Å føde en stjernekikker på full fødeavdeling

[Gjest]

Etter å ha hatt regelmessige sammentrekninger i 3 uker, begynte til slutt riene fredag morgen. De tok seg sakte, men sikkert opp i styrke, og var regelmessige fra starten av.

 

Det ble ingen søvn den natta, reiene var for sterke. Lørdag morgen begynte jeg å kjenne smerte i rompa, dette var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Det var helt jævelig, føltes som om jeg bæsjet på meg under hver eneste rie. Slik fortsatte det til kvelden. Vi valgte til slutt å reise inn til sykehuset, selv om vannet ikke hadde gått.

 

2 cm åpning var resultatet, så vi dro hjem og ventet litt til. Noen timer senere dro vi tilbake, rett og slett fordi jeg ikke orket tanken på bilturen om riene ble verre. 7 cm åpning, og dette var 3 timer etter forrige sjekk. Jeg skulle inn på fødestue, fødselen var igang.

 

Ingen fødestuer var ledige, og jeg kunne heller ikke bli sendt til et annet sykehus (muligens fordi det var fullt hos de også). Resultatet ble 2 timer på gangen mellom fødestuene og barselavdelingen. Jeg klaget over at jeg kjente det i rompa. Det var verst. Riene i magen og ryggen kunne jeg puste meg igjennom.

 

Da jeg endelig fikk komme inn på en fødestue, maste jeg om lystgass. Det tok også sin tid, men jeg fikk det til slutt. Dosen ble altfor stor først, så jeg fikk de til å skru ned. Jeg ønsket jo å føle at jeg faktisk var til stede på fødselen.

 

Rett etter lystgassen var det vaktskifte, og en superkoselig jordmor kom inn. Endelig fikk jeg vite at det var trykketrang jeg kjente i rompa. Det ble bare sterkere og sterkere, og jeg fikk beskjed om å holde igjen. Lettere sagt enn gjort skal jeg si deg. Da kastet jeg inn håndkle og ville ha epidural (jeg var lei av å føle som jeg bæsjet på meg). 3 timer (ja, hun skulle bare innom en annen dame før meg??) senere kom anestesilegen inn, da hadde jeg 9 cm åpning, men jordmor mente jeg skulle ha epidural likevel.

 

Før dette hadde fosterlyden blitt borte, og de hadde oppdaget at mini lå i stjernekikkerposisjon. Mini stod og stanget i bekkenet, og kom skrått ned. Jeg fikk rett og slett ikke presset henne lenger ned. Legen ble tilkalt og de begynte å snakke om keisersnitt.

 

Da jeg endelig hadde fått epiduralen, fikk jeg endret stilling. Det var en befrielse å få stå på knærne i senga. Men så etter 1 times trykking, var mini fortsatt ikke kommet langt nok ned i bekkenet, og legen ble tilkalt på nytt.

 

Vakuum måtte til, og da måtte jeg ligge på rygg. 3 pressrier med 3 drag, 6 min senere var mini ute. Hun hadde navlestrengen rundt halsen og ble derfor tatt ut av rommet med en gang.

 

Heldigvis kom de raskt tilbake og fortalte at hun hadde skåret 9 av 10 på apgar, hun var mao frisk som en fisk.

 

Pappa fikk holde henne hele timen som legen brukte på å sy klippet han hadde lagt, før jeg endelig kunne slappe av under dyna med min lille prinsesse.

 

Etter noen timer måtte vi ut av fødestuen, noe som var helt i orden, men det var fullt på pasienthotellet og på barselavdelingen. Det eneste de kunne tilby var en seng på gangen på barsel. Vi var helt overlatt til oss selv, og visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Jeg ville bare hjem. Så hjem skulle vi, men første måtte mini undersøkes av en barnelege. Etter 9 timer med venting på barnelegen, kunne vi endelig ta med oss vårt nye familiemedlem hjem.

 

Fødselen var preget av mye venting som dere sikkert skjønner, men sånn er det kanskje å føde når de egentlig ikke har kapasitet og plass til deg.