Han er plutselig usikker (!)

[Naten82]

I oktober 2008 slutta jeg på p-pillene. Den gangen var det han som var mest ivrig på at dette skulle skje, men jeg ønsket meg også barn, og ville gjerne prøve. I juni 2009 var jeg inne til cellprøve-tagning, og ba legen om å se at alt var bra der inne ellers også. Han fant ut at jeg hadde en 2-delt livmor, og at dette lett kunne være grunnen til at jeg ikke ble gravid. Han sendte meg til sykehuset hvor jeg ble operert i januar 2010. Da fjernet de "veggen" som delte livmoren min, men fant ut at jeg også hadde tette eggledere. De anbefalte oss prøverørsbehandling. Jeg var knust. Totalt knust...

Samboeren min var støttende - og tok vare på meg etter operasjonen, og vi diskuterte valgene våre - og ble til slutt enige om å stelle oss i prøverørskø. Vi ble jo litt overumplet over alt dette - for vi trodde jo ikke at det skulle være så mye galt inni denne kroppen min, men ble anbefalt å starte tidlig med denne type behandling.

Vi kom inn til samtale i juni 2010 - og startet behandlingen i august.

Begge var overlykkelige for at ting begynte å skje - og at problemene våre ble litt satt bort til andre. Folk som kan dette! : )

Jeg fikk ut så mye som 16 egg, hvorav hele 13 ble befruktet - og vi hadde endelig fått noe å glede oss over!

Vi satt ett befruktet egg tilbake i livmoren min, men 2 uker etterpå viste graviditetstesten negativt. Jeg ble knust nok en gang... Men denne dagen er nok den dagen jeg begynte å kjenne endringene hos han..

Han virket ikke deppa, men sa at folk flest lykkes ikke på første forsøk osv. Det er jeg helt enig i, men det må være lov å bli lei seg allikevel?

Vi skulle inn igjen i oktober 2010 for neste innsetting av egg, men rett før dette skjedde så hadde vi en krangel... Og på slutten av denne krangelen klarte han å fortelle meg at han ville vente med neste forsøk. Jeg spurte hvorfor, og hvor lenge osv. Det var fordi vi kranglet så mye, men han visste ikke hvor lenge han ville vente.

(Jeg har selvfølgelig vært opp og ned i humøret ettersom slagene i trynet faller på meg, så jeg har nok vært vrien - men dette LOVTE han meg å forstå og tolerere. Vi hadde snakket ekstremt mye om at dette ville skje før vi satte igang.) Og jeg spurte han opptil 10 ganger om han var 100% sikker på at vi skulle stelle oss i denne køen før vi gjorde det, og han svarte ja hver gang. Dette gikk han da altså tilbake på.. Og jeg ble såååå flau!! Her opptar vi plassen som andre kunne fått om vi ikke stod her på stedet hvil - og han er plutselig usikker??? Hvordan kan han sette meg i denne situasjonen?? Jeg måtte jo sende en mail til sykehuset, og beklaget på det sterkeste at dette hadde skjedd, men de sa det var helt normalt - og at dette skjer oftere enn man tror. Påkjenningen er stor for kvinnene - og mennene blir lei syting/sutring/konflikter.

Nå er jeg livredd..for hva vil skje hvis vi krangler igjen etter neste gang vi bestemmer oss for å prøve? Skal vi stoppe opp igjen? Herregud, jeg er 28 år, vi har pusset opp et hus sammen - og vi var klare for dette.. Er vi ikke det lenger?

I skrivende stund har det da altså gått 4 måneder - og han nevner dette ikke med ett ord!! Folk rundt meg "popper" unger og blir gravide som gale, og jeg blir mer og mer lei meg..

(Beklager for veeeldig lang historie, men det ligger i detaljene vet dere..) ; )

 

[blåmeis:)]

Det er ikke lett å gi et kort svar på noe så personlig. Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, da mannen min har vært støttende hele tida. Men han har ikke hatt det samme behovet om å prate om ting som det jeg har hatt. Og det har helt sikkert vært tider der han har savna "den gamle meg", men jeg er heldig, han har vært veldig tålmodig! Og han har hørt på meg når jeg har trengt å prate. Og ettersom tiden har gått har jeg nok klart å "mase" mindre på han, noe som helt klart er positivt for forholdet.

 

Faren med at tiden bare går uten at det skjer noe, er at en av partene risikerer å bli deprimert og krangling er vanskelig å unngå. Og da er det også en fare for at den andre vil vente enda lenger, for det er jo ikke noe særlig å dra et barn inn i et forhold med depresjon eller krangling! Det finnes selvsagt ikke noen fasit på hva som skjer eller hvordan man skal løse ting. Men det jeg prøver å si er kanskje at jeg håper du klarer å unngå å falle ned i et sort hull som det er vanskelig å komme opp av. Venting er utrolig vanskelig, jeg har venta mye i mitt liv, men prøv å ha det bra sammen. Og spør han, ikke for tidlig men når du føler at dere har krangla mindre og hatt det bedre en stund, om han er klar for å prate om det igjen. Prøv å ikke forvent at han skal være positiv til å prøve igjen med en gang, det er så utrolig lett å bli skuffa og havne i en negativ spiral igjen, men han bør være i stand til å prate om det igjen snart. Om ikke annet bør han klare å si at han trenger mer tid, om det er det han trenger.

 

Dere er fortsatt relativt unge, så selv om jeg forstår din utålmodighet veldig godt, så prøv å ikke la det stresse deg. Håper dere klarer å være litt kjærester i ventetiden, og håper at du slipper å vente så lenge.