Jeg følte meg så invadert

[babydream]

Før jeg fødte så hadde mannen min en avtale med biomor (hun er mor til min stedatter som er 4 år) om at hun skulle kjøre stedatter til sykehuset og så skulle mannen min komme ut å hente henne å ta henne med opp slik at hun skulle få møte sitt søsken. Dette var en grei avtale som jeg syns hørtes fint ut. Biomor presiserte at hun skulle ikke være med opp bare levere datteren utenfor til faren sykehuset. Så kom det store øyebliket hvor sønnen min kom til verden og lillesøster skulle komme på besøk.. Jeg hadde akkurat da besøk av min bror og mor innpå rommet da biomor ringte og sa at de var kommet der.. Plutselig snur min mann seg mot meg og sier at biomor gjerne vil være med opp da stedatter helst vil ha med moren opp.. Så der sitter jeg da på sykehuset med familien på besøk og kjenner meg presset mot et hjørne.. Ja svarer jeg.. mens jeg kjenner jeg skjelver innvendig.. Jeg ble helt satt ut.. Jeg har aldri følt meg så sårbar og sliten som jeg var på sykehuset og inn kommer eksen til mannen min for å hilse på... Jeg hilste på eksen hans og viste hun barnet mitt selv om jeg kjente meg vanvittig invadert... Hun er en person det er vanskelig å måtte forholde seg til i livet, men akkurat på sykehuset som barselkvinne hadde jeg virkelig trodd jeg skulle slippe å forholde meg til henne. Jeg ble veldig sint på mannen min når hun dro og i starten virket det ikke som han forsto hvorfor jeg ble sint... Etter en stund ba han om unnskyldning og innrømte at han aldri burde la hun komme inn på rommet vårt.

 

Nå i ettertid føler jeg forsatt sinne mot mannen min.. Han fikk meg til å føle meg innvadert på et sted jeg skulle føle meg beskyttet.. Selv om han har bedt om unnskyldning flere ganger så klarer jeg bare ikke tilgi han.. Jeg er så sint så sint for han for dette.. Er det noen andre som ar opplevd noe lignende? Og hvordan kommer man over slike vanskelige følelser?

[Anonym bruker]

Altså, det var datteren på 4 år som ville ha med seg moren sin opp!!! En 4 åring er ikke vant til sykehus, og det er mye man kan se, høre og lukte som kan være skremmende... Her må du bare glemme deg selv litt og se situasjonen fra 4 åringens ståsted, hun var sikkert både redd og spent og følte trygghet i å ha moren der.. Hvorfor er du sint på mannen? Skulle han ha tvunget med seg 4 åringen opp alene? Hva kunne det gjort med 4 åringen om hun var redd og utrygg??? Grow up and get over it.. Du har funnet deg en mann med forhistorie og det må du bare takle som best mulig og leve med..

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at du følte deg invadert og at dette var meget kjedelig for deg! Det er greit at man har funnet seg en mann med historie, men ETT sted må man få være i fred og føle er "sitt". Blir helt satt ut ved tanken på at min manns eks skulle trengt seg på i et slikt øyeblikk. Det finnes flere måter å løse en slik situasjon på. Hvis 4-åringen føler så lite trygghet overfor sin far at hun ikke turte å bli med ham inn på sykehuset uten moren, ja, så kunne vel 4-åringen ha ventet med å treffet babyen til man var kommet hjem fra sykehuset? Det hadde vel ikke vært noen krise det? Jeg er enig i at man må ta hensyn når man har en partner som har barn fra før, men på enkelte områder skader det vel ikke om det blir tatt litt hensyn til stemor heller? Spesielt når man akkurat har født et barn...

Når det gjelder mannen din så var dette kanskje ubetenksomhet og villrådighet, han mente sikkert ikke å oppskake deg...du får prøve å trøste deg med det...men tror det hadde tatt sin tid før jeg hadde kommet over dette, for tiden på sykehuset med den nyfødte er så spesiell, og ingen ekser har noe å gjøre der så fremt det ikke er snakk om liv eller død! Lykke til!

[babydream]

Ja det var fryktelig inavderende. Jeg er enig i at i de fleste situasjoner så skal man sette barna først men det var ikke rett av eksen å komme opp på sykehuset. Ikke nok med at jeg nettopp hadde fått og følte meg ganske sliten og utmattet men så måtte jeg møte eksen hans også.. Nei vet du hva da var det faktisk jeg som trengte beskyttelse.. Helt enig i at storesøster kunne truffet babyen etter sykehuset, tror det hadde vært like greit egentlig. Denne stunden på sykehuset var faktisk Min tid til å komme meg til hektene igjen, og den tiden ble ødelagt av mannen min sin eks som ikke hadde noe der å gjøre.. Til og med broren min som er familieterapeut var enig i at dette ikke var rett.. Han sa det var helt naturlig å sette grenser på slike ting da man ikke skal slette seg selv og sine grenser bare fordi det er barn inn i bildet.. Jeg skulle aldri sluppet inn den eksen på sykehuset.. Hadde jeg gjord d hadde jeg hatt d så mye bedre nå.

[Gjest Antarctica]

Sårhet og sinne over krenkelser som inntreffer mens man er nybakt mor setter seg som spikret i minnet.

 

F eks: Min venninne sa etter et halvt år at hun fortsatt var rasende på jordmødrene som ikke ville gi barnet hennes MME på sykehuset, fordi de ville prioritere å satse på ammingen. Barnet fikk ikke noe de tre første dagen pga kunne ikke suge, og mor var så bitter og rasende lenge etterpå. Jeg fortalte henne at hun måtte huske at heller ikke vi "vellykkede" ammende mødre har noe å tilby de 3 første dagene, for det er nesten ikke melk i brystene da! Det hjalp henne litt, men det følelsesmessige er så sterkt knyttet til en meget viktig epoke i livet, og den tida er så kort og hudløs, at det altså hadde festet seg nesten permanent i henne.

 

Selv var jeg fornærmet på barnelegen som undersøkte nurket på 4-dagerskontrollen! Jeg syns han tok i min førstefødte på en uvøren og respektløs måte, og for at babyen ikke skulle tisse på ham, bare slengte han en skjorte over tissefanten hans...! Grrr, det kokte i meg, jeg ble en løvemamma da, jeg så ikke den dustelegen i øynene en gang.

 

Jeg skjønner veldig godt hvis du syns denne erfaringen har "bitt seg fast". Biomor og far skulle IKKE ha stilt deg det spørsmålet der og da, og de brøt en avtale. De skulle ha gjort hva de kunne for å gi 4-åringen en trygg og fin besøksopplevelse, men ikke på din bekostning. I så fal kunne besøket ha ventet.

 

Der må gå to veier nå: din vei å gå er å jobbe med ikke å dyrke bitterheten. Tenk for eksempel på det at mannen din selv skjønte at dette var dumt og ba om unnskyldning.

 

Den andre veien involverer litt mer aktivitet fra din manns side. Du behøver kanskje en lang og ekte samtale med ham om hvordan dette opplevdes som grenseoverskridende for deg, og hva slags grenser dere skal sette i framtida. Det blir hans ubehagelige plikt å trekke opp en trangere grense rundt dere som par og familie, ta konflikter med eksen og begrense hennes påvirkning i livet ditt. Han bør se det vrange i at du tar hensyn til hennes ønsker. Det er dere som er et par nå, og alt som kan løses på en god måte for deres felles barn, er godt nok. Ekskona skal ikke ha inngripen i livet ditt, syns jeg. Det kan ødelegge et parforhold!

 

Syns han burde garantere at du ikke skal ha noen kontakt med henne overhodet i framtida (unntagen i ytterste nødvendighet.) I alle fall ikke "for å være hyggelig" eller "høflig".

[Anonym bruker]

Jeg har selv en fire åring. Det er ikke vanskelig å plante ideer i hodet på en på den alderen. Si at dette barnet var helt klar på å gå opp alene sammen med sin far. Så stiller mora spørsmålet i bilen, "Har du lyst til at Mamma også skal være med opp?" eller "Sikker på at du tør å gå opp alene med pappa, sikker på at du ikke synest det er best at mamma blir med også?"

Da kan 4-åringen si JA,Mamma må være med! Mamma må være med! Nekte å gå inn uten mora.

 

Dette var en svært uheldig situasjon, og hun hadde null og niks der å gjøre, dette skulle mannen din ha forhindret. Han skulle ha sagt blankt nei. Gått ned for å hente fire åringen, og om fire åringen nekta å bli med, kunne hun ha reist igjen med sin mor. Tvilsomt at hun ikke hadde turt å bli med pappaen sin opp.

 

Bare tull å snakke om barnets beste her, for det er foreldrene som planter ideer i hodene på barna, og om uhn absolut var redd, så kunne det ha ventet. Noe som er heller tvilsomt hun var.

 

Mannen min ødela barseltida med vårt barn nummer to. Han har ikke engang sagt unnskyld. Det er mange år siden, jeg slenger kommentarer til han når jeg kan enda. Men jeg har egentlig tilgitt han.

 

Enig med hun over som sier at det er mannen sin oppgave å skjerme oss fra sine tidligere familie, og at vi ikke skal utsettes for alle mulige negative virkninger de måtte ha på oss. Det være seg ekser, barn eller for den saksskyld svigerforeldre om de er av den umulige sorten. Særlig i barseltid, men også ellers.

[Anonym bruker]

mannen kunne ha gått ned og hentet datteren....ett sted går altså grensen for folk..... kjenner jeg blir mektig irritert bare jeg leser dette. det er toppen av freidighet sier nå jeg, at eksn i det hele tatt spurte om å få komme inn...... ungen klarer seg fint med at pappa kommer ned og henter, unger er ikke lagd av glass, så hun hadde klart seg helt fint.......

 

 

[Anonym bruker]

Dette kommer man best over om mannen legger seg langflat for deg og dine behov. Han må "ofre" noe han også. Slik er det med alle skuffelser man påfører andre mennesker, man kan ikke bare si unnskyld, man må vise at man virkelig mener det, med å gjøre noe som "koster".

Man må faktisk yte, gi noe som sitter langt inne. Da først kommer det seg. Forhold mellom mann og kvinne er jo basert på å gi og ta. Den balansen må gjennopprettes. Han har nå tatt noe for deg, og for at det skal gjennopprettes må han gi noe til deg. Han må forsake noe.

[Anonym bruker]

Skrekk og gru!

Har også en kar som fintgreide å fullstendig ødelegge barseltida mi. Sitter langt inne å tilgi. Var etter barn nummer to det var verst, så hadde ikke noe med hysterisk førstegangs å gjøre, noe man titt og ofte får slengt i seg når man som stemor sier noe.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle dukket biomor uanmeldt opp på sykehuset.

 

Min mann dro hjem noen timer etter fødsel for å hvile, og jeg og den bittelille lå på sykehushotellet og småsov. Det banket på døra og jeg regnet med det var en jordmor eller sykepleier eller noe og gikk for å åpne. Der sto stedatter og hennes mor. Jeg ble helt paff. Helt satt ut. Jeg var sliten, trøtt og var ikke forberedt på besøk uansett hvem det skulle vært som sto der. Siden stedatter sto der kunne jeg ikke slenge igjen døra heller, så jeg bare slapp de inn. Hadde min mann vært der hadde nok han reagert kraftig, for han hadde aldri tillatt at eksen dukket opp. han hadde snakket med ungen sin og fortalt om den nye søsteren, og samtidig sagt at jeg var sliten og at hun kunne få bli med ham til sykehuset dagen etter da jeg var mer opplagt. Dette hørte biomor tydelig siden hun sto der da han fortalte det. Jeg har fremdeles ikke ord for hvor sinna jeg er for at hun dukket opp på sykehuset, men samtidig er skaden skjedd, og jeg må bare la være å bry meg om det lengre.

[babydream]

Stakkars deg.. Jeg føler så med deg.. Når biomor kom på sykehuset så følte jeg med skikkelig sårbar, uflidd, sliten ja you name it.. at mannen min kunne godta å la eksen komme inn er for meg helt utilgivelig.. Man trenger virkelig beskyttelse når man nettopp har født. Jeg kjente at det å få besøk av familie også var ganske slitsomt.. å være sosial når du nettopp har født er ikke særlig lett.. Enda vanskeligere var det når eksen kom trampende inn på min arena.. Samtidig vet jeg at hun og mannen min var på samme avdeling for ikke mange årene siden når de fikk barn.. Kanskje de var på samme rom som oss til og med? ikke vet jeg med sårt er det ihvertfall.

[Gjest Antarctica]

Herregud for noen sjuke kjerringer som gjør sånt da! Hva skal de oppnå med det?

 

Min eks har da også fått barn, men jeg drar da ingenlunde på fødeavdelingen for å se barnet! Jeg sendte blomst og gave hjem til dem. Hvis pappaen vil vise fram babyen, henter han jo storebroren og drar på besøk uten meg. Det syns jeg å huske han klarte fint uten at jeg trengte å være med.

 

Jeg fikk se den nye halvbroren da de noen uker seinere trillet tur med vogna her i nabolaget. Det var da nok i massevis. Og jeg spør pent først om jeg planlegger å løfte ham opp el lign, jeg tafser ikke på andres unger om jeg ikke har klarert det med familien. I alle fall ikke når det er kona til eksen min, man vil jo ha litt fredelige forhold mellom de to hjemmene...

[babydream]

takk Pashla! godt å høre det er flere som syns sånne episoder som eksen til mannen min gjorde ikke er greit. gjør d ikke lettere å ska ha noe med biomor ihvertfall

[babydream]

takk Pashla! godt å høre det er flere som syns sånne episoder som eksen til mannen min gjorde ikke er greit. gjør d ikke lettere å ska ha noe med biomor ihvertfall

[Anonym bruker]

Jeg hadde "klikket" om min mann hadde prestert å gjøre noe så respektløst. Jeg vet ikke en gang om jeg vil ha besøk på sykehuset av min familie/venner enda, så om eksen hadde troppet opp så hadde hun ikke fått noen hjertelig velkomst.

 

Jeg har allerede avtalt med mannen min at han drar hjem for å hente ungene dagen etter fødselen og så kjører han de hjem igjen etter visitten, og kommer rett tilbake til meg på sykehuset igjen.

[Anonym bruker]

Er ille nok at stebarna skal komme, om ikke eksen skal troppe opp hun også.

Har ei god venninne og kjenner andre også, så ikke hadde egnebarn på besøk på sykehset, de måtte fint vente til mor og baby kom hjem, og så lagde de som en liten seremoni der.

Når det er greit, og de ikke får kommentarer på at de er ondskapsfulle av den grunn, bør det faktisk være lov å sette grenser for stebarn også. Og ekser hører alldeles ikke hjemme på barsel, så lenge ikke barselkvinnen selv ber om det.

[Gjest Antarctica]

Jeg hadde med glede tatt imot besøk av stebarna, i følge med sin far, men han våget ikke pga deres sjalu og rasende mor... (hun var ikke så glad for det nye barnet, for å si det slik.) Men etterpå, da stebarna mine fikk se nurket hjemme, da var det plutselig gærent at de ikke hadde fått lov å komme på barselvisitt (igjen i følge deres mor). Så man har ræva bak uansett.

 

Men jeg er helt enig med 21.27 i at ekser ikke skal inn der uten at den nybakte mammaen selv ber om det. Det gjelder egentlig de fleste barselbesøk: det må skje helt på hennes premisser.

[babydream]

Tro meg.. jeg "klikket" mye etter vi kom hjem.. Jeg har følt sånn sinne mot mannen min og biomor.. Jeg skulle ønske jeg hadde vært sterkere på sykehuset så jeg kunne ha sagt ifra der. Isteden sliter jeg nå her hjemme med å komme over det som skjedde.. Noen som har råd til hvordan man lettere kommer over negative tanker?.. jeg har nå sagt ifra til mannen min at jeg ikke vil ha noe med biomor å gjøre. Jeg vil ikke være med på overlevering e.l.. jeg føler biomor krenket meg med å bryte avtalen vi hadde om sykehuset så jeg klarer ikke å føle noe annet enn avsky mot det mennesket.. hadde jeg vist at ting kom til å bli sånn så hadde jeg aldri blitt sammen med en mann som hadde barn fra før. Kanskje teit å si det nå men sånn er det bare.. Jeg har bare lyst til å be biomor dra til H.. Men d kan jeg jo ikke gjøre.. Vi stemødre skal jo helst bare svelge kameler vi. En ting er ihvertfall sikkert.. hvis biomor gjør noe lignende i fremtiden så kommer jeg til å si ifra skikkelig. Den dama får ikke ødelegge flere viktige stunder for meg..

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så vanvittig bra igjen i hvordan du har det. I mitt tilfelle var det noe annet som skjedde, og det var nok tidspunktet det skjedde på som gjorde at jeg reagerte som jeg gjorde og at det fortsatt sitter i. Jeg var nemlig gravid og sårbar, og mannen min og jeg planla bryllup da hun satte i gang korstoget sitt. Det var ingenting vi kunne gjøre for å stoppe henne. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her. Men det satte enormt dype spor hos meg, enda det egentlig var mannen min det hele var rettet mot. Nå later hun som om at ingenting har skjedd, og det virker som om at mannen har glemt litt av det også. Det er kjempeleit å føle seg så alene om de vonde følelsene. Hun har også valset inn i hjemmet vårt når jeg ikke har vært hjemme. Det er så inni hampen frekt. Jeg har så lyst å be henne dra til H... og det er dritvanskelig å holde seg i skinnet når barnet sier noe om henne. Ved en anledning sa jeg akkurat hva jeg mener, men da var det så mye annet også, så jeg fikk ikke sagt det akkurat slik jeg ville. Sånn det er nå, så har jeg ingenting med henne å gjøre. Jeg sier bare det jeg absolutt må når vi møtes ved levering etc. Hun er superhyggelig og jeg er superlikegyldig mot henne. Kall det gjerne bitter og typisk-stemor-fakter, men det er nå engang sånn jeg har det selv om det har gått en tid. Det er så vanskelig å føle seg tvunget til å oppføre seg på en bestemt måte mot noen over så lang tid. Jeg er ofte veldig lei meg over hele situasjonen jeg har havnet opp i. Skulle ønske jeg hadde noen å snakke med, men det har jeg ikke enda i alle fall.. Mitt råd til deg er å holde bio på en god armlengds avstand og prøv å finne noen å snakke med (psykolog el.l). Er mannen din slik som min, så går han nok lei hele maset om hvor fælt du har det. Det viktigste er tross alt at samarbeidet med bio ikke blir dårlig som følge av sinnet ditt. For det kan jo gå ut over barnet hans med bio. Halleluja. Jeg har fått beskjed fra mannen om at jeg ikke skal si stygge ting til henne om noe dersom det er et eller annet som tenner meg skikkelig. Men det kommer nok til å skje igjen... Jeg er ikke lenger den som holder ting inne om det er noe som plager meg nok...:-/ Lykke til.

[babydream]

Dette høres kanskje rart ut men hvor deilig det er å høre at man ikke er alene om disse tankene! Det er virkelig ikke bare lett å være stemor. de som sier : "du vet hva du gikk til" vet ikke hva de snakker om.. For man kan faktisk ikke vite hvordan alt blir. Spesielt når man blir såret så skikkelig at det gjør vondt i hele kroppen. Veldig enig når du nevner psykolog.. Det har jeg tenkt på lenge faktisk.. Jeg sliter mye med disse tankene og følelsene så jeg trenger nok hjelp for å komme videre på en eller annen måte.. At biomor har vært inne i huset ditt mens du var ute er skikkelig dårlig gjort. Der har ikke biomor noe å gjøre om hun ikke er spesielt invitert da (og hvem vil ha biomor på besøk liksom).

Det er ekkelt som du nevner når ungen sier ting om biomor og man bare må holde kjeft.. Det er kjempe ekkelt men man må jo bare holde munn selvsagt. Noe som er eklere er når man hører hvor spak mannen min er når han snakker med biomor i telefonen.. Da er han så forsiktig for ikke å såre hun eller noe.. Skal ikke være lett! Bare å sende melding hvis du trenger noen å få ut frustrasjon på eller bare noen å prate med!

[Anonym bruker]

Å herregud jeg skjønner deg så godt. Det samme hendte med meg, og jeg følte meg SÅ tråkket på. HUn dukket opp dagen etter jeg hadde født, og kom inn på rommet (vi hadde ingen på besøk), og begynte å snakke til mannen men om minner hun hadde fra da hun fødte deres felles barn osv. Jeg er fortsatt sint, som deg, og kjenner at dersom hun prøver å komme hvis vi skulle få flere barn, så er det RETT UT!