Jeg er så redd....

[bomsa]

Jeg er gravid igjen etter SA i oktober, men all gleden er borte i ren redsel....

Jeg er så utrolig redd for å miste igjen.

Jeg har en sønn fra før og mistet også en gang før jeg ble gravid med han.

Denne andre gangen jeg mistet tok jeg det veldig lett...pytt,pytt liksom..

Men nå når jeg er gravid igjen så kværner tankene om mulighetene for at det ikke går denne gangen heller.

Tør ikke planlegge, tør ikke fortelle det til noen,tør ikke gå på do (for å se blod på papiret)...og sånn går no dagan...

Ingen vet om denne redselen min, for jeg vet jo innerst inne at jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.

Er det noen som har/har hatt det på sammme måte?

Fant dere noen metoder som kunne dempe redselen litt?

 

Har så fryktelig lyst på denne spiren.....

[lady2011]

hei bomsa =)

jeg vet akkuratt åssen du har det. hadde selv MA i juli og gravid på ny nå. jeg er også redd alt, fra og gå på do, til å bære noe, egentlig alt... jeg har ingen gode trøste råd, for jeg vet de hjelper lite. men det jeg vet er at ingenting vi gjør elr tenker har så mye og si, naturen har en vane av og bestemme selv, det vi må prøve og gjøre er bare og slappe av og ta det med ro. jeg leser mye på nettet og finner ut at det hjelper meg...pluss at det er mange som sier at sannsynligheten for og miste 2 ganger på rad er liten.

 

vil og så gjerne ha min lille spire, så jeg håper på det beste for oss begge =) dette skal nok gå bra=))

[gulda]

Jeg vet også akkurat hvordan det er! Hadde en MA i juli, som ble oppdaget etter en del småblødninger. Ble raskt gravid igjen, men dette svangerskapet fikk jeg også masse småblødninger. Hadde ikke hvilepuls i mange uker! Turde aldri glede meg, se fremover, tenke på permisjon, eller noe. Var bare så redd for å miste, og prøvde på en måte å innstille meg på det verste som en forsvarsmekanisme. Først når jeg hadde vært på ul når jeg var 12+2 og sett at alt fortsatt var ok, så klarte jeg å senke skuldrene. Men vært nervøs etter det også i perioder. Nå er jeg 21+6, og gleder meg til å komme over de 23 magiske ukene hvor det er håp for babyen!

 

Det å miste gjør noe med hodet på en! Jeg er enda litt redd for å gå på do i perioder. Da det stod på som verst tok jeg meg i å knipe beina sammen, akkurat som om det skulle hjelpe. Det er som du sier: en kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg klarte ikke å få helt fred, men hjalp litt å tenke på det, og at det aldri er 100% sikkert uansett, men en kan jo bare ikke gå og bekymre seg for det! Og så fikk jeg god oppfølging med masse ul, og det hjalp jo selvfølgelig å se at ting var ok.

 

Har desverre ikke gode råd, men håper du kan finne noe som kan hjelpe for akkurat deg å tenke på. Sjansene for at det går bra nå er jo velidg store. Krysser fingrene for deg, og føler med deg.

[Anonym bruker]

Har desverre ingen råd, men jeg har mye sympati!!

 

Håper det går bra, og at babyen holder seg fast inni der:)

[bomsa]

Tusen takk..:-)

Bare det å vite at jeg ikke er alene med slike tanker er betryggende.

I dag var jeg tilogmed på do uten å sjekke om det var kommen blod..:-)

[LilleMy08]

Jeg ble både litt trist og litt lettet da jeg leste innlegget ditt her. For jeg kjente meg så utrolig godt igjen i det.

Jeg hadde selv en MA i høst, og ok det forsåvidt greit. Hadde det helt jævlig i 1 uke, så litt kjipt i 3 uker, og så gikk det egentlig ganske bra.

Men så ble jeg gravid igjen med en gang før første mens kom tilbake. Ble så klart kjempe glad der og da, men den store gleden kom ikke.

Jeg er nå i uke 18 og sliter MYE med redselen som du beskriver.

Jeg sjekker konsekvent trusa og toalettet hver gang jeg er på toalettet i frykt for å se blod, og hver gang jeg kjenner litt fukt i trusa er det rett inn på do for å sjekke. Det er ekstremt slitsomt...

Jeg tenker masse på alt som kan gå galt og er helt paranoid på alle følelser og ikke føleleser i mageregionen.

Denne redselen sliter meg helt ut. Trodde ikke det gikk så inn på meg, men det har virkelig gjort meg helt paranoid i dette svangerskapet. Klarer ikke å glede meg slik jeg burde, og klarer ikke å snakke så mye om det til alt og alle som jeg gjorde forrige gang.

Holder det derfor mest til meg selv.

 

Men i morgen skal jeg på ultralyd og DA skal jeg få bekreftelsen på om alt er som det skal der inne (og forhåpentligvis få vite hva det er . Og DA håper jeg på at jeg skal få den bekreftelsen jeg trenger for å kunne klare å glede meg fremover.

 

Sender deg mange gode ønsketanker om at du overvinner redselen og frykten din. Lykke til!

[bomsa]

Håper det gikk bra på ultralyden.

Jeg synes også det er utrolig slitsomt å gå rundt slik, så jeg har fått time på sykehuset på torsdag for å snakke om dette.

Håper da å bli beroliget, vet ikke helt hva jeg forventer.

Er bare fryktelig sliten nå.

Lykke til du også..:-)