Hjelpe meg

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

Vel, så er jeg gravid igjen. Er faktisk 9+5, men har bare visst om det en drøy uke. Fikk virkelig omtrent sjokk da jeg testet, trodde virkelig at alle symptomene bare var hormonforstyrrelser og sykluskrøll. Har opplevd masse rart uten å være gravid, så jeg trodde absolutt ikke at det var noe nå.

 

Men det er det altså. For første gang på 1,5 år. Da mistet jeg i MA etter 10 uker. Et halvt år før det måtte jeg avbryte et svangerskap i uke 13 fordi det ble oppdaget alvorlig kromosomfeil på duotest. Heldigvis har jeg en flott og frisk jente på 6 år.

 

Alle leger jeg har vært borti har hele tiden sagt at dette skal nok gå bra til slutt, men nå hadde jeg omtrent gitt opp å bli gravid på naturlig vis. Tida har også gått og jeg er 42 år nå.

 

Og jeg har helt hetta for dette her. Har ikke vært hos lege ennå, men må jo kontakte gynekologen min nå.(Han er heldigvis verdens hyggeligste, men kan vel ikke trylle?) Har "klippekort" på Ullevål, så kommer nok inn dit fort på grunn av forhistorien min, men gruer meg helt forferdelig og vet ikke hvilke tester jeg skal gå for denne gangen. Forrige gang ble jeg tilbudt morkakeprøve, men da jeg kom til den endelige dagen den skulle tas var den lille død. Og gangen før kom jeg altså på det jeg trodde skulle bli en fin ultralyd og fikk vite at den lille hadde store misdannelser. Er det rart jeg er redd?

 

Har egentlig mest lyst til å bare la dette skure og gå og se hva som skjer. Kan selvfølgelig det, men vil jo angre på det også.

 

Jeg må kontakte legen i dag. Det var egentlig godt å ikke vite om dette før, selv om jeg drakk masse alkohol i jula! Huttetu. Innemellom gleder jeg meg litt over dette, men passer på å ta meg ned igjen. To ganger på rad har jeg sett både hjerteaktivitet og bevegelser, og da skal det liksom være nesten sikkert at det går bra. Begge gangene har det gått veldig dårlig. Kan ikke fatte at det skal kunne gå bra nå.

 

Beklager den destruktive tonen, men dere her inne skjønner sikkert hvordan jeg har det.

[Anonym bruker]

Heisann, jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Her inne er det lov å være redd og litt pesimistisk. Det er desverre veldig liten aktivitet her inne, men det er kanskje positivt at ikke så mange trenger å gå gjennom slike ting. Selv hadde jeg en senabort i uke 15 forrige gang og denne gangen er jeg mye mer nervøs enn før. Heldigvis har begge ultralydene og duotest vært positive, men jeg klarer ikke helt slippe taket.

 

Hvordan går det med deg nå?

[Anonym bruker]

Ja. Jeg skulle gitt mye for å vært i dine sko og bare kunne oppdager det etter så lenge. For jeg tror nemlig konstant stress og bekymringer er mere skadelig for barnet enn store mengder alkohol for å ha noe å sammenligne med. Jeg vet ikke helt sikkert om jeg er gravid igjen enda og har allerede begynt å bekymre meg og tenke over hva jeg skal gjøre, om viss om dersom osv. Hvor fort jeg skal ta kontakt med lege og isåfall få ultralyd eller om det nesten er bedre å bare fortrenge det litt for hvis jeg først ser et hjerte på ultralyd så vil jeg nok gå å tenke på det heletiden og vet jo selv at hjerteslag og liv helt ut i uke 12 betyr ikke at det går bra for det. Og jo flere leger og styr jeg har time hos jo mere styr om det går galt. Var det jeg syntes var tøffest, ironisk nok. Det å ringe å avbestille legetime, ultralyd osv.

 

La det skure. Jeg tror du fant mitt motto for 1.trimester i neste svangerskap:)

 

lykke til. La det skure:)

 

 

 

 

[Tobarnsmamma!!!]

Takk for hyggelige svar. Ja, du siste Anonym, jeg kan virkelig anbefale denne seine testingen. Men det forutsetter jo at man virkelig klarer å overbevise seg selv om at dette er noe helt annet - det gjorde jeg. Har hatt lignende sykluser før og har vært helt overbevist om at jeg er gravid, men når jeg omsider har testet har testen vært dundrende negativ. Det er skikkelig nedtur. Derfor var jeg sikker på at dette var nok en rotete syklus.

 

Jeg så nok at kroppen var i endring, men skyldte på julen. Har jo prøvd lenge å bli gravid nå og fått mye oppfølging fra gynekolog i forkant, og tenkte at hvis/når jeg blir gravid igjen skal jeg straks be om sykemelding og bare ta vare på meg selv, spise ultrasunt, ta alle mulige medisiner jeg kan få - progresteronstøtte, blodfortynnende, you name it - alt som kan hjelpe meg å lykkes.

 

Vel. Istedet ble det nesten daglig inntak av alkohol, masse julemat, kaker, fett og godteri, knapt nok en eneste folattablett. Men heldigvis også mye latter og glede, friluftsliv og skiturer.

 

Er 12 uker om to dager. Var til ultralyd hos gynekologen da jeg var rundt 10 uker og alt var fint da. Men skal på Ullevål på fredag og se hvordan det ser, og bestemme meg for hvilken fosterdiagnostikk jeg skal ta. Gruer meg veldig til det (skulle faktisk vært der i forrige uke, men avlyste timen - klarte rett og slett ikke å gå.) Men nå må jeg til pers. Er livredd for at den lille skal være død eller at de skal oppdage noe galt - det er jo på dette tidspunktet det har gått galt to ganger før.

 

Har egentlig lyst til å la det skure og gå over dette også, men jeg må jo få undersøkt noe. Da jeg fikk datteren min for snart 7 år siden var jeg ikke på ultralyd før i uke 18, visste lite om svangerskap og tenkte at så lenge jeg ikke blør er det vel greit. Men dessverre har mye skjedd siden den gangen.

 

Men går det bra lar jeg det skure og gå videre.

 

[Anonym bruker]

Hei Tobarnsmamma neste år? Håper det gikk bra på UL på fredag! Kjenner meg veldig igjen i bekymringene dine. Jeg misunner deg at du ikke visste at du var gravid før du var nesten 10 uker på vei, selv om det selvasgt ikke er gøy å tenke på det med alkoholen. Jeg kjenner mange som har fått friske barn selv om de drakk i starten av svangerskapet fordi de ikke visste at de var gravide. Jeg håper virkelig at alt stod bra til med den lille i magen på fredag og at dette ender godt.