Har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Og nå bulimi? Er det mulig :/

[Anonym bruker]

Jeg har hatt opptil flere akuttinnleggelser for selvmordsforsøk, tanker og planlegging. Ble diagnosert emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av legene der oppe samt psykologen min her hjemme.

Jeg har en bakrund med mye grums, har opplevd mye dritt.

 

Nå etter den siste innleggelsen startet det med at jeg ville bli tynnere, jeg føler meg så fæl! Rensekur, slankekur... Etterhvert fikk jeg ikke til å spise nesten uten dårlig samvittighet.

 

Lurer på om jeg har bulimi nå. Jeg spiser lite, men prøver ikke å ødelegge forbrenningen helt med fastedager.. Når jeg først spiser er jeg ofte veldig sulten, og overspiser. Etter en stund er jeg så mett at jeg føler meg helt elendig, vil bare vrenge magesekken å få alt ut! Jeg føler meg ufyselig.

Jeg trener ofte, kanskje litt vel mye. Hverdagsplikter som skole blir ikke prioritert iforhold til treningen. Jeg vil bli tynn. Jeg vil ikke spise. Jeg vil trene og bli tynn...

Dette har bare pågått i 2 uker, men jeg spyr ca 6-7 ganger i uken. Spesielt etter overspising eller inntak av noe usunt.

Kan jeg settes i bås som bulimi? Jeg vil ikke stoppe heller, jeg klarer ikke det nå, føler meg alt for feit...

[Anonym bruker]

Kan det kalles bulimi? Det har bare vart en så kort periode tenker jeg på... Men føler det har utviklet seg fort. Håper noen vil svare meg, greit å kunne spørre anonymt.

HI

[Anonym bruker]

Høres mer ut som en begynnende anoreksi (atypisk) enn bulimi, egentlig.

 

Kan ikke si annet enn at du bør snakke med noen fort!!

Det ser jo ut som at du enda har kontroll over tankene? Slike ting kan fort gå veldig, veldig galt og bli helt sykt ille! =/

Snakk med noen. Vær åpen!

 

- Anorektiker (med bulimiske perioder)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Jeg kvier meg litt for å få hjelp, prøvde såvidt å snakke med en venn om det. Jeg er 170 høy og 74 kg, så personen syns jeg var helt frisk. Men hodet mitt er ikke det, selv om det er nylig startet. Syns dette er en god følelse og kunne spy opp mat, trene, bli tynn... Men likevel føles det ikke så bra likevel innimellom.

 

Jeg overbeviser meg selv på en måte om at dette er en måte å bli tynn på, og så slutter jeg etterpå når vekta mi er rett..

 

HI

[Anonym bruker]

Det er langt fra alle spiseforstyrrede som SER spiseforstyrret ut. Men dessverre tror mange at man enten må være en size zero eller gigantisk for å faktisk være spiseforstyrret. Men det er jo en psykisk lidelse - det sitter altså i hodet..

 

Utifra at du er 170 cm og 74 kg, er du jo ikke tjukk, tenker jeg. Så da er det gjerne ikke bare at du vil ned i vekt, men at noe annet ligger bak.

Du virker reflektert - snakk med noen som har peiling;)

 

Hvor lenge har det vært sånn, forresten?

Det er veldig vanlig, tror jeg, at man har slike perioder i livet om man er ung og kvinnelig. Men det skal jo ikke vedvare så lenge før det blir et større problem=/

 

- 19:40

[Anonym bruker]

Føler meg litt overvektig, ikke vel i klærne jeg kler meg i, ikke vel i noen anledninger. Dette har bare pågått i 2 uker, men har spydd en hel god del.. For å få det bedre med meg selv er løsningen å bli tynnere.

Samtidig plages jeg av andre psykiske lidelser. Og nå er mat blitt et problem for meg.. :/

HI

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig. Men du kan ikke fortsette sånn.

 

Er samme med meg.

Jeg har egentlig div. andre psykiske problemer, men det slår seg ut på maten, egentlig.

 

Kan jo egentlig ikke komme med andre råd enn at du må snakke med noen... =/

[Anonym bruker]

Ja, skal ta å gjøre det når jeg føler litt guts... Skjønner dette kan utvikle seg, selv om jeg føler jeg har kontroll.

Har du vært anorektiker (men bulimi perioder) lenge?

 

HI

[Anonym bruker]

Men den kontrollen du føler på, er kontrollen over mat/trening/oppkast, right? Den tar sakte men sikkert over for kontrollen over resten av livet=/

 

Jeg har hatt problemer med mat siden 07. Anorektisk i starten, før jeg fikk "bahandling" som fikk alt til å utvikle seg til oppkast, ekstremdietter og alt som hører med. Nå er det en anorektisk periode igjen..

 

Angrer sånn på at jeg ikke sa ifra, og tok imot den rette hjelpen=/

[Anonym bruker]

Føler jeg har kontroll på mat og oppkast, treningen føler jeg meg avhengig av for å kunne klare å spise. Når jeg hører om anorektikere og bulimikere så tenker jeg at "ja men jeg har mer kontroll enn som så, derfor går det bra". :/

 

HI

[Anonym bruker]

Dessverre er det akkurat sånn de fleste føler det også.

=/

[Anonym bruker]

Hm.. Føler virkelig jeg har kontroll, men at mat er gått litt i hodet på meg hvis du forstår. Er redd for å oppsøke hjelp, for så å bli avvist også.

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke sitte her å si at joda, alle tar deg seriøst i helsevesenet. Men slik er det dessverre ikke. Normalvektige spiseforstyrrede føler ofte at de ikke får hjelp, fordi det "bare" er psykisk, og ingenting fysisk, liksom.

 

Det er ikke greit, men du har likevel ingenting å tape på å lufte det for noen. Du er jo gjerne i behandling eller har en fastlege du kjenner godt? Prøv, i alle fall.

 

Du har vel gjerne barn, siden du er her, også? Prøv, for dem!

[Anonym bruker]

Trur du bare er opmerksomhetssyk og finner på ting, folk med alvorlige problemer skriver ikke om det frivillig !

[Anonym bruker]

Er du seriøs? Føler meg håpløs og trengte å lufte det ut anonymt siden jeg ikke vil gå til legen. Stygg ting å skrive syns jeg...

[Anonym bruker]

Haha! Vet du noe om det, da?

 

Spiseforstyrrede er kanskje hemmelighetsfulle og ensomme, men bak en anonymknapp kan alt lett komme frem. Mange sitter å chatter - sammen! Forteller ALT!

 

- Ikke HI, men hun andre;)

[Anonym bruker]

De med denne personlighetsforstyrrelsen er gjerne oppmerksomhetssøkende..... Det ligger i deres natur.....

 

....og dessverre har en god del av de spiseforstyrrelser også....

 

 

 

Jeg føler veldig med deg og håper du får hjelp...:-)

[Anonym bruker]

Personlighetsforstyrrede søker ofte oppmerksomhet ja, har gjort det selv mange ganger. Men det med spising og oppkast / trening og spisevegring er noe jeg skjuler for alle, ingen vet noe.. Har ikke lyst til at noen skal det heller. Ting virker lettere å ut om her på anonymforumet ja.

 

HI

[Anonym bruker]

Gjetter på at du har en kontakt innen psykiatrien ?

 

si det til den/de.... de/den vil ikke bli overrasket....

 

 

[Anonym bruker]

Ja, har en psykolog jeg er til to ganger i uken.. Men tror ikke jeg klarer å dele det med han heller, det er vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. Har ikke problem med å fortelle om alt annet.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, har en psykolog jeg er til to ganger i uken. Men tror ikke jeg greier å fortelle han det heller, dette er vanskeligere enn jeg kunne forestilt meg. Har ikke noe problem å fortelle han om alt annet..

 

HI

[Anonym bruker]

Skrive et brev? Eller bare nevn det i en bisetning, sånn at han kanskje spør mer?

[Anonym bruker]

Tror nok det beste for deg er å fortelle dette til din behandler. Det er ikke godt for deg å gå rundt og skjule det. Husk på at behandleren din har hørt MYE verre historier, det er en del av jobben. Javisst er det mulig å ha bulimi og ustabil PF, det henger faktisk ofte sammen. Hvis du virkelig ønsker hjelp med dette, er det ikke så mange andre muligheter. Husk at behandleren ikke er din fiende, han/hun ønsker å hjelpe deg, og da kan du ikke skjule noe som opptar din hverdag såpass mye. Har stor forståelse for at det er vanskelig for deg å fortelle om det, kanskje fordi du skammer deg og føler at det er noe du burde kontrollere selv. Men saken er at vi alle trenger hjelp på tidspunkter i livet. Jobber selv i "bransjen" og hadde vel ikke fungert uten å ha en psykolog jeg har tillit til, pga min egen nokså kjipe bakgrunn. Vi er jo bare mennesker, hele gjengen, og det er ikke alltid så stor forskjell på fagfolk og pasienter, selv om systemet får det til å virke slik. Snakk om det, så skal du se at ting bedrer seg. Ingenting blir bedre av at du sliter alene med dette! Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for fint svar Jeg føler jo at dette er noe jeg burde kontrollere selv, og føler at slike ting blir stemplet som "et oppmerksomhetsforsøk" pga min diagnose.

 

HI

[malingus]

Jeg har også diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Påvirker de fleste delene av livet mitt og gjör livet til et helvete titt som tett. Vanskelig for å styre fölelsene mine og ha kontroll over meg selv.

Fikk diagnosen for 2 år siden, men har slitt med de samme problemene lenge! År med innleggelser, selvdestruktvitet, selvskalding og et forstyrret forhold til kropp og mat.

 

I perioder kan jeg nok overspise en del (ikke ekstremt), gi faen i hva jeg propper i meg og få syyyykt dårlig samvittighet. Men har aldri kastet opp.

I andre perioder har jeg så og si sluttet å spise og rast ned i vekt.

Da har jeg også lidd av dårlig samvittighet for ALT jeg putter i munnen.

I en periode på 5-6 måneder sultet jeg med daglig. Spiste minimalt.

Og det hjelper ikke på noenting kan jeg fortelle!

 

Jeg anbefaler deg også å prate med psykologen din om det.

Men jeg vet også hvor vanskelig det er. Er litt som deg, dette med mat er noe av det vanskeligste å prate med noen om. Også psykologen. Kan prate om selvskading, vonde opplevelser, utroskap og det aller meste. Men av en eller annen grunn er dette et vanskelig tema. Men forsök snille!

Dette kan fort ta overhånd. Og det forverrer bare dine andre problemer.

Vet ikke åssen det er for deg, men jeg sliter mye med angst. Og den blir bare värre når blodsukkeret er ustabilt. Den forsvinner ikke selv om jeg spiser jevnlig, men blir ikke värre ihvertfall.

 

Med den diagnosen vi har er det vanlig at det fölger med mye annet.

Dette er jo en veldig selvdestruktiv adferd -noe som er typisk for oss dessverre. En del av sykdommen.

 

Masse lykke til!

Unner ingen andre denne diagnoesen og disse problemene.