Min historie..

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid i Februar 2010.

Jeg var kjempeglad, da dette var mitt første barn.

Ettersom jeg fylte 35 dette året, tenkte jeg at jeg skulle ta en tidlig ultralyd, for å sjekke at alt var bra.

Jeg betalte selv på en kjent privat klinikk i bærum i uke 11-12, og gledet meg stort.

Gleden var enda større da jeg fikk beskjed om at barnet mitt så helt perfekt ut.

I uke 19 -20 fikk jeg time til min ordinære UL.

Jordmoren virket ikke fornøyd, og sa at hun ville bare for å være helt sikker sende meg til en spesialist på Rikshospitalet.

Det gikk en uke før jeg fikk time der. Legen sa at barnet mitt hadde en stor nakkefold, cyster på hjernen og hull i hjertet. De ville ta en fostervannsprøve for å sjekke at alt var ok. De ga meg 50-50% sjanse for alt alt var bra alikevell. Cystene KUNNE jo bli borte, nakkefolden også, og hullet i hjertet kunne repareres.

Men etter en uke venting, (jeg var nå i uke 22-23) fikk jeg den nedslående nyheten. Fostervannsprøven viste at barnet hadde en kromosonfeil. Jeg fikk beskjed om at barnet mest sannsynlig kom til å dø i magen, hvis ikke kunne jeg kun håpe på ca 1-2 år med mye sykdom. De anbefalte meg et svangerskapsavbrudd.

Så i uke 23 + noen dager måtte jeg føde mitt døde barn.

 

Jeg er nå gravid igjen. Uke 17+4

Har ikke kunnet glede meg over å være gravid før denne uken.

Jeg fikk beskjed før jul at barnet hadde nakkefold igjen, og måtte ta en morkakeprøve.

Men nå vet jeg at barnet mitt er helt friskt. Alle prøvene har vært gode, og nakkefolden var borte da jeg hadde UL på tirsdag.

Dette er jeg så glad for.

Men jeg føler at jeg ikke klarer å være "on the top of the world" enda, men litt etter litt kan jeg kjenne gleden bre seg igjennom kroppen.

 

Lykke til alle mammaer som prøver på nytt.

Vær tøffe:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Sandvik11]

Hei! Lenge har jeg letet etter noen som har mistet etter uke 20... jeg mistet selv i uke 23, da livmoren min sprakk/ Revnet (jeg hadde dobbel) så jeg har fortsatt En livmor igjen, og nå er vi gravide igjen, kun 6 mnd etter operasjonen... og jeg har kjempeangst for at noe skal gå galt denne gangen... men her får jo ekstra oppfølging denne gangen, men allikevel klarer jeg ikke å legge denne frykten helt på hylla..

 

Jreg tror nok veien opp mot uke 30-35 vil bli ganske lang :/ Men klarer jeg dte, så er jeg kjempefornøyd Jeg er jo bare 23 år, og har en datter fra før, som fyller mye glede og livslyst i hverdagen nr dagene er tunge, heldigvis

 

 

[Ida-Sol]

Både kondolerer og gratulerer. Så bra at alt ser fint ut nå, håper alt ordner seg for deg

 

Lykke til!