Glad. men bekymret snart trebarnsmamma

[Anonym bruker]

Er gravid med nummer tre og kjenner at bekymringene denne gangen er av en annen art enn før. Jeg er heldigvis mer avslappet rundt selve graviditeten, og tror at ting kommer til å gå fint med babyen. Denne gangen dreier tankene seg mer rundt: Kommer vi til å få hjulene til å gå rundt i vårt familiemaskineri? Blir det nok oppmerksomhet til alle tre? Hvordan fikser vi en evt kolikkbaby med to fra før (Har hatt urolige babyer begge gangene før) Hvor skal vi bo her i livet? (Ikke lett å bli enige om hvor ungene våre skal vokse opp...).

 

Kjenner at disse tankene noen ganger demper gleden litt for mye...

 

Noen kloke ord/ lignende erfaringer?

 

 

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Hei! Er også gravid med nr 3 og er litt ekstra bekymret denne gangen jeg også... Mye er forbundet med selve fødselen denne gangen, men også ifht om vi får gitt så mye oppmerksomhet vi ønsker til de to vi har fra før, om mellomste liksom vil falle mellom to stoler og bare bli nødt til å følge med på strømmen, liksom, hvordan takle søvnmangel osv osv....

 

Samtidig som jeg er bekymret for disse tingene tenker jeg også at det er veldig greit å tenke på alle disse tingene nå og være litt forberedt og tenke ut hvordan vi vil løse det. Vi ble fort enige om bosted og hvor vi ville at ungene skulle vokse opp, så der har vi sluppet lett unna... Vi valgte å bosette oss på min manns hjemsted og bor 5 minutter unna foreldrene hans og ikke så langt unna søsteren hans heller. De er kjempeflinke til å hjelpe oss og stiller opp i ny og ne når vi trenger det, og vi passer på at vi ikke spør om hjelp og barnevakt i hytt og pine, men får stadig uansett beskjed om at de gjerne hjelper oss så vi får litt tid for oss selv og kan hente oss litt inn igjen etter slitsomme perioder...

 

Hvordan bor dere ifht til familie og venner som evt kan hjelpe til? Det er ikke alltid vi føler at vi trenger barnevakt og å være alene, bare jeg og mannen, for å hente oss inn, men å finne på noe sammen med andre (familie eller venner) hjelper også mye ved at det blir noe "avlastning" for oss foreldre...

 

Vi prøver å prate mye sammen om dette og forventningene vi har osv. Prøver å forberede oss på det verste og må være strenge med oss selv når det gjelder våre egne leggetider for å få det overskuddet vi trenger. Vi har sett på muligheten til å sove på hvert vårt soverom den første tida sånn at jeg tar meg av lille og mannen av de eldste. Når minste blir større eller evt dersom ammingen går skeis denne gangen også og minste vil få mme, kan vi bytte på hvem som sover med minsten og hvem som får ansvar for de største... Jeg føler at vi (mannen min og jeg) er flinke til å samarbeide og hjelpe hverandre og bytter litt på å stå opp med ungene osv sånn at ikke en av oss blir helt utslitt, men av og til går det jo litt på tverke... Sånn er det bare, men det går greit over igjen ganske raskt.

 

Av og til i helgene tar en av oss eldste ut mens minste sover og den andre av oss kan slappe av litt. Håper at vi får til å fortsette med det når minste kommer også, at de to eldste kan bli med ut på tur med en av oss og den andre kan slappe av litt mens minsten sover. Vi er veldig innstilt på at det første året/to årene blir slitsomme framover nå, men vi skal helt fint klare det. Og vi skal fortsette å samarbeide og få til tid med hver enkelt av ungene samtidig som vi skal være flinke til å finne på ting sammen som en familie også. Samtidig må vi ikke legge lista for høyt og ha fullt opp hver eneste helg, men også ha tid til å slappe av litt.

 

Vi har dessuten gjort en investering i å ha vaskehjelp 3 timer annenhver uke, og jeg må bare få si at det tar vekk MYE frustrasjon og dårlig samvittighet.

 

Tja, vet ikke om dette var til så mye hjelp, men håper at det hjelper litt å se at andre også har mange av de samme bekymringene og at det nok er ganske så vanlig:) Masse lykke til med svangerskapet og som trebarnsmor etter hvert:) Kommer nok til å ordne seg helt fint:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og klokt svar! Helt klart en hjelp:-) Godt å høre at vi er flere med samme bekymringer for våre kjære små, og takk for gode innspill.

 

Med unntak av dette med bosted er det fint å kjenne igjen de samme måtene å møte utfordringene som småbarnsforeldre på.Det er så viktig å være samsnakket og å unne hverandre luft i hverdagen, selv når det røyner på. Tror vi skal følge ditt eksempel og dele oss opp på natten. Ikke noe vits å slite ut begge to

 

For oss er det nok dette med bosted som slter mest. Klarer ikke å bli enige om det... Deres løsning høres veldig god ut:-)Viktig og bra med så mye familie i nærheten, både for barn og voksne.

 

Lengter ikke du hjem til ditt hjemsted? Hvordan har du evt klart å forsone deg med ikke å skulle bo der? Vi kommer fra hver vår landsdel, men er nå bosatt i min manns. Er en større operasjon å flytte til min, men det betyr ikke at behovet er noe mindre for min del...

 

Jaja, det ordner seg, som du sier.

 

Takk igjen for svar, og ha en fin dag som snart trebarnsmamma:-)

[Anonym bruker]

Vi venter også nr. og jeg kjenner igjen mye av det du sier. Til oss blir det så stor aldersforskjell 6 og 9 så jeg er veldig spent på hvordan det blir. De er rimelig vant til å få oppmerksomheten sin begge to,men samtidig tenker jeg at de er så store at de klarer å forstå at det blir mindre når de blir 3. Jeg er så redd for at jeg skal legge for mye ansvar over på dem. OGså tenker jeg på lillegull som skal være med på fotballkamper og ski og alt det der. det blir ikke noe latmannsliv..

 

Meen Vi gleder oss alle 4 og når vi er kommet oss igang så blir det vel greit denne gangen også..

Er det ikke litt typisk gravid å gå å bekymre seg litt da? Har liksom ikke helt kontroll på situasjonen og vet at det kommer en stor endring i livet om noen mnd.

 

Dette skal vi klare bra ja!

[Anonym bruker]

Enig med deg:-)

Det er helt klart litt typisk gravid å bekymre seg. Det jeg synes er godt med å vente nummer tre er at jeg er så takknemlig for de to jeg allerede har. Da jeg ventet førstemann var jeg fra meg av redsel for å miste, men denne gangen har jeg følt meg mye roligere på det. Jeg har heldigvis to gull hjemme:-)

 

Jeg har en bror som akkurat fikk nummer tre med samme aldersforskjell som dine kommer til å ha. De sørger for å holde lillemor i ånde hver gang hun er våken, og er mektig stolte av lillesøsteren. Det vil nok lønne seg stort å la dem få slippe til med all sin omsorg,- da får du både avlastning og muligheten til å avhjelpe sjalusi.

 

Spent på å høre hvordan det går:-)

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Hei igjen:) Alltid godt å dele litt erfaringer og bekymringer, og som dere sier, det er jo veldig typisk gravid å bekymre seg;) Hehe...

 

Når det gjelder bosted igjen: Jeg og mannen min kommer fra samme fylke iallfall, så det er ikke snakk om forskjellige landsdeler for vår del og det gjør jo det hele veldig mye enklere for vår del. Jeg kommer veldig godt overens med hele svigerfamilien og trives kjempegodt sammen med dem og det hjelper jo veldig mye. Med mine foreldre er det litt annerledes ettersom moren min sliter litt med depresjoner innimellom og er kjemperask til å si at selvfølgelig kan de passe ungene, men så ender det opp med at det blir faren min som tar seg av dem hele tida fordi moren min er litt for nervøs av seg... Faren min er heller ikke så flink til å si ifra når han er sliten, og det blir mange hensyn å ta. Vi prøver heller å få til middager sammen en gang i mnd og at de har ungene på besøk en helg innimellom eller vi tar en hyttetur sammen i ny og ne. Så vi finner på ting sammen, men svigerfamilien min er mye mer aktive og glad i turer osv. Så jeg føler meg komfortabel med å bo så nær hans familie og et stykke unna min egen. Føler at vi fortsatt har god kontakt, men det er enklere å ha den daglige kontakten med svigerfamilien min enn foreldrene mine. Ellers er søsknene mine fortsatt litt spredt rundt omkring og studerer, så de har ikke helt slått rot enda.

 

Forstår at det blir veldig vanskelig når dere er fra helt forskjellige landsdeler, og der har jeg ingen erfaringer eller gode råd å dele... Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet samme problemet... Måtte nok sikret meg at det ble en del langhelger og ferier til den delen av familien som var langt unna, men det blir jo så klart kostbart og mye styr å reise mye når ungene er små... Vanskelig å skulle velge mellom familiene. Blir et veldig stort kompromiss som må inngås... Hvordan gjør dere det nå? Reiser dere mye til familien din? Kommer de på besøk til dere innimellom også? Håper dere finner en god løsning på det og kan bli enige.

[Anonym bruker]

Hei og akk for svar igjen:-)

 

Vi reiser en del til "min" landsdel, men det er ikke nok for meg. Jeg vil bo der. Hver gang jeg er i min by, eller til og med på andre steder i min landsdel, kommer hjemmefølelsen smygende. Nå som lillemann snart er to begynner det å bli dyrt å reise også.

 

Jeg har en super svigerfamilie, familien min er gull også,- dog mer komplisert å forholde seg til, til tider.

 

Så vi finner nok en løsning som blir topp for ungene uansett.

 

Enig med deg i at det er en stor fordel med aktive og involverte besteforeldre. Der er mine foreldre kjempeflinke. Viktig at ungene får dele gode opplevelser med dem, gjerne ute i naturen.

 

Takk igjen for kloke råd og deling av erfaringer:-)