Synes gutten min på 7 mnd har blitt så annerledes, kjenner han nesten ikke igjen! :(

[LittLykkelig]

Han er så sur og grinete hele tiden nå. Kan godt være tenner, han har kun fått opp to, men det tar i såfall månedsvis med irritasjon på hver tann!?

 

Han har veldig sterk vilje og har funnet en teknikk for å få det som han vil, nemlig å hyle et skingrende skrik helt til vi gjør som han vil! Er ganske sjokkert egentlig. Med en gang han våknet kommer dette hylet i ett helt til vi står opp i hui og hast for å skåne ørene våre. Er jo litt komisk egentlig.. Er dette vanlig, tester han kanskje bare ut stemmen? Eller er det "hans sanne natur" som viser seg?

 

For tida nekter han å sove. Han kjemper imot både dag og kveld helt til han nesten besvimer av trøtthet. Man ser at øynene er skikkelig smale, han gjesper osv, men han nekter å slå seg til ro. Det er mildt sagt slitsomt. Skal selvfølgelig ikke tvinge han til å sove når han ikke vil, men han vil jo egentlig. Og legges han ikke ned da så sutrer og klager han i ett. Så vi er på en måte damned if we do og damned if we don't.

 

Var på besøk hos slekta på andre siden av landet i jula, og han var ikke til å kjenne igjen. Vår vanligvis glade og sosiale gutt bare gråt og sutra, så en annen vei og smilte lite. Synes det var så trist at de kun fikk se denne siden av han. Forstår det ikke. Kan det være at han rett og slett har vanskelig personlighet? Eller har vi gjort noe feil, gitt han viljen sin for mye eller? Han er jo så liten, er så redd at noe skal plage han.. Kan ikke tro at vi kan ha gjort så mye feil med "oppdragelsen" når han kun er 7 mnd?? Er jo bare noen uker siden han begynte å vise så sterk vilje. Og noen kvelder er jeg rett og slett for sliten til å ta kampen med å gå ut og inn av soverommet 70 ganger. Da gir jeg opp og tar han ut i stua..

 

Noen som har opplevd lignende eller har noen trøstende ord? Blir jo lei meg når jeg nesten blir irritert på han eller sier uheldige ting om han til mannen min...

[Arie]

Uff, høres slitsomt ut! Men må jo være lov å si at men synes ungen er en dritt innimellom. Her i huset spøker vi med at vi skulle ha kjøpt hund istedet. Dette er jo galgenhumor, er det ikke? Når vi selvfølgelig innerst inne elsker den lille masekråka for alt i verden.

 

Er det ikke ved den alderen de forstår at de er et eget individ med vilje? Da kommer fremmedfrykt og slikt. Fant en side;

 

"Omkring 8-måneders alderen vil mange babyer bli redd for fremmede, og verden er stort sett spennende så lenge babyen sitter på fanget til mamma og pappa. Fremmede kan ikke uten videre ta din baby i armene sine, slik de kunne da barnet var yngre. Det er stor individuell forskjell på hvordan babyer reagerer på fremmede og hvor engstelig det blir."

 

"Ved 6 måneders alder vil du se de første tegnene på at babyen har sin egen vilje. Din baby reagerer mer spontant og har mer kontroll over handlingene sine."

 

http://mammanett.no/baby/6-12mnd

 

Så helt vanlig?

 

Gratulerer, du har et vanlig barn:) Men for all del, skjønner det er slitsomt! Snuppa mi er 5 mnd og sliter med søvn og innsovingsrutiner. Hver mnd har hver sin sjarm?

 

Lykke til!