Dere som har hadd små barn og mistet deres kjære..

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet noen selv, men min svoger døde for et par uker siden, og etterlot seg samboer og to barn.. En på 4år og en på 1 1/2 år.. Hvor mye skjønte deres barn av det som skjedde? hvilke reaksjoner fikk barna på det? Min nevø er VELDIG aggressiv. banker som mindre bror, sier han skal banke meg og andre så vi ikke har noe tenner igjen.. Farer veldig fort opp i sinnet.. hvordan skal man takle en gutt på 4 år som nettopp har mistet sin far? takker for svar på forhånd..

[Anonym bruker]

ja dette lurer jeg litt på også, har ikke akkurat samme "problemstilling" , da barnefar døde i oktober og jeg har ikke født gutten vår ennå.. men lurer veldig på hvordan jeg skal forklare at pappan døde før han ble født.. og når jeg skal si det.. ? når vil han forstå det?

[Anonym bruker]

Så trist å høre om svogeren din, samt barnefaren til 00.13.

Jeg har dessverre erfaring med dette, da jeg mistet min mann gjennom 12 år og jenta mi mistet pappaen sin. Da han døde var hun 3,5 år og skjønte veldig godt hva som hadde skjedd da jeg fortalte at pappaen hennes var død. Ikke noen tvil. Hun gråt og gråt og bekreftet sin forståelse med å si" nå får jeg aldri se min pappa igjen".

 

Hun hadde 2 uker der hun var i sjokk....akkurat som jeg, bare at min sjokkfase varte mye lenger. Hun var HYPERaktiv, lett antennelig og hadde et enormt sinne. Hun gråt innimelllom, men det varte i korte perioder, før hun igjen var igang med lek. Hun hadde stooore problemer med å sovne på kveldene(dette varte lenge), hadde mye mareritt på nettene og var veldig mye våken.

 

I forhold til omgivelsene sine, var hun veldig åpen om hva som hadde skjedd,men hun ble aldri lei seg foran andre enn meg og de aller, aller nærmeste, som besteforeldre og tante.

Hun ville ikke være borte fra meg før det var gått ca 1 år. Hun var i barnehagen etter 2 uker, da sammen med meg i noen dager. Det var ikke alltid like enkelt å levere i tiden etter dette heller, men nå, 1.5 år etterpå går det greit. Hun sier fortsatt: "mamma, du må være forksiktig", når jeg går. Også den dag i dag vil hun helst at jeg skal være med på lengre besøk, men vil ofte også gå i bursdager alene og også sove hos besteforeldrene av og til

 

Dette ble langt, men det har vært et langt kapittel og jeg har fått mange uønskede erfaringer.

 

Bare å spørre, hvis det er noe mer dere lurer på.

[Anonym bruker]

Jeg mistet min kjæreste og mann gjennom 18 år for bare tre måneder siden. Jeg har litt eldre barn, og den yngste var 6 år. De to eldste reagerte tydeligst med sorg, gråt og fortvilelse. Hun yngste sa bare at det ikke var å gråte for og at det kom til å gå fint. Senere har hun hatt noen tilfeller der hun plutselig blir fryktelig lei seg og savner pappaen sin. I hverdagen er hun blid og normal, kanskje ørlite grann "frekkere" enn ellers, men ikke slik at det på noen måte er problematisk. Hun snakker veldig mye om pappaen sin.

 

I vårt tilfelle var det en "varslet katastrofe" fordi han hadde kreft som vi voksne, og til dels barna, visste han ikke ville overleve (men ingen visste hvor fort det ville gå, om han skulle leve i få måneder eller kanskje flere år).