Da keiseren vår kom.. 07.01.11 Langt og rotete..

[urmoderen *mamma*]

Møtte opp på sykehuset klokken ti denne fredagen. Vi skulle til kontroll og undersøkelse før det planlagte snittet mandag 10. januar. Hadde regelmessige kynnere, men det hadde jeg jo hatt i mange uker, av og på, så jeg tenkte ikke mye over dem. ble koblet til ctg, og jordmoren sa at jeg hadde rier Ble en smule overrasket, syntes ikke de var vonde, gjorde meg bare litt konsentrert om pusten, liksom.. Gullet drev og sparket så mye at ctg ikke fikk registrert han skikkelig, men jordmoren sjekket med doppler, og alt var iorden med han. Ble spurt om hva jeg selv mente om riene (trodde enda ikke det var det, da, men..) og sa som sant var at jeg ikke ante om jeg ville "holde meg" til mandag, men at jeg hadde hatt slike i perioder tidligere, og var da enda gravid. Mannen fikk beskjed om å ta tiden, ctg falt stadig ut, og de kom regelmessig hvert 8. minutt. Ble etterhvert loset inn til en lege, hun gjorde en kjapp ultralydundersøkelse, kommenterte bare at han stadig var stor, men ikke kjempediger, og at han satt godt festet i bekkenet. Etterpå ville hun foreta en gu, og da viste det seg at jeg hadde åpning på "4 gode centimeter" og det ble bestemt at gutten ville bli forløst samme dag. Gjett om jeg ble stresset! Hadde forberedt meg mentalt på å grue meg hele helgen, nå gikk det plutselig litt fort for meg..

 

Fikk tildelt en seng 12.40, var da mest opptatt av at parkeringen vår gikk ut klokken 12, og at bagen våre enda stod hjemme.. Var overhodet ikke tilstede.. Fikk en sprøyte med Bricanyl for å stoppe riene, den virket rimelig kjapt, tror de forsvant før det var gått 20 minutter.. 13.10 stod en hyggelig gynekolog i døren, jordmoren som var sammen med oss syns det var bra han kom og "hilste på" før operasjonen, siden de vel skulle ta unna litt før det ble min tur? Neida, han kom for å hente meg, han! Og mannen min som enda var og ordnet parkeringen.. Ble hastig ikledd noen grønne gevanter, akkurat ferdig med det da mannen, en smule forvirret, stod i døren og fikk beskjed om å følge etter sengen, sånn at han kunne få skiftet, han også. Ble trillet inn på operasjonssalen, fikk satt inn noen venefloner (våknet med fire, tror 2 ble satt inn i forkant), og satt opp, klar til spinalbedøvelsen. Gikk greitt å få satt den inn, og det var en bit av himmelrike at bekkenløsningssmertene forsvant med følelsen fra ribbena og ned.. Herrrlig! Mannen kom inn idet jeg ble lagt ned igjen, og satt og holdt hånden min mens de sjekket om bedøvelsen virket, og det gjorde den. Kjente de skar, men ingen smerter, snodig følelse det der.. Litt småprat rundt bordet, fikk et lite blodtrykksfall som kjapt ble ordnet opp i, så kom det "Få han ut! Jeg ser ingen ting!". Tok et par sekunder før jeg registrerte at det var mannen de mente, han ble "kastet på gangen" og gikk visstnok først inn i bøttekottet. "Så forvirret at han ikke fikk blitt redd" som han selv sier. Jeg spurte hva det var som skjedde, fikk aldri noe annet svar enn "Nå får du 50mg Diazepam, det er et beroligende middel". Sloknet da, jeg.. Gutten ble født 14.16, vel to timer senere begynte jeg å våkne til liv og fikk endelig sett han..

 

Etterhvert har jeg fått info om hva som foregikk. Journalen min ble ikke oppdatert etter undersøkelsen tidligere på dagen, så det stod ikke noe om gullets størrelse eller om mine muskelknuter i de siste notatene (er visst bare de kirurgene leser..) Så da de plutselig fant en livmorvegg som var tykkere enn de forventet, og som fossblødde, så trodde de først at de hadde skåret i morkaken.. De fikk stanset blødningene, men lette litt "blindt", så det tok litt ekstra tid å skjære riktig og få sydd meg sammen i etterkant. De måtte også lage et ekstra snitt innvendig, for å få gutten ut. Spinalen sluttet å virke mot slutten av operasjonen, men det husker jeg ingen ting av, fikk noe "ekstra", antar jeg, uten at jeg vet sikkert hva det eventuelt var. Noe jeg ble fortalt på oppvåkningen, bare. Ha visst en "liten T" innvending, men såret ser helt vanlig ut utvendig, selv om det er litt bredere enn vanlig.. Mistet mye blod, og fikk 2 liter med blod og plasma, ble evaluert første døgnet i tilfelle jeg skulle trenge mer, men klarte meg med det. Hurra for gode jernverdier! Var slapp de første dagene, men såret gjorde lite vondt, syns faktisk bekkeløsningssmertene var verst De henger delvis igjen enda, har også en overfladisk infeksjon i såret, men den er på retur og har ikke krevd antibiotika, håper det går seg til! Om jeg ville valgt keisernitt igjen? (Hvis jeg hadde et valg..) Joda, men da hadde jeg sørget for å sjekke om de som skulle foreta det var oppdatert! Man lãr sig..

 

Verst var det å "sove" forbi det øyeblikket miraklet vårt ble født, og ikke få sett han. luktet han med én gang.. Vet han hadde det bra sammen med pappa'en, men det var pyton å vente på å få se han, selv om det sikkert ikke tok mer enn 10 minutter fra jeg ble "registrert som våken", til de var der.. De ble bare i ca 20 minutter, jeg skulle jo snart trilles ned, og mannen skulle kjøre hjemom å hente bagene.. Da jeg endelig var på tur å bli trillet ned til barsel gikk brannalarmen, og da stanses jo all bruk av heiser, sånn at det tok enda flere timer før jeg fikk sett han igjen. Fikk senere vite at nurket var evakuert til en annen fløy. Ble ikke informert på oppvåkningen, og bra er det, egentlig. Hadde ikke kunnet gjøre noe, utenom å bekymre meg over en liten gutt som var "helt alene" og evakuert..

 

Summa summarum; Sluttresultatet er upåklagelig, vi har fått verdens nydeligste lille gutt, jeg er på bedringens vei, og vi klarer oss bra. Keisersnitt er til å overleve, selv med uventede hendelser. En dag blir dette en god historie å fortelle sønnen vår, en dæsj drama som begynte hans historie "utenfor meg". Enda ikke en udelt "god historie" for foreldrene, men med tiden...