Trenger litt oppmuntring.. Er blitt deprimert etter at jeg fant ut at det er tvillinger.

[mamma til twins]

Jeg fikk jo beskjed om at det er to på mandag. Alle rundt meg synes dette er stas, med unntak av meg. Jeg har prøvd å lese meg opp på temaet, men blir jo bare deppa av å lese om økt fare for komplikasjoner, hemoroider, setefødsler m.m.

 

Jeg var så glad da jeg endelig var ferdig med kvalmen. Da jeg gikk gravid med datteren min hadde jeg et fantastisk svangerskap med ingen bekkenproblemer eller andre plager. Jeg har 6 mnd igjen og ser ut som jeg er 5 mnd på vei, allerede! Kynnerne er allerede på plass, og det er vondt når livmoren vokser og strekker på seg. Jeg er kjempetrøtt og klarer knapt å jobbe. Jeg har mistet troen på at dette blir et fint svangerskap.

 

Kan noen komme med noen gode ord og fortelle meg at dette går bra og de har hatt flotte svangerskap? Jeg har nok for lite kunnskap om dette med tvillingsvangerskap og det er jo et par mnd til jeg skal til videre oppfølging. Blir som sagt bare deppa av å lese på nett, så tror jeg må stoppe med det.

 

Hjertesukk fra lille meg, som bare har lyst til å være lykkelig gravid...

[ungmortil3]

Beskjeden om at det var tvillinger tok veldig på meg også. Hadde null erfaring, kjente ingen tvillingmødre osv. Men med god oppfølging har jeg også fått mange svar og blitt veldig betrygget.

 

Jeg slet med kvalme den første tiden men så kjapt den gikk over har jeg hatt et flott svangerskap. Først for 1-2 uker siden begynnte jeg å merke det på kroppen at det begynnte å bli tungt. Idag er 36 fullgåtte uker . Jeg har kun hatt minimale plager og har det enda, jeg skal absolutt ikke klage! Alle rundt meg er sjokkert over hvor god formen min har vært oppigjenom hele veien (bortsett fra da kvalmen var på sitt værste selvsagt).

 

Jeg tenkte også at dette kan til å bli et reint H, men det har det absolutt ikke vært. En graviditet i seg selv er jo tøft, men jeg kan igrunn si at jeg har hatt et drømmesvangerskap .

[gulletgullet]

Hei Lubine..

 

Det er synd at det er flere som har det som deg

Første svangerskapet mitt slet jeg foferdelig med vann i kroppen og bekkenløsning og når gutten min ble født fikk jeg graves-høytstoffskifte.

Under det første svangerskapet gikk jeg opp over 30 kilo. Mye, mye vann og hevelse. Det var rett og slett ingen morsom graviditet.

 

Denne gangen ønsket jeg å gjøre noe med andre gangs graviditeten.

Så jeg begynte å trene for å kanskje bli bedere i bekkenet og at vekten skulle holde seg noen lunde normal.

I uke 18 var jeg på ultra lyd. Der fikk jeg mitt livs største sjokk.

Vi skulle ha tvillinger. Jeg gråt av glede og sorg.

 

Fra denne dagen begynte jeg å lese om tvillinger. Ja..du vet... det er mye som kan skje under en tvillinggraviditet så jeg sluttet å trene i fare for at det kanskje skulle skje noe...

 

Nå er jeg i uke 24 og føler meg større en noen gang. Vondt i bekkenet, trøtt og lite overskudd.

 

Jeg prøver å nyte hver eneste dag av graviditeten siden dette er siste gang jeg skal gå gravid, men dagene er ikke alltid like enkle.

Jeg har i tillegg en sønn som trenger meg der.

Prøver å fokusere på den dagen jeg skal møte tvillingene.

Jeg tenker at alt dette slite er verdt noen søte tvillinger..

 

Jeg håper du kan prøve å nyte svangerskapet ditt på noen lunde grei måte slik at hverdagen din kan bli litt enklere...

Jeg forstår meget godt ditt problem.

 

Ikke alle får barn og jeg må si at jeg føler meg utrolig heldig som får 2 stk på en gang. Vi har ikke engang noen tvilling i familien.

 

Ønsker deg alt godt og husk: du er ikke det første som har gjort dette her... Vi er som regel i gode hender:)

 

Lykketil <3<3<3

 

 

 

 

[Cocco*med 2 små spirer*]

Uff, dette var da ikke morsom lesing, og jeg synes det er trist at det er flere som har det som deg lubine.

 

Vi fikk også sjokk da vi fikk vite at det var tvillinger på vei, og vi fikk vite det i uke 8, så jeg har gått igjennom mye frykt for at noe skal skje med en eller begge. Er nå i uke 25, og har vært 100 % sykmeldt siden før jul. Ca. da keg ble sykmeldt mistet mannen min jobben sin også, og han har ennå ikke fått en ny jobb, noe som fører til mer stress hos oss. MEN, vi gleder oss til å bli tvillingforeldre sammen med det å være foreldre til gutten vi har fra før. Ja, det være tøft å være gravid med tvillinger, men det er bare en periode av livet hvor vi får prioritere oss selv og barna i magen. Vi kommer sterkere tilbkae i arbeidslivet og det sosiale livet senere. Vi får oppleve noe helt spesielt, nemlig det å sette tvillinger til verden

 

Vi har også meldt oss inn i tvilling foreldreforeningen, og begynt på kurs der. Kanksje du burde ta kontakt med tvilling foreldreforeningen, det er bare å ringe fikk vi beskjed om på kurset, der har de erfaring med tvillinger, og kan nok komme med mye info, se nettsiden dems: tvilling.no for mer info.

 

Og et lite personlig råd fra meg, ikke søk og les mer på nettet. Der finner man ofte kun de skumle historiene, de verste opplevelsene og de største kompikajsonene. Jeg leste også en del på nettet, og ble mer bekymret enn nødvendig. Jeg har også en tøff fødsel bak meg med sønnen vår, så det hjalp ikke med mer info fra nettet! Jormor ba meg slutte å lese og søke på nettet. Nå er jeg bare innom her på forumet av og til, og bekymringen for alt som kan gå galt har avtatt. Etter ordinær UL har sykehuset tatt over oppfølgningen (fra ca. uke 22), og det hjelper også.

 

Og vet du hva, jeg har gått igjennom komplikasjoner i forrige svangerskap, riktignok bare med en baby, men det gikk bra, både jeg og sønnen vår ble tatt godt vare på av sykehuset, og vi kom begge hjem i fin form. Litt tøff start, men en glede var det likevel.

Og tenk så stolt dattern din blir, ingen er mer stolte en storesøsken til tvillinger sa de på kurset. Da ble jeg glad, for jeg har vært litt bekymra for sønnen vår som plutselig må dele foreldrene sine med 2 babyer. Alt går, så lenge vi vil.

 

Ja, vi kommer til å være slitene, og vi kommer til å føle oss helt mislykka til tider. Men vi kommer til å være glad i barna våre, og vi kan klare dette

 

Dette ble langt og kanskje litt rotete. Men jeg håper det gir det litt mer mot og posetiv feedback. Masse Lykke til!!!

[øynesomtinntallerkner]

Jeg hadde et ganske tungt svangerskap med tvillingene, det er ikke til å stikke under en stol. De ble født i uke 36, det var igrunnen lenge nok:)

Men du skal bare være så glad for at du får oppleve dette, det er så morsomt og mye humor med dem. Og så skal du være glad du har en fra før, så slapper du litt mer av. Det var jeg glad jeg hadde. Ting var liksom ikke så nøye, det er ikke farlig om de griner litt eller ikke bader hver dag.

Nå er mine blitt 1,5 år, og jeg sitter og er godt fornøyd med "jobben" jeg har gjort så langt. Jeg bruker mye tid på å minne meg selv om alt som er positivt og hvor heldig jeg er, tenk alle de som sliter med å få barn. Det er dødsslitsomt av og til, men er en midt oppe i det så går det jo greit uansett. Jeg hadde gladelig tatt et nytt tvillingsvangerskap om jeg kunne velge, bare hold ut og hvil deg og lytt til kroppen. Jeg måtte ta det helt med ro pga kynnere, jeg måtte rett og slett innfinne meg med at jeg skulle sitte mest mulig på stas. Det er bare noen mnd av livet, og det kommer til å gå kjempegreit. Om du kan få kontakt med andre som venter tvillinger er det en stor fordel, vi klarte å bli syv stykker som treftes gjevnlig gjennom svangerskapet. Det har vært gull. For det er jo litt annerledes å gå gravid med to enn en. For å si det sånn, så gikk det smertefritt med alle oss syv, alle fikk flotte friske barn og ikke noen komplikasjoner som var særlig alvorlig hos noen av oss. Du blir så godt fulgt opp.

Gleder meg på dine vegne:) LYKKE TIL!

[mamma til twins]

Tusen takk for svar dere! Skal si det hjalp! Det var både godt å se at også andre har slitt med å omstille hodet, men også at man kan ha det utmerket under svangerskapet. Godt å vite at jeg ikke er unormal eller alene om følelsene mine. Jeg er en evig optimist, så er helt sikker på at dette går seg til. Trenger bare noen dager til... Jeg er nok ganske så overfølsom i disse dager. Sipper for alt og ingenting føles det ut som.

 

Igjen, tusen takk jenter!

[mamma til A og gutta]

Hei.

Tvillingene mine er nå 3 1/2 og det er slitsomt, det skal jeg ikke legge skjul på, men kjempegøy. Vi bestemte oss for å få ett barn til med ca. 2 1/2 års mellomrom (vi bomma bare med 12 dager mellom førstemann og gutta), og fikk tidlig beskjed om at det var to. Jeg fikk høyt stoffskifte tidlig pga. svangerskapet og var tidlig på ultralyd - uke 12.

Det var et sjokk å få beskjeden, i alle fall da legen sa: "Her er det to, skal vi se om det er flere". Det føltes som om deler av verden falt litt sammen, masse spørsmål; "har vi nok plass i huset?", "må vi ha ny bil?", "har vi råd til dette?". Vi brukte tiden på å forberede oss. Bruk den tiden du er sykemeldt før fødselen til å slappe av og nyte tiden og prøv å forberede deg så godt du kan selvom du aldri kan bli 100% forberedt. Jeg gikk til ultralydkontroll hver fjerde uke, og til kontroll hos legen hver fjerde uke, altså kontroll annenhver uke, kjempetrygget. Med førstemann hadde jeg svangerskapsforgiftning og kjempehøyt blodtrykk, så jeg ble skikkelig redd for å få det med gutta også, men blodtrykket mitt har aldri vært bedre enn da jeg var gravid med dem.

 

Legen som fulgte oss opp på sykehuset (be om å få en fast lege som følger deg hvis det er mulig og du følges opp på sykehus med ultralyd), karakteriserte svangerskapet som et drømmesvangerskap. Gutta vokste fint, de hadde hver sin fosterpose og hver sin morkake (vi fant ut først etterpå at de faktisk er eneggede).

 

Jeg følte meg som en ballong i de siste månedene, magen ble kjempestor, symfysemålet ble sprengt - selvfølgelig - det var jo to inni der. Jeg var sliten, mannen min og eldstemann var ute og lekte og jge kom vaggende etter, lei og klar for å få dem en god stund før de kom ut. HUSK: prøv å være litt aktiv om du orker, gå tur, svøm om du orker det.

 

På siste kontroll på sykehuset fikk jeg tid for igangsettelse mandagen etter, da var jeg nøyaktig 38 fullgåtte uker, fredagen før ville de ut begge to, 19 dager før termin. Jeg fikk to friske, fine gutter, tvilling1 veide 3,7 kg mens tvilling2 veide 3,6 kg. Kjempestore gutter, ikke rart jeg så ut som en ballong.

 

Dersom du synes tiden etter fødselsen er slitsom, kontakt helsestasjonen - ta gjerne kontakt med dem nå også, for en prat, kanskje de vet om andre tvillingforeldre du kan snakke med. Jeg ammet begge to, men siden jeg syntes det var slitsomt i starten fikk de flaske også slik at de fikk nok mat, etter en stund, da melkeproduksjonen var kommet i gang, holdt det med puppen.

 

Nå er de som jeg skrev 3 1/2 år og hverandres beste venner. De storkoser seg sammen og har alltid hverandre. De er høyt og lavt, krangler og slåss så busta fyker, og lyser opp når de ser hverandre igjen etter å ha være borte fra hverandre noen timer.

 

Prøv å sortere tankene dine, dette klarer du. Når andre mammaer klager fordi de er slitne med ett barn skal du bare bite tenna sammen og tenke "Nei, vet du hva, det er ikke synd på deg. Jeg klare dobbelt opp av det du gjør". Mannen min klare ikke å bite tenna sammen og sa det rett ut til noen andre i barnehagen da de klaga på at det var så slitsomt å hente ett barn; "dere skal ikke klage, dere henter ett barn hver, jeg henter to - tenk dere litt om". Siden har de ikke sagt noe. Etter en slitsom spedbarnsperiode har du to barn som kan leke med hverandre, og som strekker seg etter hverandre.

 

Lykke til!

 

[vilja]

Skjønner deg veldig godt. Selv var jeg i tvil om vi skulle gå løs på nr 4 som mannen min gjerne ville ha, ganske blandete følelser da å finne ut at jeg var gravid med nr 4 og 5.. (de yngste fire er det bare 3 1/2 år mellom her og storesøster er ikke mer enn 2 1/2 år eldre enn nr 2 hun heller)

 

Kan likevel oppmuntre med at jeg har hatt et av mine bedre svangerskap. Har kunnet ta det veldig med ro pga sykmelding. Hadde en fantastisk fin fødsel (dobbel setefødsel vaginalt og ikke epidural, nettet er utrolig fullt av alle de dårlige erfaringene, har egentlig tenkt jeg skulle legge ut noe om min fine fødsel - jeg var jo nær keisersnitt etter all "skummel" lesning, men det var min flotteste fødsel, og traff tilfeldigvis en firebarnsmor på skoleavslutning et par dager før som fortalte at hennes vaginale setefødsel også var den beste hun hadde hatt)

 

Nå sitter jeg her med to fine barn på 5 uker. Er så fornøyd med at vi fikk to stykker denne gangen! Håper det går seg til for deg også. Det tar rett og slett litt tid å venne seg til tanken tror jeg, men så er det jo utrolig mye oppside også. Vi har ikke ny bil, alt for trangt hus osv osv, men føler at ting totalt er veldig bra og at vi kan få ordnet en del etter hvert.

 

Lykke til!!

[Anne-s]

Jeg reagerte ganske likt som deg. Panikk, gråt, angst for komplikasjoner! Fikk forbud av legen mot å lese på nett. Det er altfor mange skrekkhistorier!

Første 18 ukene var jeg helt utslått av kvalmen. Etter 2 sykehusinnleggelser med intavenøs næring, og 10 kg ned i vekt gikk kvalmen endelig over rundt uke 18. Da varte det ikke lenge før kynnere og smerter pga presset på ribbein og magemuskler ble plagsomt. I tillegg fikk jeg I perioder strengt sengeleie pga mye kynnere og forkortet livmorhals.

 

MEN SÅ, når jeg rundet 30 uker ble jeg i mye bedre form! Kvalmen og kynnerne hadde avtatt og jeg var mye mindre redd. Jeg klarte å nyte slutten på svangerskapet ganske bra. Det eneste jeg angrer på er at jeg gruet meg så fryktelig til fødselen. Den gikk veldig smertefritt for seg. Ble satt igang i uke 39, og ut kom to perfekte små jenter!

[Mange barn :-)]

Noen trøstende ord fra meg også.... Jeg har nettopp født mine tvillinger og de har blitt tre dager gamle. DETTE ER HELT FANTASTISK! Det er virkelig et mirakel som har skjedd, vi har fått to friske gutter på èn gang. Totalt blir vi en familie med fire barn under 6 år, og tanken gjør meg veldig glad. Selvfølgelig et annerledes svangerskap enn å gå med èn, flere hensyn å ta men også tipp topp oppfølging hele tiden. Fødte en i hodeleie og en i seteleie, uten noen komplikasjoner. Selvfølgelig ingen god fødsel og måtte føde to stykker, men fødsel og slitent svangerskap er allerede glemt etter 3 dager når jeg ser det fantastiske resultatet som ligger i sykehussenga :-)

 

Tenk, du kunne vært gravid med et barn som ikke var levedyktig eller som trenger 100 % hjelp resten av livet? Nei, kos deg med mirakelet ditt og gled deg til du har de i armene dine :-)

[Lady lovely locks]

Ikke forvent for mye av deg selv. Du bør kanskje få deg en sykemelding. Jobb 40-60 % og trapp gradvis ned.

 

Ikke press deg selv så mye, hvis du ikke forventer så mye av deg selv, blir det lettere å kose seg med hverdagen din. En rolig hverdag kan også være en god hverdag.

 

Jeg synes jeg hadde et veldig bra svangerskap med tvillingene mine. Jeg gikk helt til uke 39 med dem.

jeg var 100 % sykemeldt fra 5 mnd. Jeg trives godt i mitt eget selskap så jeg stullet og stelte mye her. Men jeg gikk så korte turer. Ba folk på besøk, var på besøk.

 

Men jeg hadde IKKE vondt i det hele tatt, ble bare fort sliten.

 

Fødsel var heller ikke så ille.

Bedere å føde to små etterhverandre, enn en stor.

 

Du bør nok forvente at de 4 første mnd blir litt tøffe, men jeg synes du har en sunn holding. Du skjønner at dette ikke bare blir en dans på roser, og det kan nok være greit å vær forberett. Men jeg håper at du klarer å glede deg over den doble gleden når sjokket har lagt seg.

[mamma til twins]

Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger.

 

Nå er det jo gått over en uke, så nå begynner jeg å bli litt roligere. He he. Det er jo en liten prosess man skal gjennom antar jeg, man skal omstille seg. Planene jeg hadde i mitt hode må gjøres om, men nå er vi godt i gang og jeg leser barnevogndebatten her inne med stor iver.

 

Er først og fremst takknemlig for at det var to tilsynelatende friske krabater i magen. Beskjeden jeg fikk for et års tid siden var så mye verre, den lille var ikke levedyktig så vi måtte avslutte svangerskapet. Tenker litt på at dette er bonus for den som ikke fikk mulighet til å leve.

 

Nå håper jeg bare ukene går fort fremover, slik at jeg kan komme meg inn i tiden med litt hyppigere oppfølging. Er vel slik at jeg rett og slett vet for lite om hva jeg har begitt meg ut på, og vi vet vel alle hva usikkerhet kan gjøre med en. Er derfor veldig takknemlig at det finnes slike forum hvor man kan tilegne seg litt mer informasjon og kloke visdomsord fra andre tvillingmammaer.

[C [ ♥♥ ]]

Hei, og gratulerer med nyhetene

 

Jeg vil bare si at jeg skjønner meget godt hvordan du har det. Jeg fant ut at jeg var gravid i ca uke 6, og var i ny ultralyd uke 9 og 12. Aner ikke hvorfor jeg har fått så god oppfølging fra starten, men det skal sies at jeg går til min faste gynekolog, og ikke til fastlegen. (Fastlegen min er en nisse, om jeg kan være så rett frem.) Når gynekologen min tilbydde meg oppfølgingen heller enn legen, så takket jeg selvfølgelig ja. Ved ny kontroll i uke 17 oppdaget han at det var to. Vi fikk sjokk, både jeg og samboeren min, mildt sagt. Vi ble bare sittende å le, vantro. TO? Rimelig skeptiske delte vi nyheten med familie og venner, selvfølgelig glade, men usikre og uvitende som fy.

 

I søken etter mer informasjon gjordew vi som deg - vi surfet nettet. Der ligger mye informasjon, men også mye informasjon vi ikke ønsket. All pratet om komplikasjonsfarer ol. var direkte stressende. Det ble nesten verre da vi kom til screening i uke 19 hos en annen gynekolog, som forklarte alt som var bare bra med babyene. Vi visste rett og slett ikke om at vi "burde ha bekymret oss" om ditt og datt som han nevnte. Etter det sluttet jeg surfe etter informasjon, og ble i allefall vekldig selektiv med hva jeg leste.

 

Som alle her nevner, tankene og usikkerheten har vært svært tilstedeværende. Går det bra med dem? Burde jeg kjenne liv nå? Hvordan skal jeg holde ut til neste kontroll? Hva var det stikket? Det meste svirret rundt i hodet mitt, og det har vært tøft å være flink til å dele og inkludere tankene og bekymringene med samboeren min, fordi alt kjennes så vagt på en måte, og man (jeg) ikke kan beskrive hva som foregår hverken i kroppen eller i hodet.

 

Men likevel - vi har bare gledet oss mer og mer etterhvert som ukene har gått. Nå er jeg 29 uker, og vogn, senger, kommode og en del klær er på plass. Smilet kommer på hver gang jeg går forbi (det store droget av ei) barnevogn som står i gangen og venter på mine to gutter )

 

Formmessig har jeg vært utrolig heldig, tror jeg. Jeg har ikke hatt noe kvalme, ikke spydd en halv gang, ingen andre typiske plager. Jeg har kun vært trett - og også 50% sykemeldt fra ca uke 10. Det var vel mest fordi jeg "skulle komme meg", men akkurat den delen har vedvart, og jeg har vært det helt til uke 22, da jeg ble 100% sykemeldt. For min del har det vært godt å jobbe og vært i aktivitet. Jeg har hest og ridd frem til ca uke 20-21, mens stallarbeid etc ble gjort til ca uke 26. Etter det ble det rett og slett for tungt i dypsnø og bakker, med mye klær på som "hemmet" meg, så nå har jeg satt hesten bort for en stund. Er fortsatt i "god form", men har nå fått svangerskapskløe. Ikke noe godt, men regner med det er bedre enn å spy hver dag...

 

Nå er jeg egentlig klar for å poppe de ut - sånn egoistisk sett For deres del håper jeg de blir så lenge som mulig. Begge vokser likt, de var på siste kontroll ca 1300-1500gr hver.

 

Samboeren er veldig engasjert og deltagende. Vi var på kurs i regi av tvillingforeldreforeningen, som kom til vår del av landet for å holde kurs. Plutselig traff vi 5 par til i umiddelbar nærhet som også venter tvillinger. Gøy! Har dere muligheten til å delta på kurs med dem, så gjør det. Anbefales.

Barnevogndebatten ble ganske enkel - få butikker i området, og anbefalinger fra butikkansatte og et par venninner med tvillinger, så vi endte opp på Teutonia. Det er ikke den nyeste modellen, men en s4. Softbagger kjøpte vi brukt til, for å spare litt

(+: Stor plass, svingbare og låsbare luftfrie (frem)hjul (lever noe landlig så vi trenger litt størrelse på fremhjulene), plass til softbag/hardbag, sportsvogndel, regulerbare seter, samt at sittedelen/liggedelen kan snues fra oss. Håndbrems, stor pose under vogna.

-: vet ikke enda )

 

Nå er det bil og oppussing som står på tapetet...Vi må bytte bil men har ikke kommet frem til hva som er passende.. Ooops, kanskje en liten avsporing i forhold til temaet ditt, beklager

 

Godt å lese at det går bedre nå - oppfølgingen vi får er bra, du kan føle deg trygg Håper virkelig at ting ordner seg for dere. Dette blir utfordrende men spennende. Nyt tiden fremover! Og planlegg i rimelig god tid, etter min erfaring, jeg er for sliten til handleturer nå - det kan hende du blir raskt stor, slik som meg

 

Nok en gang, gratulerer så mye (Og beklager rimelig langt svar, men ville bare dele at det går an til å oppleve et fint svangerskap selv om man bærer på to

 

Stor klem fra oss <3 Lykke til!