Gå til innhold

Skal til samtale med overlege på sykehuset i morra, og har skrevet et brev... noen som kan gi meg tilbakemeldinger? Langt...


Anbefalte innlegg

Ønsker et planlagt keisersnitt

Jeg er ikke redd for smertene i forbindelse med en vaginal fødsel, men jeg har ingen tillitt til sykehuset etter min forrige fødsel hos dere. Dette ble en traumatisk opplevelse både for min mann og meg, da fødselen endte i et hastekeisersnitt med full narkose. Vi føler i etterkant at vi fikk lite informasjon om hva som skjedde, og etter samtale med Morgenrøden føler jeg at dramatikken kunne vært unngått. Vi gikk igjennom journalen etter forrige fødsel, og jeg fortalte om min opplevelse av det hele.

Vi kom inn på sykehuset på morgenen for igangsetting. Jeg hadde hatt mild svangerskapsforgiftning og vannavgang dagen før, så vi møtte opp til avtalt tid. Snakket litt med jordmor og en jordmorstudent, og det ble lagt inn gele da livmorhals ikke fantes moden og jeg ikke hadde antydninger til rier. Timene gikk uten at noe særlig skjedde, og etter vaktskiftet av jordmødre, fikk jeg drypp. Jordmor hadde også denne gangen med seg student. Dryppet satte fart på sakene, og riene kom. Jeg brukte lystgass, og syns jeg hadde god effekt av dette, og fikk etter en stund tilbud om epidural, noe jeg takket ja til. Riene kom for fult, men det var liten framgang i fødselen, så de bestemte seg for å øke dryppet. Jordmor og studenten gikk mye frem og tilbake, så vi var mye alene på rommet. Etter en stund kommer riene i ett, og den ene avløser den andre. Jeg føler jeg ikke får puste og smertene i bekkenet og ryggen er fæle. Vi drar i snora for å få hjelp. Jordmor kommer løpende, og de finner ut at dryppet står for høyt. De senker dette, men det gir ingen endring hos meg. De slår da til slutt av dryppet. Noe som heller ikke hjelper. Jordmor undersøker meg og sier at babyen stanger i bekkenet mitt, og forteller at hun skal prøve å dytte han opp. Dette resulterer i at blodtrykket til babyen faller drastisk. Det neste jeg husker er at rommet er fult av mennesker, og at de skal ta ultralyd av meg. Jeg tør ikke se på skjermen, da jeg er sikker på at babyen er død. Jordmor og lege forteller meg at babyen må ut med en gang, og at det blir et keisersnitt, også løper vi av gårde til operasjonsstua. Det fungerte ikke å øke epiduraldosen, så jeg får full narkose. Jeg fikk aldri noe tilbud om samtale eller informasjon om fødselen i etterkant.

Jordmoren på Morgenrøden leser i min journal at babyen ikke hadde rotert ferdig i bekkenet, og at dette førte til liten fremgang i fødselen, som var igangsatt. Hun forteller meg også at det blir gjort keisersnitt med en gang når det er feilinnstilling hos babyen, men dette viste de jo ikke i mitt tilfelle. Jeg viste derimot at babyen min sto skrått i bekkenet mitt. Jeg var på kontroll hos en lege på sykehuset fire dager tidligere, og han sa etter ultralydundersøkelsen at babyen sto skrått i bekkenet mitt, og at det 90 prosent sikkert endte i et keisersnitt på grunn av dette. Dette står derimot ikke i min journal. Jeg har skrevet det i min dagbok hjemme etter kontrollen. Denne informasjonen sier meg at min fødsel aldri skulle blitt igangsatt. Jeg burde hatt en ultralydundersøkelse da jeg kom inn på sykehuset denne morgenen, der de skulle sjekket hvordan babyen sto i bekkenet før noe annet ble gjort. Men manglende informasjon i min journal gjorde at fødselen ble satt i gang, uten at babyen faktisk hadde noe grunnlag for å kunne komme ut vaginalt. Og etter 14 timer ender det i et hastekeisersnitt, som for meg og min mann blir en veldig traumatisk opplevelse. Dette i tillegg til at jeg nå i etterkant skjønner at fødselen aldri skulle blitt igangsatt, gjør at jeg ikke føler noen trygghet ved å skulle ha en vaginal fødsel hos dere.

Jeg har vært på sykehuset flere ganger etter fødselen, og alle gangene reagerer jeg med å skjelve og kaldsvette da vi nærmer oss. Denne reaksjonen kommer uavhengig av hva jeg skal på sykehuset.

Jeg har som skrevet vært inne på en samtale med Morgenrøden, og jeg var rolig rett etter samtalen og tenkte at jeg nok skulle klare å gjennomføre en vaginal fødsel, men angsten for alt som kan gå galt har meldt seg for fult igjen. Jeg ønsker ikke å bruke de siste ukene av svangerskapet til å være engstelig og redd. Jeg sover dårlig på grunn av masse tanker om å bli tvunget til å føde vaginalt, da jeg ikke føler jeg vil takle det. Jeg er redd ting skal ende som sist, og at babyen min skal dø denne gangen. Har ikke fødselsangst, men er livredd for at ting skal ende som sist, selv om sjansene for det er liten. Jeg har mistet tillitten til sykehuset og ingen kan tvinge meg til å føde når jeg ikke føler meg trygg, for trygghet er for meg grunnleggende for å få en god fødselsopplevelse denne gangen. Ved et planlagt keisersnitt kan jeg forberede meg psykisk på hva som skal skje, jeg vet når det skal skje og hva som skal skje underveis. Dette gjør meg trygg!

Jeg har også hatt en dårlig opplevelse hos dere i dette svangerskapet. Vi var inne til rutineultralyd i september, og da antydet først jordmoren at babyen var død fordi hun ikke så noen bevegelser eller fant hjertelyden. Til hennes forsvar var ultralydapparatet ekstremt dårlig og uklart. Hun fant til slutt hjertelyd, og antydet så at noe var feil med hjertet. Etter å ha sett litt til, konkluderte hun med at alt var som det skulle. Hun sa også at jeg hadde en totalt foranliggende morkake, og fortalte meg om alle komplikasjonene dette kunne gi. Hun sa også at siden morkaken lå totalt foran og at det var minimale sjanser for at den kom til å flytte seg fra den posisjonen, burde jeg forberede meg på keisersnitt også denne gangen. Noe jeg har gjort. Min jordmor her hjemme har også tatt utgangspunkt i denne ultralydundersøkelsen ut fra samtaler vi har hatt. Da jeg var inne på kontroll igjen i uke 32, viser det seg at morkaken har flyttet seg, og ligger på bakveggen i god avstand fra fødselsåpningen. Jordmoren jeg nå er hos kan ikke skjønne at morkaken kan ha ligget plassert totalt foran, og henter en lege som også kommer og ser for å være på den sikre siden. Og morkaken ligger så absolutt ikke foran! Jeg har dermed gått i tre mnd med bekymringer for blødninger som jeg ikke hadde trengt å ha. Dette gjør også at min tillitt til sykehuset er svekket, og at jeg ikke føler meg trygg på en vaginal fødsel hos dere.

Jeg vet at keisersnitt ikke er noen enkel løsning, og at dere anbefaler alle å føde vaginalt på grunn av alle fordelene det gir for både mor og barn, og fordi det er fare for flere komplikasjoner ved et keisersnitt. Jeg vet om faren for infeksjoner, blodtap, skader på livmor eller andre organer og faren for blodpropp i etterkant, og jeg ser at dette ikke er noen enkel løsning. Men for meg med min frykt, er dette hva jeg ønsker, og det håper jeg dere kan etterkomme. Jeg trenger tryggheten et planlagt keisersnitt gir meg for å få en god fødselsopplevelse denne gangen!

 

Fortsetter under...

Dette har nok vært en tøff opplevelse. Sannsynligvis får du ks, Fredrikstad pleier ikke å være vanskelige på det. Men du skal vite at du i brevet trekker konklusjoner som ikke er riktige. Ja, det at barnet ligger skjevt kan være en årsak til at en fødsel stopper opp, men er ingen grunn til å automatisk gå rett på ks, da riene i svært mange tilfeller gjør at dette retter seg av seg selv.

 

Ingenting av det du forteller fra første fødsel er brudd på forsvarlighet, selv om det er tøft og lite gunstig å ligge alene. De rundt deg gjorde jobben sin, utifra det du forteller. Men de kunne jo som du sier tatt seg tid til å snakke mer med deg, da, spesielt etterpå.

 

Når det gjelder morkaker som trekker seg opp, er ikke dette uvanlig, og ikke noe noen som jobber med dette burde bli overrasket over. Skjønner at dette blir forvirrende. Men jeg tenker her jeg sitter at det nok ikke er alt du har fått med deg - og det er helsepersonells ansvar å sørge for at du forstår informasjonen som blir gitt, så her er det iallefall noen som har sviktet;) Men, kommunikasjon er vanskeligere enn man skulle tro...

 

Du får ha lykke til, men du blir sannsynligvis bedre møtt og behandlet hvis du viser et ærlig ansikt og en viss ydmykhet enn sinne og anklagelser. Bare et lite tips;)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...