Ensom

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min flyttet til en ny by for ca 2 år siden. Vi gjorde dette på runn av jobb. Vi driver eget firma. Vi har vært sammens i 5 år forresten. Vi har nesten bare jobbet siden vi flyttet hit,så vårt nettverk er ikke så stort. Overfladisk sett kjenner vi alle og alle jenner oss,men jeg har i hvertfall ikke fått noen GODE venninner her enda. Og så ble vi gravid. Vi har barn fra tidligere forhold, men ingen sammens, så vi gleder oss, men så kommer svangerskapet som et sjokk på meg. Jeg føler meg helt alene og helt innelåst. Jeg har ingen å dele denne tiden med,og mannen min jobber så mye, og jeg blir bare sittende hjemme. Jeg føler at det som burde vært en koselig tid, slik jeg husker mitt forrige svangerskap, er bare en lan helt utholdelig vente tid. Jeg gidder nesten ikke stå opp om dagen. Bare sover og sover, og jeg føler min negativitet smitter over på alle rundt meg. Jeg har ingen her å snakke med,verken om det som er fint, negativt eller det som er skremmende, så da blir alt helt mørkt og trist!

 

Jeg hadde også for ca 3 måneder siden en konflikt med min mor, og har kuttet kontakten helt med min søster og henne,så jeg har liksom ikke muligheten til å ringe henne heller.

 

Er det flere som er nye på et nytt sted og gravid her inne? Er det normalt å føle seg ensom og deprimert i en periode som burde være fylt med glede?

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen:) Jeg og min mann flytta til hans hjemsted for to år siden, og jeg føler meg bare helt alene og ensom...er nå gravid, men savner familien og vennene mine der hjemme. Jeg er veldig dårlig i svangerskapet og sykmeldt...blir laaange dager med mange negative og ensomme tanker, mens mannen jobber mye Jeg har slitt mye med depresjon tidligere og nå føler jeg den kommer tilbake.....nå som livet skulle smile......Til tross for det er jeg veldig glad for å være gravid, men hadde vært fint å hatt mine nærmeste rundt meg nå...

Hvor langt er du på vei da?

[Anonym bruker]

Sliter en del med samme ting. Er overlykkelig for å vente barn om noen uker, men føler med så enormt ensom. Har bodd på en liten plass i over 3 år, men føler likevel at jeg har lite nettverk, og er så uendelig langt unna familie som jeg har et veldig nært forhold til. Mannen stiller opp og er veldig flink til å hjelpe til, men får ikke til å snakke. Har vært i veldig fin form i hele svangerskapet, så han godtar liksom ikke at jeg nå begynner å bli dårlig. På bostedet mitt ser jeg mange lykkelige kvinner som triller sammen, og har klubber og grupper, og jeg føler at jeg ikke passer inn her og det er utolig vanskelig å få "innpass" hos de som er herfra. Har mange depresjoner bak meg, og en innleggelse for noen år siden, så jeg kjenner igjen symptomene. Det er viktig å ta kontakt med lokal helsestasjon, jordmor, lege eller noen andre man kan betro seg til, så skal man få litt hjelp på veien. Det er nok mange som sikkert veldig gjerne vil stille opp, men tør ikke å blande seg. Når man er deprimert er man ofte ganske avvisende også, så dette hjelper ikke på å skaffe seg fortrolige. Snakk med noen, betro deg til noen og åpne deg opp. Det virker skummelt, men det kan komme mye godt ut av det. Det er flere som sliter enn vi aner. Etter at jeg var åpen om min depresjon, dukket det opp historier fra den ene etter den andre som har slitt.

[Anonym bruker]

HAr det sånn som dere

HAdde gledet meg sånn til og gå gravid og trudde alt skulle bare være fantstisk ++ men syns ikke det er det altså. Kjenner heller ingen.. å samboer har ikke så mange vennr her for de er flyttet så blir veldig ensomt. =/