Kan gå veldig bra! (litt langt)

[enits40]

Hei alle, jeg titter bare innom her nå - har fått en skjønn liten gutt for to måneder siden, men var mye her inne under graviditeten. Etter å ha finlest så mange ks-historier, ønsker jeg å dele min nyervervete erfaring!

 

Etter to vonde fødselsopplevelser for en del år siden ønsket jeg ks denne gangen. Det var ikke opplagt at jeg ville få det, for jeg hadde ingen medisinske grunner, men med fastlegen på laget og ved å stå på litt selv var jeg så heldig å treffe en svært imøtekommende overlege som hørte på min historie og tok hensyn til mitt ønske. En journal og pasientens egen opplevelse trenger ikke alltid å være samme sak! Jordmødrene jeg møtte på min vei var dessverre alle lite lydhøre og sa rett ut at ks ville være helt uaktuelt for meg - jeg fikk følelsen av å snakke med en vegg.

 

Da jeg omsider fikk innvilget planlagt snitt, begynte jeg imidlertid å grue meg skikkelig og fokuserte på alt som kunne gå galt - og det var jo ikke rent lite! Jeg var livredd, tvilte og følte at jeg hadde valget mellom pest og kolera - barnet var jo så etterlengtet, men hvorfor skulle disse fødslene være så grusomme? Jeg lot meg også stresse av at jeg kunne måtte føde vaginalt dersom fødselen startet før ks- dato. På den måten måtte jeg liksom innstille meg på begge varianter, og begge virket skremmende...

 

Datoen for ks kom. Jeg hadde med meg et brev med relevante opplysninger og ønsker, og ble møtt av en fantastisk jordmor (endelig!!) og et profesjonelt, omsorgsfullt operasjonsteam. Stemningen var god under operasjonen og kommunikasjonen fungerte godt. Var jeg kvalm, ga jeg beskjed og fikk hjelp. Var jeg svimmel, ga jeg beskjed og svimmelheten ble borte. Var jeg usikker på hva som foregikk bak skjermbrettet, spurte jeg - og fikk svar . Anestesilegen var fantastisk, ingenting gjorde vondt, men mye var ubehagelig og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var høy i hatten. De dro og røsket, og jeg hørte all verdens lyder! Men.... sammenlignet med de utrolig smertene ved fødslene tidligere, var dette lite å klage på...

 

Plutselig hørte vi et gurglende skrik, og der kom sønnen min! Han ble lagt rett til meg, og var den nydeligste av alle skapninger - den første av mine barn som har fått full score på apgar! :-) :-) Pappaen felte noen tårer, men ble værende hos meg mens de sydde. Dette var noe vi hadde avtalt på forhånd, for etterpå skulle det bli nok tid til å være sammen med lillegutt.

 

Så var det å vente på å få tilbake førligheten i bena, noe som heller ikke akkurat var behagelig. Jeg lå der og tenkte nevrotisk: Hva hvis den ikke kommer? HVa hvis jeg blir lam? En pleier kom og ga meg mer morfin, og etter det lå jeg bare og døset til jeg fikk førligheten tilbake og ble trillet inn på barsel.,..Puh - så var den delen over også.

 

Jeg sto litt ved sengekanten samme kveld, og gikk i dusjen dagen etter. Det var slitsomme døgn med lite søvn, lite avlastning og lite mobilitet fra min side. Den andre dagen ba jeg pent om å få dra hjem og fikk det.

 

Nå, to måneder etter, må jeg si et rungende: For meg var keisersnitt helt riktig! Alt gikk fint! KS kan faktisk gå veldig bra! :-)

 

Det ble alt i alt min beste fødselsopplevelse - ingen "walk in the park" akkurat, men mye bedre enn de vaginale fødslene jeg har gjennomgått før. Mannen min mener det samme. Jeg var heldig, fikk ingen komplikasjoner, hadde lite sårsmerter etterpå,bare vondt når jeg aktivt brukte magemusklene. Jeg var usikker på hvordan jeg ville klare å ta meg av babyen den første tiden, men alt dette gikk fint (amming, løfting, snu seg i senga etc.), man finner teknikker. Etter 2 uker var jeg i god form.

 

Nå, to måneder senere, har jeg en knapt synlig strek der snittet ble tatt, ikke noe heng over og ingen plager. Jeg er normalt aktiv; går trilleturer hver dag, trener coreøvelser, og gleder meg til å kunne ta ordentlige situps om en måneds tid i håp om at magen igjen kan nærme seg stram.;-)

 

Før jeg skulle ta ks, savnet jeg en liste over hva man selv kunne gjøre for å redusere plagene. Dette gjorde jeg selv i forbindelse med snittet (vet jo ikke hva og om dette hadde effekt, kan jo bare ha vært flaks, men nevner det allikevel):

- jeg var godt forberedt og visste hva som skulle (og kunne!) skje underveis og etterpå

- jeg hadde tatt minifom-tabletter tre dager på forhånd og et par dager etter for å unngå luftsmerter etter snittet

- jeg ba om ekstra smertestillende på sykehuset når jeg trengte det

- jeg drakk mye appelsinjuice for å unngå urinveisinfeksjon etter kateter

- jeg tok betulac en ukes tid etter ks for å unngå forstoppelse og mageproblemer

- jeg tok hensyn til anbefalingene om ikke å løfte tyngre enn baby

- jeg lufttørket ks-såret og var nøye med hygienen

- jeg kom meg tidlig ut av senga og var i bevegelse for å forebygge blodpropp

- jeg var nøye med å unngå besøkende med forkjølelse, for jeg syntes det var veldig vondt å hoste etterpå

 

Til alle dere som skal ta keisersnitt (og som kanskje gruer dere): Lykke til!!! Håper dere får en like grei opplevelse som meg! :-)

[J -76]

Gratulerer så mye, og tusen takk for at du delte opplevelsen din, samt gode tips. Tipsene skal jeg ta med meg i slutten av februar!