de to godt. Men da jeg ble gravid ble alt annerledes. Han er ikke slem mot sønnen min på noen måte, men sier han føler mye på det at han ikke er hans når jeg tar det opp med han. Hva kan jeg gjøre med dette? Jeg vil alltid sette barna først, men vil ikke ødelegge forholdet heller. Sønnen min betyr alt for meg og får så vondt av det lille uskyldige barnet.

[Anonym bruker]

Det er da ingenting du kan gjøre, din sønn er ikke hans sønn, så enkelt er det.

 

Jeg kommer aldri blir å bli like glad i min manns barn som jeg er i våre felles barn, det er helt normalt, og jeg skjønner ikke hvorfor du skal være så bekymret for dette, sånn er det bare.

[Anonym bruker]

Aksepter at han ikke er sønnen din sin far, men ikke aksepter at han overser sønnen din.

Å overse er jo det samme som å fryse ut, og å fryse ut et jo det samme som å mobbe, og det kan man jo ikke ha, mobbing. MEN, det er ikke mobbing å glede seg over å skulle bli pappa for første gang.

 

Så lenge sønnen din har en far, skal ikke samboeren din leke far. Min personlige mening er derimot om den biologiske faren er helt ute av bilde, jo mer farsfigur for sønnen din må han være.

 

Det er en kompleks situasjon dette med nyfamilie, med foreldre i ulike hjem, og steforeldre her og der. Ikke lett å finne sine roller. Men så lenge begge foreldre er aktive og på banen, er det greit å ikke leke forelder for stebarna.

[Anonym bruker]

Jeg er motsatt, jeg er stemor. Dvs ikke mor til barnet hans, men vi har to felles barn. Jeg har ingen morsfølelse for barnet hans, og vil nok aldri få det. Ble kjent med barnet da det var 10år. Barnet har en mor, og vil ikke ha meg som mor heller. Jeg har en voksenrolle i barnets liv når det er hos oss. Dvs jeg inkluderer og passer på som voksenperson, oppdragelse tar far seg av, men jeg sier ifra om det oppstår ting som jeg ville sagt ifra om uansett hvem sine unger det var.

 

Da vi skulle ha vårt første barn sammen så var det vanskelig til tider pga jeg opplevde det for første gang, mens han hadde opplevd det før... det kan være slik for din samboer også.. Det er helt helt spesielt å bli foreldre første gang, så la han få ha tanker om sitt første barn uten å Alltid nevne sønnen din samtidig!

Om han er en god omsorgsperson for sønnen din, så utfører samboeren din sin voksenrolle overfor han, mener nå jeg da. Om barnet ditt har en far inni bildet selv ,så vil han heller aldri ønske at din samboer skal ha noen farsrolle, bare en voksenrolle, en han kan stole på er der for han.

 

[babydream]

Jeg er helt enig med de andre innleggene her. Kjæresten din må få lov til å snakke varmt om barnet dere har på vei uten å alltid nevne ditt barn. Barnet ditt vil jo aldri bli hans barn, sånn er det bare dessverre. Jeg er stemor til ei jente på 4 og jeg vil aldri føle det samme for hun som jeg gjør for mitt eget barn. Jeg syns også det er greit å ha en samtale med kjæresten min om vårt felles barn uten at hans barn alltid må nevnes.. Dette betyr ikke at stebarn skal holdes utenfor når de er tilstede. Det er en helt fantastisk følelse å bli foreldre for første gang. Nå som dere venter deres felles barn så kan dette sette igang en del følelser i sving. Kanskje han syns det er litt vanskelig å tenke på det at du har opplevd dette før?

[desember gutt + oktober tulle]

jeg har en sønn på 14 mnd fra før av og er gravid med nr 2 nå med min nye kjæreste, han har ingen fra før av og gleder seg veldig til den lille kommer i oktober, jeg er også litt redd for at lille gutten min skal bli oversett selvom han sier at dette ikke kommer til å skje og sier at han ser på han som sin egen selvom han vet at han ikke er det (b.f har ikke sett sønnen sin siden han var 6 mnd, og har heller ikke noe behov for det siden jeg ikke har hørt noe siden da, han er også narkoman, så han har ingen del i barnet sitt liv) jeg er nå bare 20 da nr. to kommer og synes dette er fryktelig vannskelig i å med at det er barn nr to med far nr to, på to år. min samboer nå har vært der siden lille gutt var 5-6 mnd og sett egentlig det meste av utviklingen så langt, så skjønner at han føler seg knyttet til barnet, men fortsatt redd for at han kommer til å forskjellsbehandle de da han kan finne på å komme med komentarer som at: ta sønnen din, osv. vet jo selvfølgelig at han er min å sånn, men vill ikke at han skal gjøre forskjell på barna

[Anonym bruker]

Oi, her synes jeg det var mange triste svar! Tydelig at mange mener at det må biologi til for å kunne være like glad i barna og i det øyeblikk en ikke er biologisk mor/far så er man automatisk mere glad i sine biologiske. Det tror ikke jeg gjelder for alle!

 

Jeg har selv vært fostermor og mannen min er ikke biologisk far til min datter. Han kom på banen når hun var tre år. For at barna ikke skal lide mener jeg bestemt at vi voksne må bestemme oss for at alle barna som bor i vårt hus betyr like mye og at vi er like glade i alle sammen. Selvfølgelig vil det i gitte situasjoner, sånn som når mannen min skulle bli biologisk pappa for første gang, komme veldig sterke følelser og det skal det være lov til å ha. Men disse følelsene skal man kun vise ovenfor partneren sin. Nettopp fordi en da har tatt et aktivt valg og bestemmer seg for å være like glad i alle barna så vil en ved slike anledninger være mye mer bevist og derigjennom ikke la slike følelser føre til forskjellsbehandling ovenfor barna.

 

Hvis man i utgangspunktet har en holdning om at "det er helt naturlig å være mere glad i sine biologiske barn, enn partnerens barn" kan jeg ikke skjønne noe annet enn at dette vil gjenspeile seg i atferden ovenfor barna i husstanden.

 

Når det gjelder HI så vil jeg råde deg til å la partneren din få snakke med de om sine følelser. Kanskje han synes det er sårt at du ikke blir mamma for første gang du også? At det som ligger bak egentlig er litt "sjalusi" fordi en annen mann har fått barn med deg først? La han få ha disse følelsene, men dersom det skulle vise seg at han lar dette gå utover din sønn og forskjellsbehandler så tror jeg det er veldig viktig at du sier i fra med en gang og taler din sønns sak! Tipper det løser seg veldig fint av seg selv - de fleste problemer blir som regel ikke noe av!

 

[Anonym bruker]

Det virker som de som har barn før og blir sammen med noen som ikke har barn at alle skal elske hverandre like mye.. Sorry men dette er i de fleste tilfeller ikke vanlig. For det første.. Er jo ikke det lett når barnet man får inn i livet sitt er mange år gammel. Heller ikke når man har stedatter eller stesønn i helger e.l. Da blir man jo ikke like knyttet som man ville blitt ellers. jeg vil aldri prøve å late som jeg er mor til min stedatter.. Det er ikke naturlig for hverken meg eller jenta. Hun har sin egen mor som er hennes. Jeg har en sønn som er bare min som jeg har hele tiden. Selvfølgelig er jeg mest glad i han!