Trodde aldri jeg skulle komme hit......

[Anonym bruker]

Men har nå innsett at jeg faktisk trenger hjelp. Hjelp for å takle meg selv. Hjelp for å takle hverdagen. Jeg tror, eller jeg vet, at jeg har en form for depresjon. Om det er en fødselsdepresjon, kan godt være. Minstejenta blir 2 i april, samt at jeg har to barn til på 8 og 12. Helsesøster snakka om mulighetene for at jeg kanskje hadde en depresjon allerede da minsta var et halvt år. Hun så tegn allerede da. Men jeg ville ikke se det. Ville ikke være "sånn".

 

Men nå må jeg krype til korset og be om hjelp. Skal ringe og be om en time hos fastlegen i morra.

 

Denne helga har vært et sant mareritt. Jeg gråter i ett sett. Ser på ungene mine og har verdens dårligste samvittighet. Tenk å ha en sånn mamma som meg!! En mamma som kjefter og smeller fra morgen til kveld. Fra jeg kommer inn døra etter jobb og helt til de går og legger seg. Og så sitter jeg igjen med dårlig samvittighet og tårer når de er i seng. Sambo begynner og å bli lei. Det går utover alle. På jobb går det bedre. Bruker all min energi og overskudd til å komme meg gjennom dagen der, og når jeg så kommer hjem er jeg så utkjørt at hadde noen tent en fyrstikk rundt meg, hadde jeg eksplodert! Jeg har også null hukommelse. Ingen ting som sitter. Men det verste er at jeg går rundt med selvmordstanker. Alle hadde fått det bedre om jeg bare forsvant! Ingen som kommer til å savne meg.....

 

Jeg elsker ungene mine over alt på denne jord! Har sagt det mange ganger, men de tror meg ikke. For hvordan kan jeg være så "slem" mot de hvis jeg elsker dem? Jeg ser atferdsendringer på dem også. Og da spesielt han på 8. Og jeg tror det er pga av min atferd. Stakkar....

 

Noen som vil dele sin historie med meg?

[Anonym bruker]

Har en mann som er sånn. Skjønner godt at mann og barn er lei, men så flott at du vil ha hjelp!! Da går det riktig vei. Min mann får også hjelp nå. Situasjonen er noe bedret men langt i fra bra. Har lurt litt på om jeg også er deprimert blitt. Eller utbrent av å være pårørende. Er liksom ingenting jeg kan gjøre uten å gi han tid. Men det er slitsomt. Siden det er litt tabu, snakker jeg ikke med bekjente om dette, og siden mannen både har vært innlagt og ikke tar del i ansvar for barn og hus og hverdag, føler jeg meg ekstra sliten. Innbiller meg til tider at det må være verre for meg enn for alenemødre. De får avlastning av barnefar, samt kanskje får mer forståelse og avlastning fra bekjente. Men trolig depresjon som gjør at jeg tenker sånn. for er sykemeldt fra jobb og sender ungene i bhg hver dag. enda er jeg sliten... når det er sagt, er det ikke litt vanlig at man føler seg kjeftete og tutrete? Må jo nesten oppdra ungene.. Men om man har mer overskudd leker man mer med ungene og dermed får de en annen oppmerksomhet. Men det kan til tider være tungt ja.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du sier! Har også fått beskjed av mannen at jeg må gjøre noe før det går for langt og det ikke er noe å redde..

Derfor tok jeg motet til meg å dro til fastlegen... Men der fikk jeg bare beskjed om at det var ikke noe å hente fra det offentlige hvis man ikke hadde selvmordstanker eller var svært deprimert.... Hva med å hjelpe folk før de er helt nede i driten?? Må jo være enklere... Men, men.... Så nå går jeg å vurderer å gå til privat psykolog, men det er en ny tesrkel å komme seg over...