Gravid med downs - baby.

[Anonym bruker]

Hva ville dere gjort?

Se for dere situasjonen: 2 små barn, friske og flotte, men aktive og krevende. Mor og far er alltid slitne, særlig mor,- hun er helt på randen til tider av ansvar og plikter og skriking og sutring. Mor er kjempe glad i og for barna, men føler ofte hun ikke strekker til og lurer på om barna hadde hatt det bedre uten henne. Deprimert. Hun drømmer om alenetid og søvn og hvile!

Så blir hun uplanlagt gravid. Ikke helt ideellt, men de kommende foreldrene prøver likevel å se det positive og glede seg til det nye barnet kommer.Inntil de får vite at barnet etter alt og dømme har downs syndrom.

Tanken på en ny baby er slitsom, men tanken på et ekstremt krevende barn som kommer til å være avhengig av dem resten av livet er ufattelig. Hva med de andre barna? Vil de få noe mer enn det aller nødvendigste? Hvordan skal disse foreldrene orke dette?

Abort er et alternativ, men det ville i så fall være en hjerteskjærende og meget moralsk betenkelig avgjørelse!Hva skal man gjøre!!??

[Anonym bruker]

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig ifh til situasjonsbeskrivelsen.

Kanskje er dette siste barnet det som skal til for at mor ser det hele i et større perspektiv og familien kommer tettere sammen, eller det motsatte.

Hva som er riktig for elle er ikke alltid riktig for melle.

 

min personlige mening, jeg ville aldri tatt abort.

[Anonym bruker]

Huff, stakars dere! Aner ikke hva jeg hadde gjort i den situasjonen. Vi har snakket på det mange ganger, og sagt vi nok ikke hadde tatt abort, men det er ikke godt å vite. Tror dette er noe man må oppleve for å kunne gi deg et svar. Nå kommer du til å få et hagl av sinte svar fordi du vurderer abort, men detter er DERES valg, og dere må tenke på hva som er best for dere og familien.

Har dessverre ingen råd til deg, men ønsker deg lykke til med denne grusomme avgjørelsen!

 

Stor klem

[Anonym bruker]

ville ikke hatt noen betenkeligheter med å ta abort.

[Anonym bruker]

Oi, dette var litt av en nyhet å få. Vi er også uplanlagt gravid med nr 3, og jeg sliter en del med traumer etter sist fødsel som har gjort meg litt deprimert.

 

Jeg vet ikke helt hvordan vi hadde reagert på en slik nyhet, Men hadde nok gått en del runder med oss selv og stilt en del spørsmål om hvor vidt vi hadde klart dette. Aner ikke hva vi hadde endt opp med å gjort, da det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon.

 

Jeg syns dere skal søke råd en annen plass, for her inne har en del hormonelle høns tendenser til å bli ganske så grove i meningene sine og det er det siste dere trenger nå. Hva med å kontakte amathea? Eller få snakket med noen på sykehuset. Jeg har vært på sykehuset i samtale med en jordmor som er spesialutdannet

[Anonym bruker]

De fleste i dag tar abort ved Downs, selv om de ikke er i en spesielt pressa familiesituasjon. Statistikkene sier det...

Håper ikke jeg selv hadde tatt abort.

[Anonym bruker]

Jeg hadde uten tvil tatt abort. Jeg har sett altfor mange tilfeller av familier med downsbarn som føler de ikke strekker til ifht de andre barna. Downsbarn krever som oftest mer oppfølging og dette vil gå utover de andre barna. Det er sikkert mange som er uenig i dette, men dette er allikevel min mening.

[Anonym bruker]

Hadde tatt abort.

Såfall om barna og familien er så sliten og krevende hverdag.

[Gjest amandine]

Kjære deg, for en vanskelig situasjon! Dette er umulig å sette seg inn i om man ikke har gått veien selv. Jeg var og tok duotest selv ved siste svangerskap, og skal si vi gikk mange runder med hvisomatte dersomatte og hva gjør vi?? Og likevel er jeg ikke i nærheten av å vite svaret. For det er ingene enkle ja/nei-svar på sånne spørsmål. Å svare at man uten tvil ville det ene eller det andre, det synes jeg blir flåsete, helt enkelt, for sånne spørsmål er ikke uten tvil.

Ønsker dere lykke til uansett hvordan det blir, og sender en varm klem på kjøpet

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt abort, hadde ikke nølt engang...

[Anonym bruker]

Signerer 09:37

Jeg hadde først og fremst tenkt på de barna jeg allerede har.

[Anonym bruker]

Vi var i "tilsvarende" situasjon som deg, veldig slitne og gravide med nr 3. Jeg tok duotest nettopp for å utelukke at nr 3 var et barn med downs, for jeg visste at det ville ødelegge vår familie totalt å få et barn med ekstra behov på den måten.Hadde testen vist at vi hadde et barn med avvik hadde vi tatt abort.

 

Å beholde vil gå ut over de to dere har fra før, ekteskapet vil får store prøvelser og ikke minst deg som er kjørt fra før av vil slite stort. Jeg ville ikke vært i tvil, hadde tatt abort nesten uten å nøle.

 

(og jeg er ikke utelukkende positiv til abort, men i dette tilfellet syns jeg svaret gir seg selv)

[Anonym bruker]

Jeg ville tenkt på ekteskapet og de barna jeg allerede hadde og på meg selv og ville tatt abort.

Hadde det vært første barnet derimot hadde jeg ikke tatt abort (jeg husker det var utenkelig!), så om jeg hadde villet det når det kom til stykket det kan jeg umulig vite før jeg er i situasjonen selv.

 

Regner med at dette var en hypotetisk problemstilling, men hvis dette er din virkelighet så får du lytte til magefølelsen din og ta en avgjørelse sammen med din mann som dere kan leve med.

[Anonym bruker]

Hvordan du beskriver deres situasjon FØR graviditeten ble oppdaget, viser at de egentlig ikke vil dette..Kanskje finner du det litt "befriende" og finne ut at barnet har en diagnose som "normallgjør"/"forsvarer" et evt valg om abort? Samtidig så virker det som om denne diagnosen vanskeliggjør valget om abort, fordi man kan blir stemplet som om at higet etter "perfeksjon" er større enn verdien av et liv, at man er kynsik og kald og ikke godtar at noen er annerledes...Eller?

 

Jeg synes først dere skal tenke på HVA er riktig for dere i forhold til å få et barn til eller ikke...Finner dere ut at "et barn til går";- SÅ kan dere begynne og tenke på at barnet vil trenge mer enn et "Normalt barn", iallefall for en periode. Men vi må huske at Downs er så mye mer enn litt skrå øyne, sent utviklet språk og en blid person som forblir i 7-8 års-alderen.....Og riktige instanser og henvende seg til vil da være ulike støtteforeninger for foreldre med barn med Downs, Kanskje kjenner dere noen dere kan kontakte, hør HVA som kan skje og hva "mer det kan være" med barn med Downs..Hvilke gleder gir det, kan det være en fordel på noen områder? fordel for forholdet mamma/pappa, en fordel for søsknene osv osv....For det FINNES fordeler med å ha et handicappet barn i familien, og kanskje, for noen, veier disse tyngre enn alle vansker og ulemper med dette )

 

Om dere ikke føler dere klar for et barn til, uansett, så velger man abort, også tenker man ikke mer på at barnet hadde downs, for det var ikke Downs som var årsak til abort, det var livssituasjon og valget om IKKE få et barn til,- enda...

[Isola&Lille+julegave]

Jeg hadde uten tvil tatt abort!

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er ufattelig vanskelig. Saken er den et jeg er 38 år. De to barna vi har er resultat av prøverør. Derfor føler jeg på en måte at dette barnet er "skjebnesendt". Siden vi prøvde i årevis å bli gravide for så å få to på rappen føler jeg at dette med abort er veldig veldig problematisk. Vi har jo ikke tenkt så mye på prevensjon pga situasjonen, men nå føler jeg det var utilgivelig...Jeg sliter med samvittigheten.

På mange måter ønsket vi oss nr 3, men det var nok ikke veloverveid(vi tenkte situasjonen vår ville bedre seg og hvem vet hva som skjer i fremtiden?) og dessuten ville vi ventet ett år eller to om vi hadde prøvd.

Jeg føler derfor jeg skal være takknemlig over over de barna jeg kan få.men samtidig føler jeg at jeg ikke takler de jeg allerede har. Nei uff det er fortvilende. Jeg blir uvel av å tenke på abort, føler meg egoistisk osv osv.

Har liten tid på oss før vi må ta en avgjørelse. Hadde jeg bare visst at det fantes et velfungerende apparat som kunne hjelpe oss og avlaste oss. Hjelp.

[LiteNurk]

Dette har vi snakket om også... Og jeg har hele veien sagt at jeg ville avbryte svangerskapet om babyen vår hadde Downs.

[Anonym bruker]

Du svarer jo på spm ditt selv, du er jo veldig negativ,så du har jo bestemt deg.

[Gjest amandine]

Hvor langt på vei er du? Kan jeg spørre deg om det? Det er vel sikkert ekstra vanskelig om du allerede er "offisielt" gravid.

Avlastning må jo la seg ordne på et vis. Det skulle dere kanskje hatt uansett? Og vet du, man har jo aldri noen garantier. Barn kan bli født tilsynelatende friske som fisker, og likevel ikke være det. Det vet jeg alt om;-) Man har aldri garantier for noe som helst, selv om mange later til å leve som om de har det. Om man kan si det sånn, om du velger å beholde, har dere iallefall muligheten til å forberede både dere selv og nærmiljøet. Varm klem igjen

[Anonym bruker]

For ett år siden fant vi ut at vi skulle bli trebarnsforeldre, nokså uplanlagt! Hjemmesituasjonen var mye som du beskriver, mor var allerede sliten og trøtt med mesteparten av ansvaret, far var opptatt med lederansvar i en hektisk jobb.

 

På ultralyd ble det funnet avvik på fosteret. Fvprøve ble tatt og vi rakk å tenke gjennom veldig mye.

Jeg har tidligere jobbet mye med barn og unge med PU og vet at foreldrene har en kjempestor kamp med kommunen for at barna skal få innfridd alle rettighetene sine. Og at barna i seg selv krever veldig mye av foreldrene.

Vi ble enige om for de eldre barna våre og familien som helhet, at vi ville avslutte svangerskapet dersom det var noe galt med fosteret.

Men babyen vår er heldigvis frisk og fin. Og selv om trebarnsmor til tre friske barn, så mener jeg fortsatt at jeg ville avsluttet svangerskapet. For at det nå er flere barn enn voksne i familien - det merkes godt!

[Anonym bruker]

jeg hadde nok beholdt barnet. barn med downs er krevende men med god hjelp - som man faktisk får bare man står på kravene - så blir disse barna til velfungerende mennesker som er nyttige for samfunnet. vi trenger mangfold. vi trenger mennesker og ting i livet som ikke er udelt perfekte. selvfølgelig ønsker vi oss aldri disse barna selv da det ER tungt, men jeg tror at man aldri får mer enn man kan takle. det er KUN hva du gjør det til selv.

 

men jeg dømmer ingen som velger annerledes. dette er kun min personlige mening.

 

mannen min ville nok at vi skulle ha tatt det bort men det er helt utenkelig for min del.

[Anonym bruker]

om man velger selv å bli gravid eller om det skjre ved et såkaldt uhell....

 

så ved tanken om at barnet et friskt så planlegger alle de fleste vanlige ting, men så fort det skjer noe , som gjør at mam får vite at barnet har noen skavanker, så er det abort som er første samtaleemne....

 

jeg synes egentlig det er skammelig, det finnes selvfølgelig flere grader avdet, men jeg synes at så lenge barnet ikke vil lide seg gjennom livet, og ha et godt liv uansett, om det er downs eller andre ting, ...

man kan da ikke velge å få et friskt barn???? man må nesten ta det man får, og snakker man med foreldre som har handikappede barn på noen måte, javisst er det tøft, men givende like mye og,

og er det riktig å ta livet av et ufødt barn pga downs?

hvis jeg hadde vert dere så hadde jeg tenkt nøye gjennom saken før jeg virkelig hadde tatt abort... kansje funnnet forum eller liknende for de som har barn med downs, snakke med noen i samme situasjon( som har vert i din situasjon, som har barn med downs)

jeg synes ikke du skal spørre noen som ikke har vert i din situasjon.... uten erfaring til å svare... bare med meninger, jeg synes du burde snakke med noen som vet hva de snakker om...

kansje ditt livet hadde endret seg totalt, blitt givende og rikt, både for deg og resten av familien..... men det vil du jo aldri få vite hvis du tar abort............................................................................................ lykke til, håper du tar riktig avgjørelse for hel familien....

[Anonym bruker]

Jeg er 13 uker på vei. Abort er fælt uansett synes jeg, men i uke 13-14...Grusomt. Hadde aldri trodd jeg skulle havne i en sånn situasjon.

Det viser jo på meg og er offisielt. Derfor må jeg evt dra en hvit løgn til kollegaer og andre som ikke er så nære, noe annet hadde jeg ikke orket.

Håper jeg "ser lyset" snart.

[Anonym bruker]

Vet du, før du tar noen avgjørelse synes jeg du bør forhøre deg med kommunen om hvor mye hjelp du kan regne med. Downs barn trenger mye oppfølging, men så er det ofte ganske greit å få hjelp til barnet også i og med at man kjenner til tilstanden allerede før barnet blir født. Skal du beholde er du helt avhengig av å få hjelp og at du er i stand til å ta i mot hjelp med åpne armer. Hvis ikke er nok abort det beste.

 

I ditt ståsted hadde jeg nok vært tilbøyelig til å beholde, så fremt det ikke er tegn til andre avvik enn kromosomfeilen alene, men mannen min hadde nok vært for abort, så jeg er ikke sikker på hva jeg hadde valgt.

 

Lykke til med valget. Det er noe bare du og din mann kan finne ut av og uansett hva dere velger har dere min støtte i hvert fall.

[Kose-KU]

Helt klart ville jeg beholdt barnet. Søskene vil lære mye av å ha et søsken med downs. -Empati, toleranse, ansvar osv. Det vil være en styrke for dem å ha med seg i livet. Jeg har jobbet med barn som har downs, og de gir så utrolig mye glede.