Gravid og deprimert, noen flere?

[Anonym bruker]

Jeg er en dame i midten av 30 årene som er gravid med mitt 3barn, fra før har jeg to tenåringer. Livet mitt er vel etter forholdene ganske bra, men jeg har hatt en vond og lei til dels traumatisk oppvekst, så etter fødsel med nr.1 fikk jeg en fødselsdepresjon. Denne ble ikke behandlet, men med nr.2 gikk alt greit.. noen år senere fikk jeg det jeg vil kalle en nedtur og gikk over lengre tid til behandling ved et lokalt sykehus.. det hjalp litt, og jeg trodde jeg var på beina igjen for å si det sånn..

Jeg har hatt det bra noen år, men nå er jeg snart 30uker gravid og siden jul har de tydelige tegnene på depresjon kommet snikende på ;(

Jeg føler meg trist og nedstemt, liten matlyst og ingen livsglede, i tillegg blir det lite søvn og derssverre mye tid (på natten) til å tenke..

 

Det var vel i går det slo meg at dette kan være en fødselsdepresjon som kommer snikende på.. jeg vil ikke ha det sånn eller føle det slik, men vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal forholde meg til det?? Jeg er ikke suicidal så det er sagt, jeg er bare helt tom ;(

Har jo som nevnt en liten forhistorie med depresjon, men at det skulle komme nå kom mildt sagt overraskende..

Jeg har ikke tatt det opp med min mann, vil nødig "skremme" han opp før jeg evnt har fått litt avklaring på hvordan jeg kan komme meg ut av dette..

Det skal sies at jeg er ei oppegående og klartenkt jente til vanlig, jeg er ikke typen som synes synd på meg selv. Jeg pleier å håndtere de fleste situasjoner og komme ut av det med sjela i behold, men denne gangen føler jeg meg helt maktesløs.

Jeg vet at jeg må snakke med legen min / jordmor over helgen, men er det noen som vil dele noen tanker med meg ville jeg blitt veldig glad

 

 

*Tiril*

[hønemor79]

Nå har ikke jeg kjent på fødselsdepresjon, men sitter nå i uke 37 med mitt andre barn, og er redd for fødselen som venter. Ingen som skjønner redselen min, og får bare en kald skulder som tilsier at dette er noe alle gjør og som går greit. Forferdelig frustrerende synes jeg. Så det jeg mener kan relatere til din situasjon er at jeg også føler meg deprimert og alene om dagen, og bare håper samboeren er med på kjøret når det setter igang. Offa.

 

Til tross for at jeg synes siste fødsel var noe traumatisk for meg, var jeg så glad for at det var overstått at jeg forgudet min første sønn, og hadde ingen tegn på depresjoner ifht fødselsopplevelsen. Men denne gangen er jeg redd det skal påvirke mer enn jeg øsnker. Jeg har også et merkelig forhold til magen, greier ikke å forholde meg til den med stor glede fordi jeg vet hva som venter, og er redd dette skal slå ut en depresjon når fødselen er overstått - og kan jeg da forvente noen forståelse fra de rundt meg? Er ikke lett når man føler man står alene. Håper bare jegikke faller inn i en dypere form etter at vesla kommer..

 

Vil også si at jeg mener jeg er samme typen som deg, oppegående og klartenkt til vanlig og forstår tankesettet ditt, litt i samme båt, til tross for at jeg ikke helt vet hva fødselsdepresejon er i forhold til barseltiden..

 

Håper du får noe ut av det her da, og at du får snakket med noen som kan hjelpe deg. Er ikke i trivleig å være i en slik situasjon.

[Anonym bruker]

Jeg fikk en nydelig liten gutt i mars i fjord. Når han kom var han verdens nydeligste! Jeg var stolt og skrekkelig overbeskyttende, når han gråt gjorde det vondt i hele kroppen og jeg kunne ikke gjør nok for å få han til å roe seg. Men etter mye tid alene, en litt slitsom tid med oppussing, mye pes før han lille kom, med jobb og en mann som var veldig ny i situasjonen. Endte det opp med at jeg ble "tom" som du sier. Nå kan jeg kikke på sønnen min og egentlig ikke føle noe som helst og det skremmer meg. Hvor ble det av den intense kjærligheten jeg kjente i begynnelsen?

Jeg er nå gravid igjen og jeg kjenner at jeg ikke makter tanken på enda et barn så tett, når jeg unngår å gjøre ting med barnet mitt som allerede er her kan jeg ikke sette enda ett til verden med en mamma som sliter.

 

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner meg igjen i følelsene dine. Jeg hadde det sånn gjennom hele svangerskapet mitt. Helt jævelig var det. Jeg hadde svangerskapsdepresjon. Jeg fant utrolig lite om dette på nett, så jeg skrev blogg gjennom svangerskapet som terapi, i tillegg til at jeg pratet med legen min. Du kan lese om mine erfaringer her: http://hormontrollet.wordpress.com

[Anonym bruker]

jeg er i uke 37, og går til behandling for depresjon. Har en del sinne og i meg som jeg prøver å få kontroll på. Men det hjelper veldig mye.

Men får stadig tilbakfall..

 

Men har en god bok å anbefale, jeg har akkurat begynt å lese på den. Og den er virkelig oppløftende og lett å lese.

 

Boken heter :

 

Mindfullness - en vei ut av depresjon og nedstemthet

 

Skrevet av:

Mark Williams, John Teasdale, Zindel Segal og Jon Kabat-Zinn.

 

Jeg kjøpte den på capris.no til kr 305

det følger med en cd med øvelser, jeg har tatt en øvelse fra boken og jeg følte meg så lett og full av energi etter den ene øvelsen.

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldingene jenter.. jeg har hatt noen litt bedre dager den siste uken, men det sitter i fortsatt.. kjenner jeg er nedstemt og angsten klemmer i brystet ;(

Men jeg skal ta en titt på bloggen, og stikke innom bokhandelen å se etter den boka Ellers får jeg vel bare gjøre det jeg pleier, ta meg sammen og håpe det går over denne gangen også ..

 

*Tiril*

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt en litt dårlig oppvekst. Min mor har ikke behandlet meg så fint, mye psykisk mishandling. Jeg har klart å leve to liv - det som verden ser, og sånn jeg føler meg når jeg er alene.

Nå når jeg er blitt gravid, er i uke 32, så har jeg innsett at det ikke er like lett lengre. Hormonene mine tar fullstendig kontroll, og jeg gråter hver dag før jeg sovner. Samboeren min har så utrolig vondt av meg, og har krevd at jeg går til psykolog, noe jeg er glad for. Så førstkommende mandag skal jeg til min første time, noe jeg gruer og gleder meg til. Men dette gjør jeg for samboeren min som jeg elsker utrolig høyt, og for babyen min!

 

Føler meg også helt tom.. for å være helt ærlig føler jeg meg helt ødelagt innvendig. Går inn i depresjoner der jeg føler at ingen elsker meg lengre, at jeg ikke er god nok, og jeg tør ikke rive murene jeg har rundt meg, for jeg har blitt skuffet og såret av mennesker så mange ganger før.

 

Jeg er egentlig en glad jente som elsker å ha det gøy og få andre til å le. Jeg setter andre foran meg selv hele tiden, men har nå innsett at jeg må la mine behov komme først.