I tusen biter

[karo__line]

Hei! Jeg er blitt gravid på p-pill. Er nå 5+4 og fryktelig i tvil om jeg skal beholde. Her er min historie.

 

Jeg har vært sammen med barnefaren i 6 md. Vi har et fint og godt forhold. Jeg er 20 år gammel, barnefar 23.

Vi bor ikke sammen, men hadde før jeg ble gravid uansett planer om at han skulle flytte inn til meg til sommeren. Huset er stort og vi får leie til en veldig god pris.

 

Jeg er i jobb, så får derfor permisjonspenger. far søker jobb nå ettersom han akkurat har flyttet nærmere meg.

 

Da jeg så de to strekene på testen fikk jeg en million følelser. Jeg bestemte meg i løpet av et par dager for å beholde. Jeg var storfornøyd med avgjørelsen. Jeg skulle bli mamma, med verdens fineste mann. Dette kom selvfølgelig til å bli knalltøfft, vi er unge, og økonomien er ikke på topp, men kjærlighet hadde vi masse av.

 

Da jeg begynte å fortelle dette til venner og kjente var reaksjonene nesten utelukkende negative. Jeg var for ung, det var egoisktisk av meg å beholde, dette kom aldri til å gå, jeg hadde ikke utdanning, kjæresten og jeg hadde vært sammen kort. jeg fikk høre om og om igjen hvorfor jeg absolutt burde ta bort barnet mitt.

 

nå har jeg tenkt og tenkt og tenkt i en uke. grått hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld.

 

kjæresten er veldig støttende og sier at han er der uansett hva jeg velger, men at han tror jeg vil bli den beste moren han kan ønske seg til sitt barn, og at dette kan vi få til.

 

nå er jeg tilbkae på skratsj.... ja, jeg er ung. ja, økonomien er så som så. ja, vi har vært sammen kort.

 

men jeg er stormforelsket i den lille i magen min. hver gang jeg tenker på å beholde merker jeg at jeg ikke klarer slutte å smile.

hver gang jeg tenker på abort klarer jeg ikke slutte å gråte.

 

jeg aner ikke hva som er riktig...

jeg er knust i tusen biter.

 

kan vi klare dette?

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette klarer dere.

Du vil beholde, ikke la andre ødelegge livet ditt med sin overtalese.

Bf høres fornuftig ut, og i dagens Norge er du ikke for ung heller.

 

Den lille vil elske dere overalt i verden, utrolig mye mer verdt enn de som trur deres beste.

 

En abort kan ødelegge deg for livet når du egentlig innerst vil beholde.

Og hvor mange før deg har ikke skaffet utdannelse med barn?

 

Jeg trur at tar du abort vil du alltid føle at du har et barn for lite.

 

Klem til deg.

[seecret]

Hei!

 

For 9 mnd siden var jeg i samme situasjon som deg, bare enda litt vanskeligere. Jeg hadde nesten nettopp blitt alenemor med sønnen min på 1 år og flyttet for meg selv. Så ble jeg gravid med en jeg hadde vært forelsket i, i mange måneder. Vi hadde i teorien ikke enda blitt sammen, men alle rundt oss ventet på at det skulle bli offisielt at vi var. Jeg hadde ikke jobb, ikke lappen. Barnefaren jeg nå hadde blitt gravid med hadde deltidsjobb, ikke lappen og bodde fortsatt hjemme.

 

Vi er 22 og 24 år forresten.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid gikk verden for meg under. Dette var virkelig ikke passende tidspunkt. Verken når det kom til hvor kort tid det var siden jeg hadde flyttet for meg selv, jobbmessig og at jeg var i et forholdsvis nytt forhold. Og jeg var helt klar på at abort er det eneste rette akkurat nå. Bestilte time til forundersøkelse og var på ultralyd i uke 8-9, og fikk time til abort i uke 11. Fikk med meg tabletter hjem som jeg skulle ta dagen før jeg skulle møte opp til kirurgisk abort. Dette var noe jeg gjorde med tungt, tungt hjerte.

 

Dagen kom, dagen jeg skulle ta tablettene kvelden før og faste til kl. 12 dagen etterpå. Kl. 22 på kvelden skulle jeg ta tablettene. Jeg følte meg så utrolig fortvilet. At jeg skulle ta vekk noe(n) jeg egentlig hadde ønske om å ha. Og det bare fordi situasjonen der og da var som den var og hva de rundt meg mente. Det var ikke mange som hoppet i taket av glede med gratulasjonene for å si det sånn.

 

Barnefar var støttende akkurat som din, og jeg følte at han ønsket mer å beholde enn å ta abort. Men valget stod fullt og helt på meg. Klokken ble 22 og jeg åpnet ikke konvolutten pillene lå i en gang. Jeg bare ignorerte klokka og situasjonen til det var for sent For aborten kunne ikke gjennomføres hvis ikke pillene ble tatt til den tiden.

 

Så her sitter nå jeg. 5 dager over termin og bare venter på å kjenne rier Situasjonen vår har vi klart å endre massevis på de månedene vi har hatt. Barnefar har oppkjøring i løpet av en måned, bil er ordnet, økonomisk er ting ordnet og jeg føler meg lykkelig.

 

Nå skal jeg få en liten sønn til. Og ja forhold kan ryke når det har gått kort tid når man velger få barn sammen, men det kan også skje de som har vært sammen lenge. Det er jeg et eksempel på da forholdet jeg hadde med første barnefar røk etter kun 2 år sammen. Men sånt kan man ikke forutse. Man er ikke noen dårlig mor eller menneske av den grunn. At man velger beholde et barn. Tvert i mot.

 

Jeg syntes det høres ut som dere er i et kjempefint utgangspunkt til å ønske et barn velkommen til verden. Selv om dere sikkert er nyforelsket og det ikke er noe lett når folk rundt skal mene så mye negativt og prøve påvirke deg til å gjøre et valg du kanskje ikke ønsker. Du vil nok uansett aldri angre på at du beholdt hvis det er det du velger gjøre.

 

Det virker som du ønsker dette barnet, og da syntes jeg du skal følge det hjertet sier er rett. Ikke la mennesker som ikke har noe med dette å gjøre avgjøre om fosteret du bærer på skal få en sjans eller ikke.

 

Dette er ditt og deres valg, og du må gjøre det som føles rett for akkurat deg!

 

Jeg vet i alle fall at ting ordner seg som regel alltid uansett hva som skjer. Og barnet vil uansett være ditt for alltid

 

Jeg har hatt mange tunge perioder etter jeg valgte å beholde. Litt fordi ting gikk altfor fort, og folk fortsatte en liten periode med å være negative. Men skal si det snudde seg når de første ultralydbildene ble vist frem. Nå får jeg ca. meldinger hver time om det skjer noen fødsel snart.

 

 

Masse lykke til! Måtte valget du tar, være det valget som er det rette for deg. Beholde eller ikke.

 

For meg var det rett å beholde, men dette er ikke noe som gjelder for alle. Men det høres ut som dette er noe du og din kjæreste er klar for og kommer til å klare kjempefint!

 

Klem

 

 

 

[karo__line]

Hei! Tusen takk for støtte jenter!

 

Jeg har nå bestilt time til abort denne tirsdagen 25.01. skal være på sykehuset kvart over 8.

 

Fremdeles forferdelig usikker. Definitivt det tøffeste jeg noengang har stått ovenfor. Nå må jeg snart bestemme meg.

 

Tror uansett jeg kommer til å dra til sykehuset, så kan jeg prate med lege og sosionom der. Så får jeg se hva jeg lander på.

 

Takk for tilbakemeldinger

[Anonym bruker]

hei. jeg anbefaler deg å ikke ta abort.. dette er et valg... det r bedre å angre på noe du har.. enn noe du har mistet.. det kommer dager da babyen gleder føreldrene.. man kan aldri angre etter at man får ungen... når man ser den lille skapningen.. da blir alt så mye bdre.... jeg er 21 og har to barn.. ik bra med økonomi.. men vi greier oss. kun mannen jobber.. dette går så bra.. jeg elsker barna mine for hver dag som går.. og jeg hadde aldri hatt den tanken på å miste dem.. for enhver pris.. derfor.. ett tips.. jenta mi, prøv ditt beste.. dette greier dere bra.. så lenge dere virkelig elsker hverandre, og skal leve sammen resten av livet.. =)

lykke til med valget...

barn er den beste gaven man kan ha =) blir veldig tøft... men man overlever

[Anonym bruker]

det at du vil beholde gjør deg det stikk motsatte av å være egoistisk , men voksen å ansvarsfull ! stå på

[Anonym bruker]

Hvis du vil så kan du lese min historie..kanskje det vil sette ting enda mere i perspektiv..

Uansett lykke til...

 

http://www.barnimagen.com/forum/thread/142803591

[julebaby<3]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hva du forteller.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid hadde jeg og BF nettopp gjort det slutt. Jeg er 21 og han er 21, ingen av oss har utdannelse og da hadde han kun en 30% stilling.

 

Hvordan i all verden skulle vi klare det.. familiene våre sa de ville støtte oss, men ga oss klare signaler om at en abort ville vært det "beste".

 

Vi valgte å beholde, på tross av alt. Fordi vi visste inne hjertet våres at det var det rikitge valget for oss. Javel, så får vi slite litt med penger en gang innimellom og ha det litt tøft,men jeg tror at ingenting kan slå at vi har blitt en liten familie og at vi har ett barn sammen. Noe så fantastisk og det må jo veie opp for alt det "vonde"..

 

Det tok litt tid før foreldrene våre var helt med på linjene, de skulle tross alt bli besteforeldre og de ville ikke se barna deres slite seg gjennom livet. De ville oss bare godt. Men nå gleder de seg så utrolig! De kjøper barneklær, og snakker om barnepass og vil kjenne på magen min. Og ingen nevner eller tenker på at abort var ett valg for bare noen måneder siden.

 

Så vis dere virkelig vil ha dette barnet(noe det virker som om dere vil) så synes jeg at dere skal bare kjøre på. Det er deres valg, ingen andres. Og med tiden vil folk rundt forstå dere og støtte dere. Dere har tross alt hverandre å støte dere på.

 

Ønsker dere all lykke!

[Anonym bruker]

Vær så snill, ikke la andre bestemme om hvorvidt barnet ditt skal bli født!

 

Du angrer ALDRI på å få et barn... en abort derimot, kan du andre lenge på!

 

Jeg håper du snur på avgjørelsen.. Dette klarer dere sikkert kjempefint!

 

Du gledet deg frem til andre begynte å blande seg.. Du kan ikke mene at de skal bestemme om barnet sitt skal leve ?

[karo__line]

Hei*! HI - Karoline her. Litt langt, men sånn ble det

 

Det hele endte veldig tragisk...

 

Hadde bestillt time til abort forrige torsdag. Ikke for å gjennomføre aborten, men bare så jeg kunne fortelle omverdnen at ja, jeg hadde vært der og pratet og gjorde det nesten, men fikk det ikke til. Sorry. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte at jeg måtte dette, men jeg følte vel at jeg skyldte dem noe. Å prøve å "ta det riktige" valget i allefall.

 

Mamma skjønte hva jeg egentlig ville. Hun ringte meg, gråtende og ba meg om vær så snill å beholde dette barnet. Bestemor skulle kjøpe barnevogn til meg Nå kunne jeg snart begynne å glede meg

 

Onsdag kveld kom bestevennen min for å sove over hos meg. Kjempehyggelig kveld. Jeg hadde time 08.15, så vi var tidlig oppe nesten morgen. Før legetime rakk vi tilogmed og dra på cafe og spise frokost. Jeg storkoste meg, for jeg visste at om bare noen timer kunne jeg stolt fortelle verden om den lille som jeg skulle beholde og da var alt det vonde endelig over!

 

Da vi kom på sykehuset gikk alt veldig fort. Og galt.

 

I brevet fra sykehuset sto det at det ville bli samtale med syepleier og tilbud om samtale med sosionom FØR en evnt. abort.

 

 

Jeg kom inn til sykepleier. Hylgråt. klarte ikke snakke. veninna mi måtte snakke for meg. Samtalen med sykepleier handlet ikke i det hele tatt om valget jeg nå skulle ta. hun sa bare en gang "ja, og du er da sikkker på at du vil ta abort" og krysset av på sjermen. så sa hun "og du får tilbud om time til sosionom etter aborten viss du har følelser du vil bearbeide"... DA gikk det opp for meg. det ble ingen samtale med sosionom, det ble ingen samtale om valgmulighet med sykepleier. Jeg var i ferd med å miste babyen min.

 

Sykepleier hadde på en måte allerede bestemt seg for at det var abort jeg ville ha. Jeg har også hørt at om sylkepleier er usikker om du VIKRELIG vil gjennomføre aborten så kommer hun ikke til å gi deg pillene. Jeg prøvde å vise med hele meg hvor mye jeg ville ha dette barnet. Hvorfor så hun meg ikke?

 

Ble så sendt til ultralyd. Gynekologen sa tydelig fra at det var sykepleier som hadde alt ansvar i forhold til samtale rundt valget mitt, og hun var kun der for UL. Jeg skjønte rask at heller ikke hun kunne redde meg...

 

Jeg ba om å få se babyen. Hun frarådet meg det på det sterkeste, men jeg insisterte. Det er det vakreste jeg har sett...alt jeg kunne gjøre nå var å be...

 

Mens vi satt ute etter UL å ventet på sykepleier la jeg hendene på magen. Så sa jeg til den lille. "Mamma skal ta noen medisiner nå. De er ikke bra for deg. Viss du tror jeg blir en fin mamma for deg så må du ikke ta til deg medisinene."

 

Så gikk vi inn og der lå pillen på bordet. to mennesker i det rommet ventet på at jeg skulle ta pillen. En mamma og ett barn ventet på ett under. Men jeg tok pillen. Vanskelig å svelge for jeg gråt så fært. "bare svelg fort ned" sier sykepleier.

 

20 minutter etter vi forlater sykehuset skjer underet: Jeg kastet opp! Og ikke litt, men abosutt alt jeg hadde. "Da skal jeg være mammaen din" sa jeg til babyen.

 

"faen, da må vi bare tilbake" sier venninde. Jeg vet ikke hvorfor. Men herifra går alt på autopilot. Jeg setter meg i bilen og kjører tilbake. Av en eller annen merkelig grunn. Det forventes av meg.

 

Nok en pille. "Du må bare få meg til å kaste opp litt til vennen min."

 

Jeg skjønner at dette ikke kommer til å funke i all evighet. Jeg kunne ikke ta en tredje pille om jeg nå kom til å kaste opp denne. Jeg forteller venininen min at om jeg spyr nå så beholder jeg barnet. Dermed basta.

Hun sier ok, da får vi bare krysse fingrene. Vi håper begge på to helt forskjellige utfall...

 

Jeg ble aldri kvalm etter den siste pillen. Jeg tror det var første gang på en uke jeg ikke kunne kjenne noenting til kvalmen i det hele tatt. Jeg gråt og gråt og gråt. Nå mistet jeg babyen min.

 

To dager senere satte jeg stikkpillene hjemme. Mamma var der. Det var vondt. men det gjorde ikke noe. Var nesten godt å kjenne det litt på kroppen også, ikke bare i hjertet.

 

På søndag kom babyen ut. Pitteliten.

 

Jeg valgte feil. Det er ingenting jeg kan gjøre for å få den lille tilbake. Alle sier jeg gjorde ett klokt valg.

 

Selv håper jeg at jeg finner en måte tilbake til livet på. Klare å akseptere at det var mitt valg å la andre velge.

 

 

Dette høres muligens veldig dramatisk ut. For noen er abort et riktig, men tøfft valg. Andre igjen har ingen problemer med å skulle fjerne ett pittelite embryo. For meg ble hele opplevelsen så voldsom fordi jeg følte jeg mistet kontrollen over mitt eget liv, og at den lille ble dratt ut av armene på meg. Jeg skulle selvfølgelig ha sagt klart i fra hva jeg ønsket i min sitasjon. men klarte ikke.

 

Til dere som kommer etter meg: Jeg har stor tro på at om du tar ditt eget valg vil du være tilfreds med hva enn du velger. Sorgreaksjon, sjokk, glede, frykt og lengsel er det alltid lov til å føle. men til slutt vil man nok falle til ro med at man gjorde det man selv følte var best i sin egen situasjon.

 

Ikke la noen presse deg til å ta abort, ei heller beholde, hva enn som er det riktige for deg.

[Anonym bruker]

Stakkars deg, Karolone Syns du hadde mange merkelige mennesker rundt deg. Jeg var i samme situasjon som deg nesten - bare en vesentlig forskjell; Vi ble planlagt gravide. Jeg var 19 år da vi begynte å prøve (mannen min er to år eldre). Vi var midt i utdannelsen vår, og vi ville gjerne ha barn mens vi enda var studenter, da vi ser mange fordeler med det. Vi fikk også noen kommentarer om at vi var så unge osv. men dette har vi klart veldig bra. Jeg tror ikke alder har noe å si, det handler mer om hva man selv vil - hva man vil prioritere og hva som ikke er så viktig. For mannen min og meg ville vi ikke ha et a4 liv, vi vil ikke gå den vanlige veien - det blir så kjedelig for oss. Vi vil ha litt utfordring i hverdagen. Altså, vi satt ikke barn til verden uten å være sikker på å klare det - men vi visste vi ville klare denne utfordringen. Nå er mannen min ferdig utdannet, og jeg har igjen noen få månder. Gullet går i barnehage 3 korte dager i uken, og vi koser oss mye sammen. Å være foreldre er det beste som har hendt oss noensinne - og det å få barn før alt er på plass har ikke vært noe problem. Barnet har alt det trenger og mer til. Det samme har vi voksne.

 

Ikke la noen presse deg. Flott at du har en så fantastisk mann hos deg som vil støtte deg uansett. Han kommer til å bli en veldig god far som er gull verdt i stressende perioder. Ikke bry det om hva venner / familie med negative kommentarer sier. Du må rett og slett prøve å stenge de ute til du har tatt et valg som kun er basert på dine egne ønsker for fremtiden. Håper alt ordner seg for det :-) Husk livet er ikke over bare fordi man får barn - på mange måter er det omvendt, nå begynner livet Lykke til...

 

Studentmamma

[Anonym bruker]

1204 her : Vi hadde forresten bare vært sammen i 4 mnd da vi begynte med prøvingen (brukte 4 mnd på å prøve også), og nå er vi sammen på 4. året. Noen ganger vet man bare hvem som er den rette.

[Anonym bruker]

Sorry for at jeg virker lite medlidende med det var da for pokker bare å la være å ta tabletten og si nei jeg har ombestemt meg!!!?? Ingen kan tvinge deg til å ta de..Du hadde jo folk som støttet deg mtp å beholde så du virket jo ikke akkrat presset. Så å skylde på sykepleier osv for at de ikke"reddet" deg er bare det mest dustete utsagnet jeg har hørt på lenge.DET VAR DITT VALG!!!!Det var du som valgte å ta bort barnet ditt!!

Og ja det er jævelig, det er vondt.Gjorde det selv for litt siden og angrer som pokker..men til syven og sist så var det jeg som drepte mitt kommende barn...ikke en sykepleier som ikke stoppet meg pga jeg gråt..

[Anonym bruker]

Sorry for at jeg virker lite medlidende med det var da for pokker bare å la være å ta tabletten og si nei jeg har ombestemt meg!!!?? Ingen kan tvinge deg til å ta de..Du hadde jo folk som støttet deg mtp å beholde så du virket jo ikke akkrat presset. Så å skylde på sykepleier osv for at de ikke"reddet" deg er bare det mest dustete utsagnet jeg har hørt på lenge.DET VAR DITT VALG!!!!Det var du som valgte å ta bort barnet ditt!!

Og ja det er jævelig, det er vondt.Gjorde det selv for litt siden og angrer som pokker..men til syven og sist så var det jeg som drepte mitt kommende barn...ikke en sykepleier som ikke stoppet meg pga jeg gråt..

[Anonym bruker]

Beklager, men dette må jo være tull????

 

Det var bare for deg å si at du ikke ville ha tabl allikavel og gå derifra, så enkelt er det. Det er ingen som presser i noen som ikke vil abortpiller. Ved en kirurgisk abort kan du til og med ombestemme deg etter at du har fått narkosen om du klarer å presse frem et nei før du sovner.

 

Du har en veldig merkelig veninne som ikke sa at du ikke skulle ha tabl allikavel hvis du ikke klarte å snakke selv. Og når man er så ute av seg så er det vanlig prosedyre å bli sendt hjem og tenke seg om nok en gang.

[karo__line]

hei! HI her igjen.

 

Ja, jeg kunne bare ha sagt "jeg ombestemmer meg, dette vil jeg ikke". Det var på ingen måte sykepleiers feil, og som jeg skriver var det MITT valg og la andre velge.

 

Dette er på ingen måte ett tulleinnlegg, men min realitet. Hva skulle jeg få ut av å legge ut en historie som dette, om den ikke var sann?

 

Det eneste jeg ønsket å oppnå ved å legge ut min historie, var å gå andre til å velge med sitt eget hjerte.

 

Jeg hadde store forventninger til timen på sykehuset og håpet på mange måter å bli "fanget opp" eller reddet som jeg selv skrev, av sykepleier eller annet helsepersonell. Dette er også noe jeg vil at andre skal lære av. Man kan ikke regne med at andre skal snakke for en selv. Bruk den stemmen du har, og si hva enn ditt hjerte forteller deg.

 

Mange vil si jeg var dum og umoden. til mitt forsvar vil jeg si at noen ganger så trenger man å bli reddet av noen. Jeg vil ikke si jeg var verken dum eller umoden, men rett og slett for svak til å stå opp for meg selv - og barnet mitt. Dere som dømmer meg er nok selv sterke mennesker,, og det er fantastisk for dere, men prøv sett dere inn i en situasjon der du føler du føler du mister du mister kontroll over kropp og sjel, og ikke har styrken til å gjøre noe med dette.

 

Det er nemmelig det tredje jeg vil at folk skal få ut av dette inlegget. Styrke. Om en svak og tvilende sjel der ute ikke vet hva man skal gjøre, så håper jeg de finner styrken i seg selv til å ta det valget som i deres hjertet føles riktig. Det er det eneste valget man i ettertid kan leve godt med med seg selv.

 

Takk til alle de som faktisk støttet meg under dette. Jeg skulle hørt bedre på dere.

 

til alle dere andre. prøv å ikke døm dem som er svakere enn dere selv.

 

og til de som i dag sitter å lurer på hvilket valg de skal ta. Følg drømmene, hør på hjertet, gå etter instinktet og la deg aldri presse til noe du føler kan bli feil for deg. Du er sterkere enn du tror.

 

 

[Anonym bruker]

nn 14:51

Grunnen til at jeg ble så "hissig" på deg var at jeg så mye av deg i meg selv når jeg tok abort..

Jeg la også min aborthistorie ut for deg før du utførte den selv, i håp om å "redde deg"..

Men igjen jeg kan absokutt relatere deg meg med deg, sikkert defor jeg ble sinna på deg..

Jeg ble selv lammet i handlingsøyeblikket g håpet noen ville "redde" meg..

Håper du har det greit med deg selv for jeg selv har det absolutt ikke bra.

Gråter daglig, og har blitt satt på "krisemedisin"..har aldri hatt det verre ever før..

Og som du sier en slik avgjørelse skal definitivt basere seg på hjerte..hadde jeg bare vært klokere da...