Å føde etter å ha hatt KS med første!!!

[Reese]

Søndag for 2 uker siden, var jeg godt i gang på denne tiden....

Rart å tenke på, for det føles ut som om det e så utrolig lenge siden samtidig som det føles ut som om det var i går.

 

Søndag 2 januar, våknet jeg med rastløse ben, eller jeg vil si at hele kropppen min var rastløs.

Klarte ikke slå meg til ro noe sted og fikk vertfall ikke sove. Vanvittig slitsomt, samtidig med at matlysten hadde forsvunnet på lørdagen.

 

Så ikke hadde jeg spist på over et døgn og kun sovet 2 timer totalt. God kombo

Jeg orket ikke sitte stilt lenger så jeg dro bort til foreldrene min hvor datteren min hadde overnattet for at jeg skulle få litt ro (til ingen nytte).

Moren min så at jeg stresset og ikke klarte å sitte i ro noe sted, så hun sa da at nå var det ikke lenge igjen til fødsel.

 

Jeg hadde ingen tro på det hun sa vertfall

Etter en stund begynte jeg å asosiesere meg med dyr, og hvordan dem oppfører seg når fødsel nærmer seg merkelig nok, men kunne faktisk se likhetstrekk. Hunden min klarte heller ikke være i ro døgnet før fødsel..

 

Uansett I 12 tiden på dagen tok jeg en liten spasertur og kjøpte verdens største hamburger, som jeg aldri hadde orket å spist i normal tilstand, men hadde hørt at tungt fordøyelig mat kunne hjelpe.

Vel tilbake hos foreldrene mine sa jeg til moren min at jeg ville låne soverommet hennes litt og prøve å slappe av.

Etter et par timer der jeg lå våken å døset om hverandre, var jeg lei og bekkenet hadde stivnet fast i en liggestilling :/

 

Da jeg skulle snu meg for å gå ut av sengen, sa det plutselig "knakk" ganske høyt oppe i magen. Jeg prøver selvfølgelig å knipe igjen av alle krefter i tilfelle vannet var gått-som om det hadde hjulpet liksom

Men ingenting skjedde- til min skuffelse der og da..

 

Jeg kommer meg ut av sengen og vandrer mot badet som seff min kjære lillebror har okkupert. Men han kommer omsider ut og i det han åpner døren og får se meg, kommer første ri!!

Jeg knakk godt sammen og prøvde å skjule smerten. Tenkte at det bare er tull likevel så ingen grunn til å rope ulv ulv enda

 

På vei ut av badet kommer riene/takene ofte og gir meg bare bekreftelse på at jeg ikke trenger å bry meg. Kl 17 var det fremdeles likedan med kun 20-30 sek varighet og hyppighet ca hvert 2-3min.

Da jeg setter meg ned i sofaen for å se pippi med datteren min kjenner jeg at det begynner å renne. Ca en time etter knakket!

Jeg går på do igjen og ser etterhvert at det ligner lyserosa, men er så lite at jeg fredeles ikke tar det seriøst.

 

I halv 7 tiden var jeg på do igjen for å sjekke å da va det kommet mer, og etter å ha satt meg i sofaen igjen sier jeg til moren min som tilfeldigvis stryker klær "jeg tror det er i gang".

Moren min stakkar, blir helt forvrengt i ansiktet å klarer å kjøre strykejernet rett inn i magen på seg selv. Hun holdt virkelig på å begynne å grine, men ikke fordi hun fikk vondt, men fordi hun hadde ventet på den setningen fra meg hele helgen. Hun hadde vist at noe var i gang mente hun

 

Riene ble mer intense når jeg satt stilt, men ikke fult så hyppige. Men etter 3 kraftige rier i sofaen ble jeg preeset av faren min til å ringe føden.

 

På telefon traff jeg en koselig jordmor som ba meg om å komme med en gang, og da begynte tårene mine å renne litt. Kjente på redselen!

 

Min mor skulle være med på fødselen, så etter å ha overtalt henne til å spasere til sykhuset (vanligvis 5min gange, 35 denne dagen) for jeg trengte luft, var vi på vei.

Riene kom svært hurtig nå, men varte fremdeles ikke lenger enn 20 sek pr. Mamma tok bilder hele veien.(noe som er stas nå)

Jeg sa hele tiden at vi kom til å bli hjemsendt for det føtes akkurat som maserier. Ikke noe å ta på vei for

 

Vel frenme på sykehuset gjemte jeg meg i trappa utfor og ventet på neste ri. Den kom hurtig, og ikke før den var over tok jeg sats, løp opp trappa og stormet gjennom resepsjonen og mot heisen. Ville jo slettes ikke at folk skulle se meg kryle meg sammen i smerte heller, så her var det best å skynde seg. Rakk akkurat inn i heisen før ria kom

 

Halv 8 var vi inne på føden. Ble tatt inn i mottaktsrommet for ctg.

Fikk sjekkt åpning til 2 cm. Jepp, da skal jeg hjem da tenkte jeg.

Jordmor mente tydeligvis noe annet for hun sa at selv om det bare var 2cm åpning var riene intense nok og vannet hadde gått.

Det var bare meg i mitt hode som var så innstilt på at jeg skulle hjem igjen, at jeg ikke før dette tidspunktet fattet hva det innbar at jeg skulle bli på føden.

Meg.. føde? nei!!!

 

Fikk skikkelig panikk og ble glovarm innvendig mens jeg ble tildelt et føderom. Der fikk jeg høre av jordmor hvor fantastisk hun syntes jeg var, fordi jeg gikk inn for vaginal fødsel etter et ks 3år tidligere.

Joda, vel å bra å få ros men passet meg liksom ikke i stituasjonen jeg var i :/

 

Prøvde forskellige stillinger for å prøve å rømme fra smerten som økte ganske raskt i intensitet. Eneste jeg synes funka var å ligge på siden.

Kl 9 ville jeg på do for å tisse. Gikk ganske bra bort til doen men ikke på tilbake veien. Har aldri opplevd noe så insides vondt.

Jeg knakk nesten sammen i knestående stilling og det var så vidt jeg rakk inn på rommet igjen før neste ri kom. Fy fader så intenst.

 

Kl 9.30 krøp jeg til korset å ba om epidural. Anestesilegen kom ganske rask, men det føltes som en evighet

Riene satt i ryggen, magen å lårne mine på det tidspunktet, så klarte nesten ikke puste.

Langt fra tenke på noen puste teknikk.

Da epiduralen skulle settes måtte jeg vente på en ri, og jordmor sto forran og sier at nå må jeg prøve å være stille.

Trodde jeg skulle dette av senga i raseri der å da, for jeg forbannet jordmor og brølte at hun f*** ikke fikk lov å be meg tie stilt.

 

Morsomt i etter tid men ikke der å da.

Epiduralen ble satt kl 10 og da kl var halv 11 uten at den hadde begynt å virke fikk jeg hetta. Riene var pokker så j******* at jeg skrek helt ukontrolert. Hadde for mange kroppslige smerter til at jeg klarte å konsentrere meg om noe. Det var kun 30sek mellomrom mellom dem også og de varte opp mot 1 1/2 min.

 

Det kom ny anestesilege inn til meg halv 12 og sa at han skulle sette den på ny. Han stresset voldsom stakkar, i og med at mellomrommet mellom riene var så kort. Men jeg klarte faktisk sitte i ro selv om riene tok meg underveis.

 

Kl 12 kom pausen og det var blitt 3 januar

Kjente fremdeles riene godt men de satt mer i underlivet nå og resten av kroppen fikk fri en stund.

Kunne sitte å prate å le sammen med mamma.

Jeg hadde invitert med faren min også om han ønsket.

Han satt ganske apatisk i begynnelsen og synes nok det var forferdelig å se meg på det verste. Men alikevel er det ham jeg er mest gla for at var med meg hele veien.

 

Kl ble 01 og riene begynte å kjennes igjen. Tenkte først ikke så mye over det, for jordmor hadde nettopp sjekket meg til 6cm åpning.

Dem tok seg fort opp vertfall, for herfra skjedde alt veldig fort.

 

Jeg var dum som ikke ringte på jordmor og spurte om hun kunne skru opp dosen på epiduralen. Heller ikke da hun var innom igjen og ville sjekke åpning en gang til. 8cm. Til slutt var det for sent:(

 

Var mega intenst og jeg må bare si at ingenting i mine villeste fantasier kunne ha forberedt meg på de smertene. Halv 2 var det null virkning av epiduralen, og riene var tilbake med full styrke+litt til..

Fikk ikke puste eller noen ting.

Plutselig, ut av det blå snudde det.

 

Da var det ikke fult så vondt lenger men like intenst. Panikken tok meg skikkelig og jeg ble satt utfor min største skrekk.. Pressriene.

Gråter bare jeg tenker på det, for har aldri vert så redd i hele mitt liv. Skulle heller ligget noen timer til med monster riene enn panikken jeg kjente på dettet tidspunktet.

 

Jordmor sjekket igjen åpning og konstaterte full åpning.

Spurte om jeg hadde presse trang og jeg løy.

Nektet plent og holdt igjen det jeg klarte. Men ctgèn røpet meg.

Jeg hylte som besatt og nektet å presse. Var helt utav meg selv opplevelse.

Det var sykt vondt å merke hvor redd jeg faktisk var.

Klart det var ubeskrivelig vondt i tillegg, men redselen var størst.

 

Jeg merket at hodet kom lenger ned og at jeg ikke kunne hindre det som holdt på å skje. Mamma la seg over meg og gråt å ba meg vær så snill å presse, for nå var jenta mi straks ute. Det gikk noen min før det hun sa trengte inn.

 

Tok virkelig opp kampen med meg selv der å da og presset av alle krefter..Hodet sto fast i åpningen og jeg måtte vente på neste ri, som seff lot vente på seg i å med at jeg ville bli fort ferdig :/

 

Jordmor la en glovarm klut mot underlivet i denne fasen og det var sinnsykt godt. Hjalp meg masse den kluten

 

Det var fantastisk når jeg kjente at hodet kom ut. Over all forventning. Presset litt til og kjente at resten av henne kom. Hun vrælte høyt og jeg antagelig høyere, men ikke lenger av smerte, men av glede av å ha klart det!!

Over å få skatten min opp på brystet og holde henne. Vite at jeg selv hadde født henne, at hun kom ut av meg på et naturlig vis!

Det var den største følelsen ever og kan ikke beskrives.

 

Det er det største jeg har gjort, største jeg noen gang kommer til å gjøre og absolutt noe jeg kommer til å gjøre igjen!!!!!!!!

 

Det var forjævlig vondt og aldri kunne noen ha forberedt meg på hva jeg gikk i møte. Men jeg var ikke redd fødselen i den forstand. Jeg var redd for utdrivningen og det å miste kontrollen. Redd for følelen av overgrep å krenkelse. Jeg fikk en følesle av det under pressriene, da jeg strittet i mot det jeg orket, men er det noe jeg har lært i dette svangerskapet så er det å ha kontakt med meg selv.

Da jeg endelig turte å overgi meg, fikk jeg en utrolig selvtillit som sa " dette klarer du, du er akkurat like normal som alle andre kvinner og du gjør dette for å bevise det for deg selv".

 

Melanie var 3630g 49lang og 35 rundt hodet.

 

Å føde er det vakreste som fins.....

[KaM]

Takk for at du delte din opplevelse med meg,spennende å ta del i Og gratulerer så masse med prinsessa - fantastisk jobba!!