Akutt fødselsangst på slutten??

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Har vært så klar for vaginal fødsel hele tiden, til og med ytret ønske om å få føde på fødestuen for å få tilrettelagt en så naturlig fødsel som mulig..

 

Men nå har jeg fått fullstendig angst, jeg orker ikke tanken på smerter og mange timer med rier :-/ Har 2 ganske lange og harde fødsler bak meg, jentene i vår familie har ikke noe typisk fødekropp, så jeg forventer meg ingen enkel fødsel til tross for at det er nr 3..

 

Oppi hodet mitt så skriker jeg etter keisersnitt bare for å slippe unna riene, men så vet jeg jo at innerst inne et sted bak angsten så vil jeg føde vanlig, og jeg vet at når det bare er overstått, så er jeg så glad for å ha klart det..

 

Er det noen av dere som føler litt sånn mot slutten?

[Zoe]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver..jeg også har to langvarige, smertefulle fødsler bak meg, og i tillegg er det nå 6 år siden jeg fødte sist gang så jeg er vel omtrent som 1.gangs å regne..:/

Er nå i uke 31 og har virkelig begynt å grue meg for det som skal skje. Føler ikke at jeg kan snakke med noen om det, for når jeg prøver å ta det opp enten med moren min, venner eller mannen min så får jeg bare høre: det går så bra så, du har jo gjort det to ganger før, det går vel bedre enn du tror..osv..:/ Og innerst inne vet jeg vel at det se sier stemmer, men likevel er jeg redd..og jeg føler meg som en pyse som faktisk tenker sånn, for alt vi får høre er jo at det er best at alt skjer naturlig, uten smertestillende og at kvinnekroppen er skapt til å føde barn..Men for meg har faktisk disse tankene begynt å overskygge gleden over det å vente barn og over det å kjenne at et liv vokser inni meg, jeg har fått feil fokus på en måte og det er jeg lei meg for:(

Og enda er jeg bare i uke 31..tør ikke å tenke på hvordan tankene blir når jeg nærmer meg enda mer..

[Makko med to små gutter]

Har vært helt rolig hele svangerskapet, til og med gledet meg til fødsel (fødsel nr 1 var ok spesielt med tanke på at det ble vakuum). Men for noen uker siden kom panikken!

 

Nå er jeg ganske nært termin, og er så LEI at panikken for fødsel har gitt seg :-P

[magica fra tryll]

Jeg kjenner meg igjen. Det føles helt merkelig å glede seg til noe du gruer deg til, om du skjønner... Jeg er skikkelig lei nå, 4 dager over, men det føles helt uvirkelig at jeg snart skal føde. Jeg hadde en traumatisk fødsel sist, "alle" trodde jeg ville ha ks, men jeg satser på den naturlige varianten igjen. Jeg vet jo at når det er overstått, vil det være en mye bedre opplevelse for meg!(jeg har tatt ks tidligere også, så har noe å sammenligne med..)

[2 fra før,nr3 født jan.2011:)]

Helt vanlig å bli bekymret mot slutten av svangerskapet når fødselen nærmer seg (plutselig er det som vi har gått å ventet på siden graviditetstesten var positiv så nært?) ) Jeg har to ganske enkle fødsler bak meg, men kjenner jeg er superstressa uansett for fødselen. Jeg tenker på riene,,, uff de forferdelige vonde riene og etterriene etterpå som var helt grusomme! Så tenker jeg på alt som kan skje og kjenner jeg blir skikkelig bekymra. Hva hvis noe går galt med babyen? Med meg? Hva med de andre hjemme?

 

På sykehuset har de også kuttet ut lystgass pga utluftingen på rommene er for dårlig, så får ikke tilbud om det denne gangen. (holder på å bygge ny avdeling så regner med at det ikke blir tilbudt lystgass før det flyttes over til nyavdelingen) Føler den hjalp meg veldig godt forrige gang, og var veldig god på smertene siste timen før babyen skulle ut,og kjenner jeg er litt stressa med tanke på at jeg ikke får bruke den denne gangen, og hvis fødselen går så greit som med de to andre for selv om det var grusomt vondt så får jeg ikke tilbud om noe annet heller :s ...

 

Prøver bare å stålsette meg å tenke det at jeg snart får hilse på babyen, alt går bra og når jeg først står oppi det (når fødselen starter) så tenker jeg ikke slik. Da er fokuset å få babyen ut, rietelling, hvor mange centimeter åpning har jeg nå, er det klart til å presse han ut snart? xD

 

Og ikke minst...... får sove på magen og på ryggen igjen, får se føttene mine igjen (kremt og andre intimdeler) får ligge normalt i senga, og kose i armkroken til mannen igjen uten en mage som trykker på og er ubehagelig, og da med vår lille herlige baby ved siden av ;o)

Får tulle på gulvet og kose skikkelig med storebrødrene på fanget mitt igjen (nå er det nesten ikke plass, og herjing og tøysing er ikke noe særlig) Klare å ha på seg støvlettene med glidelås i siden uten å pruste og pese som en hest.

 

Så jeg prøver bare å la alt det positive overskygge alt jeg bekymrer meg for før fødselen, det hjelper meg godt syns jeg Så tenker jeg også at hvis det skulle være noe så er der barneleger, operasjonsstuer og ulike spesialister som er tilgjengelige hvis det skulle være noe.

 

Lykke til! Dette går nok kjempebra. Og tenk snart får du hilse på babyen din!

[Tigergutt]

Jeg har ikke angst for å føde, men må si at jeg gruer meg til denne fødselen i forhold til første. Da visste jeg ikke hva jeg gikk til, og var bare foreberedt på at baret skal UT! Nå derimot vet jeg jo hva jeg var gjennom første gang, og det er ikke noe jeg ser frem til. Jeg er 2 dager over termin og vet at babyen er stor!

 

Med førstemann så fikk jeg ikke samertestillende. Jeg var 22 timer på sykehuset, og 20 timer av dem var helt greie! De 2 siste kunne jeg vært uten........hehe....... Siden jeg hadde det så greit i de 20 første timene fikk jeg ikke smertestillende, og mot slutten var det for sent. Det jeg derimot vet nå er at jeg SKAL ha epidural, og håper at det vil lette noe på de ekstra smertene på pressriene.

 

Vi får krysse fingre for hverandre og prise oss lykkelig for at vi er jenter/damer.........en mann ville ALDRI overlevd en fødsel!