Gravid med downs - baby.

[Anonym bruker]

Dere som er så positive til å ha et barn med spesielle behov har neppe opplevd dette selv. Husk at HI har to barn fra før av som også trenger oppmerksomhet. Hvordan f.eks. kunne jobbe når man har et barn med spesielle behov? Hvordan kjempe seg gjennom systemet? Hvordan sørge for at barnet med de spesielle behovene vil få et verdig liv? Hvordan hindre mobbing av både søsken og barnet? I en idell verden så går alt dette så bra att.. Men verden er ikke ideell... All respekt til de som har et barn med spesielle behov.. Men når dere nå har et valg og en mulighet til å bestemme om dere får et fristk barn eller ikke... så ville jeg absolutt ha tatt abort i dette tilfellet. Uten tvil faktisk.

[Gjest amandine]

Ikke det at jeg har tenkt å gi meg inn på en verdivalg-diskusjon, for det har jeg ikke,11:16. Men hvordan du kan være så bastant og uten tvil forstår jeg ikke. Og bare en fotnote til deg, 11:16, du har ingen garantier uansett. Ikke alt du vet på fornhånd du heller, det være seg om egen eller andres helse, lykke, fremtid og livslengde. Du vet ingenting, du heller! Det eneste man kan håpe på er nok styrke til å klare brasene når de kommer. For de kommer, det kan du være sikker på. Og da synes jeg litt synd på de som ikke har styrke og tyngde til å se at verden ikke alltid er enkel og rosa.

Det er jo ingen som kan bestemme seg for å få et friskt barn!?! Da har du i tilfelle helt andre kontakter på et helt annet plan enn oss andre..

[Anonym bruker]

11:02 her. Jeg er relativt positiv til barn med spesielle behov og min eldste har spesielle behov. Jeg er fullstendig klar over at det er mye jobb med det, men så går ting ganske greit når man først har kommet seg gjennom den første papirmølla og alle "tiltak" er på plass. Når det er sagt jobber jeg 80% for tiden slik at jeg har en dag i uka til avslapning/trening osv. Det er ikke tid til sånt på kveldstid.

 

Ellers hadde jeg nok tatt abort ganske med en gang jeg oppdaget svangerskapet hvs jeg ikke trodde jeg orket et barn til med spesielle behov. Mitt eldste barn virket helt normalt til det var nesten året ...

[Gjest amandine]

Det er det jeg mener, 11:02, vi har aldri noen garanti, vi bare gjør det beste ut av det og spiller de kortene vi har på hånden;-)

[Anonym bruker]

Skal du liksom ta din avgjørelse om du skal beholde eller ta abort på bakgrunn av en haug med dibdamer? For et brød.

 

Jeg mener det er skammelig å velge bort noen på denne måten. Hør med kommunen din. Det er som regel mange støtteordninger, avlastning etc. for de som har et barn med Downs.

 

Ser at alle som har uttalt seg IKKE har barn med Downs, så de vet jo tydeligvis ikke hva de snakker om.

 

Spør heller noen som virkelig vet hva de snakker om mtp. dette i det minste.

 

æsj..

 

 

[Anonym bruker]

snakk med foreldre som er i denne situasjonen. kontakt "downs-foreningen" (aner ikke navnet på den) spør og grav. hør andres erfaringer. snakk med kommunen og finn ut av dine rettigheter før barnet er født. husk det finnes flere grader av dette syndromet.

 

blir det slitsomt? ja!!!! vil det kreve mer av deg enn du trodde? ja!!!! men det vil også gi deg mer enn det du trodde var mulig!! disse annerledesbarna har livets rett like mye som alle oss andre. downs er ingen livstruende sykdom i seg selv. de har evner og og de er nyttige på mange måter!!! man får et helt annet syn på livet - og seg selv.

 

gå dypt inn i deg seg selv. finn ut hva du virkelig vil. jeg tror tanken på 3barn skremmer deg mer enn selve downsen. og med det i tankene synes jeg at du burde ha spurt deg selv litt tidligere i svangerskapet om dette var noe du ønsket og heller tatt opp spørsmålet om abort da.

[Anonym bruker]

HUFF! BLIR FASADEN DIN ØDEØAGT! Skal si deg noe jeg, du fortjener ikke et barn med downs, et barn med downs fortjener en mor som ikke vurderer å ta abort!

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle innleggene. -Ser jo dette rett over med fasaden som blir ødelagt, -ignorer det!

 

Er det blitt tatt fostervannsprøve? Eller er det bare tidlig UL som viser avvik?

 

Dette er fult og helt en bestemmelse som dere må ta helt selv!

 

Vi har også vært igjennom en runde med fostervannsprøve, der det var stor sannsynlighet for store avvik (ikke kromosonfeil). Har alltid tenkt slik at om jeg får et sykt barn skal jeg kjempe for det, jeg er ressurs sterk og har evnen til å ta meg av et slikt barn. Men når jeg stod i situasjonen og viste at om babyen i magen var syk og ville få hjerneskader, i tillegg til å mest sannsynlig blir blind og kanskje døv, var jeg faktisk ikke i tvil. Det tok meg en ukes tid i komme til konklusjonen og innrømme det ovenfor oss selv (vi bestemte oss før vi fikk svar på fostervannsprøven) , men jeg var faktisk ikke i tvil, om barnet var sykt kom vi til å ta abort. Dette ville endre livet vårt i så stor grad av vi ikke ville kunne gitt barna vi har fra før den barndommen de "fortjener".

 

Vi hadde alt fortalt det til noen at jeg var gravid, få fikk vite om misstankene om at barnet kunne være sykt (før etter at vi viste at det var friskt).

 

- Jeg vil råde deg til å finne en person som greier å være nøytral og diskutere saken med deg/dere. Her var det ingen familie som var aktuell. Mamma tenkte nok ikke tanken på abort i denne "prosessen" i det hele tatt, og for svigermor (som jeg har et veldig godt forhold til) hadde det nok aldri vært aktuelt å beholde. En av de jeg faktisk følte at jeg fikk noe ut av å diskutere med var min sjef (mannlig som sådan)! Fortalte han det da turene på sykehuset begynte å bli vel mange...

 

 

[Anonym bruker]

Takk til alle dere med fornuftige synspunkter.

Til deg her oppe: Synes ikke du skal bruke uttrykk som "dumme brød" i en verdidebatt...

Og til deg 12:06:Fasaden har da ingenting med denne saken å gjøre. Hvordan klarer du å tolke det dithen? Igjen, fremgangsmåte når man taler verdisyn..."Takk for hjelpen"

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt abort. Hadde ikke trengt å tenke så mye over det heller. Jeg hadde aldri i livet orket å ha et så krevende barn med mye spesialbehov. Hadde ikke vært rettferdig for meg selv eller resten av familien.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig og slitsomt for dere og jeg håper dere finner en god løsning. Men å vite at man venter et barn med downs er mye vanskeligere enn å ha et barn med downs syndrom. Jeg har selv to barn. Den eldste på 4 har downs syndrom. Og ja, den første tiden er slitsom. Jeg gikk mye til undersøkelser hos lege etc for å finne ut om alt var bra. Til gjengjeld var han mye roligere og sov mye mer enn hva min andre sønn gjorde. Sånn sett er det nesten roligere å ha et baby med downs når du har flere barn.

 

Jeg vil også si at det finnes en rekke støtteordninger: hjelpestønad, hjelpemiddelstønad, muligheter for avlastning, prioritet i barnehage etc for å gjøre hverdagen lettere. Og også støtteforeninger som Ups&Downs etc. Hør med kommunen din.

 

Til sist vil jeg si at vi lever en god hverdag. Jeg er i permisjon nå, men går til vanlig i full jobb og det går helt fint. Jeg tror ikke vår belastning er så veldig mye større enn i andre småbarnsfamilier. Vi har en fireåring som sliter litt med språket og av og til trasser litt, men han er en glad og kosete gutt som er veldig glad i lillebroren sin.

[Anonym bruker]

Synes mye av problemet ligger i det du skriver her:

 

"Mor og far er alltid slitne, særlig mor,- hun er helt på randen til tider av ansvar og plikter og skriking og sutring. Mor er kjempe glad i og for barna, men føler ofte hun ikke strekker til og lurer på om barna hadde hatt det bedre uten henne. Deprimert. Hun drømmer om alenetid og søvn og hvile!"

 

Dette i seg selv er nok ganske typisk for enhver tobarnsmor, som ofte jobber mye i tillegg? Et tredje, uplanlagt barn, vil nok være skremmende for mange. Spørsmålet er om du kan/vil gjøre de grep du kan for å ta mer hensyn til deg selv?

 

Barnet dere venter er kanskje ikke det dere har forestilt dere, men kan det være at barnet, bare ved dens eksistens, vil kunne tilføre dere noe mer, et annet type liv, et større perspektiv? Dere er litt eldre, og har kanskje mulighet til å ta noen livsvalg? Hva med å jobbe litt mindre, kanskje flytte et sted hvor bokostnadene er lavere, men familielivet kan være rikere? Hva med å ha en au pair som kan avlaste deg litt?

 

Vet litt hva dette handler om, vi har selv et barn med Downs litt ut i familien. Vet det har vært mye jobb, men også enormt med glede, og vet det barnet tilfører en egen dimensjon til livene til foreldrene.

 

Jeg tror det aller beste du kan gjøre, er å kontakte foreldreforeningen

http://www.upsanddowns.no/

Her kan du sikkert komme i kontakt med noen å snakke med dette om, og hva slags støtteordninger som finnes (for det finnes).

 

Ønsker dere lykke til uansett valg, det er uansett deres valg. Klem!

[Anonym bruker]

ABORT!!!

[Anonym bruker]

Kontakt foreningen og foreldre i samme situasjon.

Jeg har selv ivf barn og ser hva du mener med at du nå ble gravid på egenhånd, ble faktisk det jeg også.

Personlig hadde aldri jeg tenkt abort, men du må se hva dere klarer best å leve med.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Mange av de som har svart så veldig bastant her at de hadde tatt abort, tror jeg hadde fått seg en midt i trynet om de en dag hadde stått i dine sko. Det er IKKE bare å bestemme seg på forhånd at jeg hadde gjort sånn eller sånn. Rekker du å kjenne liv og du kanskje har kommet til uke 15 + er det nok ikke bare plutselig å bestemme seg for å ta abort.

Jeg selv har en bror med Downs og jeg tørr ikke være bastant i min menig i hvert fall. Hadde jeg blitt gravid med et Downs barn TROR jeg kanskje at jeg hadde tatt abort. Mye fordi jeg rett og slett ikke tørr sette en liten til verden som er avhenig av en haug av andre mennesker enn familien sin. Verden er i mange tilfeller et kaldt og ufyselig sted. Mobbing, fordommer osv. Det ser man bare på mange av svarene her.

 

Det er jo nesten så jeg ikke har lyst til å føde et frisk barn inn i denne verden. Men det jeg vil frem til er at selv om jeg har masse erfaring med Downs, har en bror som bor i egen leilighet og er tildels ganske så selvhjulpen, kan jeg rett og slett ikke si på forhånd hva jeg hadde gjort. Jeg hadde ikke tatt abort p.g.a. egoisme. Man får til det man vil av hensyn til søsken og familie ellers. Sånn er det med alt.

 

Ønsker HI masse lykke til. Ikke bestem deg ut fra svarene du har fått her i hvert fall. Noen anbefaler deg å snakke med div. oranisasjoner eller helseforetak. Det er sikkert lurt. Les litt på nettet osv. Du har enda 2-4 uker før du MÅ ta abort. Uansett må du jo søke om abort siden du er over 12 uker.

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

http://mammawesterheim.blogg.no/

[Anonym bruker]

http://laguna.blogg.no/