Reaktiv tilknytningsforstyrrelse- hva er det?

[Anonym bruker]

Noen som kan forklare meg hva det vil si?

[Anonym bruker]

Et søk på internett anbefales. Her er ett av resultatene:

http://www.adopsjonsforum.org/local.aspx?mid=7&avdeling=1018&article=56946

 

 

[Anonym bruker]

http://www.dagbladet.no/2010/06/10/magasinet/jesper_juul/adopsjon/12075672/

 

Jeg synes denne teksten er litt mer lettlest enn den forrige. Jeg er som regel ikke sååå begeistra for Juul, men denne likte jeg. Jeg har diagnosen, og kjente igjen både meg selv om mine foreldres situasjon. Dersom du har noen spørsmål jeg kan være behgjelpelig med, så bare rop ut.

 

Det var en ordentlig utfordring for meg som barn, tok meg laaang tid å finne ut av. Og var nok ennå mer frustrerende for mine foreldre:)

[Anonym bruker]

Dette er en diagnose påført av andre. Man er ikke født med det. Vi har et barn med denne diagnosen, påført av sin egen mor og det er ufattelig tøft! Som regel er dette barn som er tatt hånd om av barnevernet og er i fosterhjem, som i vårt tilfelle, eller det kan være adopterte.

 

Felles for disse barna er at de har litt under betydelig omsorgssvikt og gjentatte brudd i oppveksten. Det må bl.a oppstå før man er 5 år. (men diagnosen kan komme senere). Men hovedkriteriene for diagnosen er alvorlig omsorgssvikt. Også finnes det flere grader.

 

Barn som vår som har en veldig alvorlig forstyrrelse klarer ikke fungere i samhandling med andre, vårt barn stoler ikke på noen, ei heller ikke oss, og det er utrolig vanskelig for disse barna. Vi er til behandling 1 gang i uka og slik kommer det til å være i mange år. Dette er en utrolig trist diagnose som kunne vært unngått, og som i vårt tilfelle kunne samfunnet gjort at ikke moren ødela dette barnet, som er ødelagt for livet desverre. Sannsynligheten for at barnet her kommer til å utvikle en alvorlig psykisk lidelse som voksen er stor, og jeg håper denne moren aldri mer kommer til å få barn! og får hun det håper jeg samfunnet gjør noe.

 

Rop ut om det er noe mer du lurer på. Jeg svarer gjerne.

[Anonym bruker]

Jeg har som nevnt over også fått denne diagnosen. For meg utarter det seg litt ennerledes. Jeg har alltid blitt på som særdeles sosial og velfungerende både på skole fritidsordninger o.l, men når det kommer til forhold som skal være "nære og kjære" sier det stopp. Der klarer jeg ikke forholde meg til noen. Har pr. dags dato ikke kontakt med min adoptivfamilie og flytter ofte. Det er fryktelig tungt, både for meg og min familie vil jeg tro. Jeg har gått i samtale om det og prøver å få orden på meg selv, min familie vil ikke høre om det og ser det, ifølge venner av dem, som et nederlag at jeg har fått en psykisk diagnose. De hadde heller sett at jeg hadde et problem med narkotikamisbrukt.

 

Barnet deres er heldig som har dere som tar tak i ting, og HI - ta til deg den lærdommen du kan, det er viktig at dere som foreldre tar til dere det dere kan.

[Anonym bruker]

Uff jeg forstår så godt hvordan du har det. Jeg er anonym litt høyere opp. Det er veldig vanskelig å være fosterforeldre eller adoptiv foreldre til barn med den diagnosen, og det er vanskelig fordi man ser at dette er påført av noen andre! Ikke på noen måte medfødt Jeg får vondt av barnet vi har når vi ser hvor mye det sliter. På en måte har vi det som deg. Det er dette med den nære kontakten til andre. Det fungerer ikke i det hele tatt. Det er sant at det er en psykisk diagnose, og jeg håper du klarer å få den hjelpen du trenger! Så du slipper å flytte så mye.

 

HI: Har du et barn som har denne diagnosen eller har du fått den selv? Etter hva jeg har forstått er det ikke helt uvanlig at man kan få den når man blir eldre heller. Kan være vanskelig å stille diagnosen. Håper det går bra med deg HI!

[Anonym bruker]

Altså... hvis denne tilknytningsforstyrrelsen innebærer å ikke stole på andre og at man har hatt brudd i familierelasjoner, kan jo like så godt symptomene ha vært utviklet av tvangsflyttingen som er gjort av Barnevernet.

Er sikker på at fostermor her ikke har noen reell kjennskap til barnets mor, bortsett fra det hun stadig blir foret med fra Barnevernet. De barnevernsansatte sier alltid at foreldrene er udugelige, og skulle aldri hatt barn, klarer ikke ditt, og klarer ikke datt. Det er veldig tungt for barna å bli matet med en slik "informasjon" til stadighet.

På toppen av dette blir ofte samvær med foreldre redusert, for at barna skal fungere bedre i fosterhjemmene.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle tror jeg ikke dette var et resultat av at mine foreldre "sviktet", men at de ble satt ut av spill. De fikk hver sin kreftdiagnose på samme tidspunkt, og det var en uhyre vansklig situasjon for min familie, meg selv og de rundt - deriblandt barnevern. Ut og inn av sykehus, cellkurer, dietter og alt dette mens man vet at man kommer til å tape kampen. Jeg vet at de gjorde det beste de kunne med familie som steppet inn, venner som tok meg med på aktiviteter o.l, så de gjorde helt klart det beste de kunne ut av en umennesklig situasjon.

 

Videre har jeg bare hatt ett annet hjem, min nåværende adoptivfamilie. De har også gjort det de kunne vil jeg tro.

 

Poenget mitt er at det er som de fleste andre diagnoser, sårt og det har mange forskjellige utspring. Jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tenker at andre kanskje tror mine biolgiske foreldre gjorde noe galt med/mot meg, eller ikke gjorde noe i det hele tatt. Diagnosen kan ha flere utspring.

 

Jeg mener det finnes et landsforbund, og er endel konferanser dere kan delta på. Dersom dere har et barn med diagnosen anbefaler jeg dere å ta et dypdykk.

 

Masse lykke til og varme tanker:)

[Anonym bruker]

En RAD diagnose utvikles stort sett det første leveåret.

Ektefellen min jobber mye med RAD barn, og du aner ikke hvor mye fryktelig disse barna er blitt utsatt for av sine foreldre. Å skylde på fosterforeldrene som gjerne kommer inn i bildet mye senere, blir et skudd langt over mål.

Når du så tydelig ikke har kunnskap om emnet, burde du holde munn.(22.47)

 

Vi har selv vært fosterforeldre til et barn med udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse, og det var en enorm utfordring.

Vi lærte biologisk mor godt å kjenne, og forsto etterhvert hvorfor barnet hadde så store problemer.

Dessverre kom vi for sent inn i bildet til å gjøre noen stor forskjell for barnet, og når biologisk familie i tillegg hadde samvær annen hver uke, var det vanskelig å klare å rette opp tilknyttningen.

Barnet flytter nå stadig mellom nye bosteder, og bytter kjæreste oftere enn man klarer å følge med på. Skolegang og jobb er vanskelig da barnet ikke har ro til å studere/jobbe, og fremtiden er trolig en langvarig forbindelse med sosialkontoret.

 

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Et kurs med Joakim Harklou er nyttig, men rådene hans fungerer best på små barn.

 

[Anonym bruker]

Det var veldig fint skrevet 23:50. Man lærer bio.mor å kjenne godt og da merker man fort hvor diagnosen kommer fra. Og det er ikke sikkert det gjelder alle, men jeg vil tro at det må være flertallet i og med at et av kriteriene er at det man kan anta at det har vært alvorlig omsorgssvikt. For har det ikke vært det så blir det heller ikke denne diagnosen. Det er nok ikke barnevernet sin feil at barn får denne diagnosen, det er jo de 3 første årene som er viktigst for hvordan barnet blir når de blir eldre. Og det er som du sier disse barna har blitt utsatt for mye vondt i livet, både fysisk og ikke minst psykisk (som på ingen måte er bedre) og de har gjerne opplevd MANGE brudd, de lærer seg at voksne er ikke til å stole på, at de må klare seg selv, og de lærer seg at det er ikke mange der som tar hensyn til dems behov, og barna får et ekstremt og unormalt kontrollbehov.

 

Det er ganske strenge kriterier for å stille denne diagnosen, så når man først har fått den så er det ikke fordi barnevernet eller bup tror, da vet de!

[Anonym bruker]

Nå skal jeg stille meg til hugg her...

Jeg er mamma til et barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Og den diagnosen kommer ikke pga av at barnet er fosterhjemsplassert, men hvorfor. Jeg feilet som mamma, barnet har hatt en særs utagerende periode over flere år i fosterhjemmet, men har nå fått komme til en plass hvor barnet er eneste barn, og hvor det nå fungerer relativt godt i samspill med andre. Dette er noe jeg aldri kan rette opp, og det har tatt lang tid å klare å innse at denne diagnosen er min skyld. Så til deg som sier over her at det er barnevernets og fosterhjemmenes sin skyld at barn får denne diagnosen-på sett og vis har du rett-ikke fordi de er skyld i den, men fordi de ser hva det gjelder. Så forbann ikke barnevernet som du gjør, du aner tydeligvis ikke hva de betyr for mange, mange barn der ute. Ja, de gjør nok feil innimellom, men i hovedsak vet de hva de gjør.

 

[Anonym bruker]

22.47 : Ikke rop så høyt om ting du etter alt å dømme ikke kan noe om!

[Anonym bruker]

Jeg syns det er virkelig flott at du klarer å se det på den måten du gjør og det står det respekt av. Selv om du ikke klarer å gjøre det godt igjen på noen måte, er det flott at du klarer å se at barnet ditt har det bra der h*n er nå. Også støtter jeg deg veldig på det du sier om barnevernet og fosterforeldrene. Det er flott at vi har barnevernet! Ikke minst for å kanskje klare å forebygge at flere barn får tilknytningsforstyrrelse.

[Anonym bruker]

Hvis barnet ditt har det, så har du ødelagt ungen din! Tror jeg vet hvem du er faktisk...

[Anonym bruker]

Det betyr som oftest at ett barn er ødelagt av mammaen sin.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen barn med den diagnosen, jeg har en sønn på 7 som er frisk og rask.

Naboen min sin adoptivsønn,derimot, har den diagnosen.

HI

[Anonym bruker]

Takk for omtanken kjære deg

Men det er ikke meg og mine dette gjelder, men adoptivgutten til en av mine naboer. Jeg har aldri, før nå, hørt om denne diagnosen.

HI

[Anonym bruker]

Uff, så trist å høre om barnet deres...

Blir så lei meg av slike historier... Jeg ser du og flere andre her, legger all skyld på barnemor, og det kan helt sikkert stemme i mange tilfeller, men har ikke disse barna en far også? Hvor er han hen i disse historiene?

HI

[Anonym bruker]

Hva slags hjelp kan man få?? En sak har alltid 2 sider.Husk det. Er jo ikke sikkert mora har gjørt dette med vilje,men at andre ting har spilt inn.Jeg personlig tror ikke at noen mor,ønsker å skade barnet sitt med vilje.. Men HVA SLAGS HJELP KAN MAN FÅ??

 

Anonym poster: 53d3ef75d2ae543e539c265dfa12f162

[Anonym bruker]

Dytter denne opp

 

Anonym poster: 53d3ef75d2ae543e539c265dfa12f162

[Anonym bruker]

Noen som vet????

 

Anonym poster: 53d3ef75d2ae543e539c265dfa12f162

[Anonym bruker]

Hva slags hjelp kan man få?? En sak har alltid 2 sider.Husk det. Er jo ikke sikkert mora har gjørt dette med vilje,men at andre ting har spilt inn.Jeg personlig tror ikke at noen mor,ønsker å skade barnet sitt med vilje.. Men HVA SLAGS HJELP KAN MAN FÅ??

 

Anonym poster: 53d3ef75d2ae543e539c265dfa12f162

 

Det er vel ikke så veldig relevant om noen har påført barnet sitt tilknytningsforstyrrelser med vilje. De færreste går aktivt inn for å skade barna sine psykisk og emosjonelt. Problematikken er vanligvis at de mangler evner, ikke ønske.

 

Det finnes mange foreldreveiledningstiltak som er aktuell forebygging. I etterkant er det vanskeligere å gjøre noe med tilknytningsforstyrrelser, men ting som gjerne har positiv effekt er trygghet, forutsigbarhet, psykoterapi og mestringsopplevelser i fleng.

 

Anonym poster: 9d2b5595b8290f8d680dfef29918ffa9

[Anonym bruker]

Hei på dere, nå er jeg riktignok snart 3 år senere ute. Men jeg leser og ser her både fostermor, mor selv og barnet skrive noe av sin historie, også blir jeg så jævlæ forbanna på uttalelsen 17:15.. Ja ok om du trur du vet hvem det er "SO WHAT" (du må ha en syk humor) hovedsaken er at denne moren selv skjønte at hun ikke klarte å ta vare på barnet og at hun skriver at hun feilet og selv påførte barnet skaden.. Jeg mener det står respekt av det og innrømme det, for det er ikke alle som gjør.. Men det står IKKE respekt av at hun har ødelagt barnet.. 

Jeg selv har fått erstatning gjennom kommunen grunnet kraftig omsorgssvikt i barndommen (2013), og har ikke fått denne diagnosen, men jeg kjenner meg kraftig igjen. Jeg er i dag 51 år og faktisk fostermor til mitt eget barnebarn + at jeg er støttekontakt. H*n var 15 mnd gammel når h*n i juni 13 og skal ha h*n til juni-juli 14.. Jeg satt 10 døgn med barnet klistret til min kropp, da barnet var totalt ødelagt, skrek, vred seg krampeaktig, gråt og var så utilpass og ødelagt følelsesmessig at det må kun oppleves det som dette barnet gikk igjennom. Det var mor som var årsaken. Mor hadde gode nettverk rundt seg, til og med millardærer i sin familie, som riktignok ble utnyttet økonomisk, alle ble utnyttet på en eller annen måte. Far, da min sønn som hadde en sak inne, ble satt i fengsel  2013 og kommer ut i 2014. For å si det slik: far var mor!!!! Og disse orda kommer fra en psykiatrisk sykepleier som jobber med rus. Ja mitt barnebarn er et rus-barn og det i tillegg en ganske tøff situasjon med tanke på hva den lille jenta bærer med seg i sekken.

 

Som det skrives over: "hvor er FAR"? Joda i dette tilfelle finnes han. Far hadde barnet på sin brystkasse fra fødsel til han ble satt inn, altså hver dag og natt 24/7 som er et bevis på at far er utrolig glad i sitt barn og selv har vært rusfri snart i 3 år. Barnet ble brått revet fra sin trygghet i 2013 og jeg vil ikke skrive den vonde opplevelsen denne lille krabaten hadde etter dette, da var barnet 11 mnd.. Far var tryggheten og mor var alltid trøtt og aldri til stede. Vitner er på plass i denne situasjonen. 

Mor begynte igjen å ruse seg etter at far ble satt inn, og dermed ble barnet oversett og satt til side. Nettverket jeg skrev om var i aller høyeste grad topp kvalifiserte faglige mennesker på flere plan. og barnevernet i denne saken er enestående. Er nok noe rusk i "forgassær'n", men pytt pytt. De reagerte juni, altså 5 mnd etter at far var borte, da fikk vi en tlf. Politi til stede, og så var barnet her. Skal ikke komme innpå hva mor har gjort for at barnet er ødelagt, den myndigheten har jeg ikke, og ikke vil jeg. Men hun står overhode ikke høyt i kurs. 

 

I mange situasjoner så er ikke far til stede da det enten er rus som har overtaket eller annet. 

 

Far i denne situasjonen har papirer på at han skal få omsorgen for barnet når han kommer ut, signert av advokat og barnevernet. Mot at han ikke ruser seg og at han har et sted og bo og en jobb. Alt dette ser bra ut.. Han er så innstilt på at han skal ha barnet sitt, da barnet er hans liv og står for at han har satt barnet til liv og skal gjennomføre oppdragelsen. Må si her at denne saken han sitter inne for var blitt gjort FØR barnet ble unnfanget.

Det finnes masse gleder, men også en enorm sorg. Vi som besteforeldre har måttet satt oss fullstendig til side, vi har ikke noe liv lenger. Vi sier god morgen og god natt og det er det. Jeg personlig er så sliten at jeg klarer ikke å beskrive dette med ord, men jeg har selv (eller vi) bedt om dette og vi skal gjennomføre det. I dag er barnet i god form, men enda preget av tidligere hendelser. Vet ikke om barnet noen gang blir bra, for er det noe barnet alltid "higer" etter så er det fulle og hele oppmerksomhet, trygghet, rutiner, ro, forståelse.. Faste rammer. Avvik fra rutinene vil si: hysteriske anfall, slår seg selv og andre og er ikke tilfreds. 

Barnet har gjennomgått så mye vondt da barnet var i mor's hender, at det er kvalmt. Nå kan barnet i det minste leke litt for seg selv i et annet rom, se barnetv alene en stund, det går sakte men sikkert framover med barnet. Barnet vokste 3 str på 3 mnd. Underernært og sliten. 

Vi får hele veien beskjed om at vi gjør en god jobb med utviklingen. Vi har ikke vært på noen kurser, eller snakket med andre fosterforeldre i samme situasjon, nei, jeg(vi) har måttet lære barnet å kjenne på nytt og bygge det opp i trygge rammer som overhode mulig for at barnet skal trives.

 

Det å lære seg barnet og forstå barnet har vært en prøvelse, men jeg har klart det.. Min mann jobber skift og jeg er hjemme og dermed hatt hele ansvaret alene, men gud (jeg er ateist, men i denne sammenhengen må jeg si ordet) som hver eneste time, dag, døgn, uker og mnd som har gått nå, så er det JAGGU verdt hver eneste våkenatt, hver eneste tåre, frustrasjon, og sinne grunnet mor/situasjonen, at vi selv har satt oss til side til fordel for barnet, at vi selv har eldes fortere grunnet det tøffe ansvaret, så med dette er vi i bunn og grunn ganske så fornøyd med resultatet av å se barnet så levende, våken, leken, blid og slik som et lite barn skal være, vi er stolte fosterforeldre og ikke minst besteforeldre..

Sistnevnte kan vi ikke være, og det i seg selv er så tøft at jeg lurer på om noen kan klare å sette seg inni situasjonen? Vi gleder oss til den dagen vi kan være barnets besteforeldre

 

6 mnd har gått og jeg for min del begynner å slappe av. Jeg sov ikke på 3 mnd og det endte nesten med skilsmisse. 

Men når dette er skrevet, så er jeg såpass oppegående mor at jeg holder ikke hånden over min sønn, OM jeg skulle merke adferdsproblemer på barnet etter overtagelse, bare så det er sagt.. Her er det snakk om BARNETS ve og vel. 

Jeg beklager om jeg ikke klarer å skrive så mye "fremmedord" eller annen tekst enn det som står skrevet. Min barndom var mye verre enn mitt barnebarn og har gjennom dokumenter lest hva eller hvem jeg har vært. 2 år av mitt liv er visket ut og jeg aner enda ikke til dags dato hvorfor. Skolegangen har vært lite eller ingenting, fram til 12 års alderen. Det jeg er mester på er at jeg har rom-forståelse og bruk av mine sanser gjennom å se, høre, og røre. Jeg har fullført skolegangen da jeg kom til flotte fosterforeldre i alder av 12 år. Generell Studiekompetanse tok jeg i 2003 (1 år), er utdannet Næringsmiddel-teknikker og har fagbrev som Renholdsoperatør. Men matte kan jeg ikke, og jeg har ikke dyskalkuli, men tall forsvinner og svømmer rundt og jeg jobber tyngre enn andre. Men jeg har klart det og er drit stolt av meg selv, for jeg har jobbet beinhardt.. 

Jeg bygde opp kroppen min grunnet aggresjon. Trente masse i mange år, feiltrening ble det. Sitter i dag med en rygg-og skulderskade grunnet det.. Men jeg er så innmari glad i dette barnet at alt er glemt. Jeg vet hvordan et  barn IKKE skal ha det. Her får barnet masse omsorg og kjærlighet i tillegg til alt annet jeg har skrevet om det.

 

Det er sikkert noen av dere der ute som vil ha noe å klage på i forhold til det jeg har skrevet, men useriøse henvendelser gidder jeg ikke å svare på.. 

 

Det ble et langt innlegg, men jeg syns det burde komme fram i lyset. Takker for meg!!!!

 

Anonymous poster hash: cfaa2...905