Da min prins kom til verden - lett som en drøm!

[Girlygirl83]

Det var dagen før termin og kl var 10 på formiddagen. Jeg lå i sengen og prøvde å få litt søvn. Hadde vært oppe kl 8 for å gjøre D klar for barnehage og heldigvis kunne mannen kjøre henne denne dagen. Klarte ikke sovne igjen men jeg lå å slappet av i sengen. Jeg fornæmmet noen merkelige sammentrekninger i magen som fikk meg til å skrive en sms til samboer om at han muligens burde tenke på å komme hjem. Vi hadde dagen før vært veldig i tvil på om han skulle dra på jobb eller ikke siden det var så nærmt min termin og at jeg stadig følte at "noe var på gang", men vi ble enige om at han kunne dra på jobb siden han ikke skulle være så langt vekke denne dagen. (Jeg hadde en rask førstegangsfødsel og hadde fått beskjed om at neste kom til å være enda raskere, derfor muligens litt hastverk - og skummelt om samboer skulle være langt av sted) Jeg rakk aldri å sende smsen jeg hadde skrevet, for vannet gikk plutselig i det jeg skrev. Det var en rar følelse. Kjente jeg ble helt våt mellom beina. Jeg spratt opp av senga og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Kjente jeg fikk skikkelig hjertebank - NÅ SKJER DET! Ringte samboer og stotret frem "Jeg tror du skal komme hjem nå". Gikk ut på badet og tok på meg et bind, og fortet meg og kle meg og pakke siste rest av bagen jeg skulle ha med. Satte meg så på en stol på kjøkkenet og prøvde å få i meg noen mandariner, mens jeg ringte til sykehuset. Sa jeg hadde hatt vannavgang. Hun sa jeg måtte vente på rier, så skulle jeg ringe igjen. Samboeren min kom etter en stund, og satte klar mat til hunden vår og en bag som datteren vår skulle ha med. De to skulle bli passet av hans mor. Passet veldig bra at ting skjedde mens hun var i bhg så kunne jo bare bestemoren hente henne der. Istedenfor at vi hadde måttet dra henne med oss midt på natten osv.

Jeg husker ikke nøyaktig men jeg tror kl var rundt 11 da jeg kjente rier. De var ganske milde i begynnelsen, men ble fort regelmessige med 5 minutt mellom. Vi bare hoppet i bilen da for jeg hadde som sagt litt angst for at ting skulle skje veldig fort siden jeg hadde en rask førstegangsfødsel. Hadde fått beskjed av jordmoren min også, om å bare dra inn på sykehuset så fort jeg kjente noe. På veien ringte vi til sykehuset og sa at vi kom.

I tiden før fødsel hadde jeg gått noen runder med meg selv hva smertelindring angår. Jeg fødte jo uten noenting første gangen og jeg syntes det var mildt sagt jævlig. Men i ettertid var jeg jo også noe glad for at jeg ikke hadde tatt noen medikamenter, og epidural er jo også kjent for at den kan føre til at fødselen stopper opp osv. Så selvom jeg husker jeg sa etter første fødsel at jeg ALDRI skulle føde igjen uten epidural - så klarte jeg ikke helt bestemme meg for om jeg ville be om det eller ikke. I dagene før fødselen derimot hadde jeg bestemt meg for at jeg ønsket det. Ville ikke ha en så intens fødsel som første, hvor jeg hadde rier i ett uten pause og hvor jeg på en måte fikk panikk over de sterke smertene og følte at jeg mast kontrollen. Så jeg hadde skrevet et ønskebrev hvor jeg presiserte at jeg ønsket epidural.

 

Da vi kom til sykehuset ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor, og så ble vi lagt inn på et observasjonsrom. Jeg ble lagt i en seng og fikk CTG på magen. Det er en maskin som måler fosteraktiviteten, fosterets puls og rieaktivitet. Der fant de ut at fosteret hadde noe høy puls og det samme gjaldt visst meg. Jordmoren hang seg veldig opp i denne pulsen min og spurte og gravde. Jeg bare sa det som det var at når jeg er gravid så får jeg veldig høy hvilepuls, og at jeg sliter med hjertebank. Det er bare sånn det er. Men virket ikke som hun godtok det, og begynte å mase om at jeg sikkert hadde feber. Jeg syns det var et slit å ligge der med den ctgen på samtidig som jeg hadde rier, men gjorde jo som hun sa. Hun ville at en lege skulle se på meg. I følge legen var ikke fosterlyden veldig høy, den var innenfor normalen og samme gjaldt meg. Var det jeg visste i grunnen... Jeg hadde jo rier. Hvem har ikke litt høy puls da uansett? Det gjør vondt! Og man kvir seg for hva man har i vente......

Så kom vi til det spennende punktet. Hun skulle sjekke hvor langt jeg var kommet i fødselen. Det gjør de ved å måle åpningen i livmormunnen med fingrene. Har man 10 cm har man full åpning og er klar til å presse baby ut. Vel, hos meg var det ikke mye åpning gitt. 1 cm åpning og helt umoden livmorhals. Husker jeg ble litt overassket. Men samtidig, det var jo det samme som skjedde ved min første fødsel. Da hadde jeg bare 2 cm åpning og fikk også beskjed om null modning - noe som viste seg å ikke ha så mye å si for jeg åpner meg veldig fort!!

 

Men jordmoren sa da noe som jeg absolutt ikke var forberedt på. Hun mente vi bare skulle dra hjem igjen og vente på mer effektive rier. Hun foreslå å lage noe mat og slappe av..

SPISE?? i denne tilstanden? tenkte jeg...... Hadde VONDE rier med 5 minutt mellom. Jaja.. vi fikk bare gjøre som hun sa. Så vi satte oss i bilen og dro hjem. Vi fikk beskjed om å komme opp igjen kl 19 på kvelden slik at de kunne sjekke fosteret igjen da. Vi bor ca tre kvarter fra sykehuset. Da vi kom hjem la jeg meg bare på soverommet i sengen min og konsentrerte meg om riene der mens samboeren min holdt meg i hånden. Vel riene ble jo bare sterkere og sterkere og vondere og vondere og kom tettere og tettere. Etter ca 1 time hjemme sa jeg til samboer at nå måtte vi bare dra opp igjen, for ellers kom jeg til å føde i bilen......

 

Jeg skulle jo også faktisk sitte i bil med disse vonde riene også. Hver eneste hump i veien kjentes temmelig godt. Au!

 

Da vi kom opp til sykehuset var det sannelig ikke lett å gå inn nei. Riene kom som kastet på meg og jeg måtte ta pauser hele tiden. Vi ble denne gang møtt av en ny jordmor, men ble henvist til samme observasjonsrom og jeg fikk beskjed om at siden fosteret hadde hatt så høy puls måtte de igjen sjekke tilstanden. Så da var det på igjen med ctgen. Så der lå jeg igjen da. Jordmoren leste brevet og spurte meg om jeg fremdeles ønsket epidural. Jaaa det ville jeg ha sa jeg. Den ble da bestilt. Hun måtte da sjekke åpningen min. 5 cm hadde jeg da. Hurra! Da var det iallefall godt i gang.Jordmoren sa at siden jeg ville ha epdirual måtte hun sjekke blodtrykket mitt, for det måtte gjøres først. DET fikk hun ikke til. For da lå jeg bare å vrei meg i smerte, hadde rier i ett og jeg husker jeg tenkte _NEI NEI NEI nå blir det det samme som sist, nå rekker jeg ikke epidural og jeg må ligge her og ha det så intenst voooondt! Husker tårene trillet og jeg hulket og gren. PLUTSELI Utbryter jeg bare at jeg må så intenst TISSE. Spurte jordmoren helt seriøst om blæren min kom til å sprenge om jeg tisset for det var sånn det føltes. Jordmoren bare, kort og greit "nei". Hehe, litt komisk...

Men da gikk det plutselig opp for jordmoren at jeg muligens hadde begynt å få pressrier allerede.. hun utbryter "du har ikke pressrier vel???" Jeg bare "Neeei neeei, det er ikke det! Jeg må bare tisse!!". Rundt på dette tidspunktet blir samboeren min likblek i ansiktet og spør om det er greit om han går ut på gangen før han besvimer.. Hehe. Gikk fint det, der ble han tatt vare på av to jordmødre.

 

I mens hadde jormor fått på seg hansker i en fei og drev å sjekket meg. Jeg kommer aldri til å glemme det, hun utbryter "HER KOMMER BABYEN" . Jordmoren roper ut til noen utenfor at hun trenger hjelp, hun river av meg joggebuksen, trusen og sokkene og skjelver mens hun finner utstyret sitt. (jeg var jo inne på et observasjonsrom, ikke noe fødestue). Jeg husker jeg ble helt sjokka, og spør "Hæ? kommer han virkelig nå???" Ja babyen kommer nå..! Jeg hadde altså gått fra 5 cm til full åpning på ca 5 minutt og jordmoren var helt forfjamset. Og det var jeg og.....

 

Vel, ca tre press etterpå kom min store lille vakre nydelige prins til verden!! Det gikk som en drøm!! Intenst vondt mens det stod på, men magisk følelse når det gikk så fort, det ble absolutt ikke uutholdelig og jeg kommer aldri til å glemme det!

 

Samboeren min ble jo helt forfjamset også - han måtte jo komme seg ut på gangen og 5 minutt etterpå kommer de og gratulerer han med en SØNN! Vi kom ikke over hvor fort det gikk... TRE KVARTER etter at vi kom opp på sykehuset igjen var han altså ute. FLAKS at det ikke var kø eller noe opp til sykehuset - da kunne det fort blitt fødsel i bilen gitt......

 

Så der fikk jeg min nydelige sønn opp på brystet. Av med ullgenseren jeg hadde hatt på meg, sykehusskjorte hva er det? Og så ble jeg trillet inn på en fødestue. Der ble jeg sydd nedentil, og dette er viktig for meg, i motsetning til første fødsel fikk jeg bare en overfladisk rift og FOR EN FORSKJELL! Herregud, barseltiden har jo vært himmelrike i forhold til den første fødselen min hvor jeg revnet i hytt og pine og ikke kunne sitte på en uke. Vel, lå å koste meg med samboer og sønnen min mens jordmor fikset der nede og var så lykkelig så lykkelig at det omtrent ikke kan beskrives. Endelig var det tunge svangerskapet over og endelig var fødselen tilbakelagt. Vi fikk oss et enda lite sjokk da gutten ble veid og målt - dette var ingen liten kar. 4650 gram og 57 cm! Ikke rart jeg så ut som en hval på slutten - og veldig rart at denne svære karen kom så enkelt og fort ut!!! Jeg er så stolt! Fikk utrolig mye ros av jordmørene - de mente jeg var fantastisk flink og det syns jeg faktisk selv også...

 

 

[Vicky 83]

Flott fødselshistorie, fint å høre om slike positive opplevelser.