3 SA på under 1 år..

[Rooxy]

Heia... Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Føler dette er et tema som det ikke blir snakket så mye om.

Dette er min historie: jeg (26år) og samboeren min (29år) har prøvd å få barn nå i snart et år (har ingen fra før), noe som har resultert i 3 spontanaborter alt fra uke 6-8. Dette er kjempe tungt, man går på smell etter smell.. Den gleden man får når testen er positiv er ubeskrivelig, men det er også den sorgen man får når man mister noe man virkelig ønsker! Jeg har vært hos legen hver gang, å han sier at dette er en risiko sport å ber meg ikke tenke så mye over det med å bli gravid så skjer det.. Hvor lett er det??? Tror ikke han vet hvordan dette kjennes på kroppen.. Har heller ikke fått tilbud om hjelp på noen måte. Legen sier bare: du blir jo gravid.. Jeg VET det, men hva skal til for at jeg skal få til å gå et helt svangerskap?? Leser at mange opplever dette etter at de har fått et barn, er det mer normalt??

[Barbarella og froskebarna]

Hei!

Trist å høre at det er enda flere som sliter...

Du har krav på utredning når du har mistet tre på rad. Si det til legen din, og om han ikke vil henvise deg så bytt fastlege!!

Vet ikke om det kanskje går an å ta det opp direkte med sykehuset, kanskje andre her som vet det.

Men du har i hvert fall krav på utredning, så jeg anbefaler deg å stå på for å få det. Det er ikke noen grunn til at dere skal fortsette å prøve uten hjelp...

Jeg blir så oppgitt over sånne leger... Han er tydeligvis ikke oppdatert. Og det er jo direkte uempatisk å si at man bare ikke skal tenke på det. Ærlig talt.

 

Stå på, få utredning, kanskje de kan gjøre noe for å forebygge dette neste gang! Masse lykke til

[Rooxy]

Jeg hadde ingen anelse om at det var så mange som sliter.. Jeg kjenner ingen!! Så føler meg veldig alene, å alle sier bare slapp av det blir når dere er 100% klare Vi er 100% klare NÅ!! Jeg hadde sist SA den 12 nov, å fikk først mensen nå 9 uker etterpå.. Skal til legen i morgen, noe må være galt her. Da skal jeg ta opp det med utredning. Tror man får til å slappe litt mer av når man vet at man får hjelp... Å vertfall nå som man vet at man ikke er alene og at mange nå er gravide eller har fått barn.. Tusen takk

[Barbarella og froskebarna]

Ja, det er ikke lenge siden jeg oppdaget dette forumet selv. Utrolig godt å kunne snakke med andre i samme situasjon, jeg kjenner heller ingen i "den virkelige verden" med habituell abort (som jeg vet om, i hvert fall).

Det er litt provoserende med det rådet om å slappe av... Folk som ikke har opplevd noe liknende burde kanskje ikke gi så mye råd, heller gi støtte.

 

Lykke til hos legen i morgen! Les dette først: http://www.legeforeningen.no/id/106386.0

Så vet du litt om hva du har krav på. Dette kan du jo godt vise til dersom legen ikke synes det er nødvendig med utredning...

Selv går jeg til en privat gynekolog med refusjon, dvs at det ikke koster meg noe å gå dit (kun en egenandel på 50kr hver gang). Jeg fikk henvisning til ham fra fastlegen. Der blir jeg veldig godt tatt vare på, både under svangerskap og nå under komplikasjoner etter utskrapning og ved utredning.

[Rooxy]

Jeg vet hva du mener.. Hele familien hans er veldig sånn slapp av så skjer det. Tror ikke de skjønner hvor tungt det er, å at jeg føler meg udugelig..

Familien min er det ikke så nøye med, de sier at det ikke er noe hastverk....Så ønsket etter et barnebarn fra meg virker ikke som om at er den største drømmen..Men det er en helt annen sak Men absolutt, har du ikke opplevd det så gi støtte istedet for råd..

 

ÅÅÅÅåå, tusen takk.. Dette hjalp veldig... Håper virkelig han sider noe fornuftig i morgen. Har tenkt tanken på å ta kontakt med Medicus selv, men det er så mye dyrere når man tar kontakt selv... Så kanskje jeg får overtalt han til å gi meg en henvisning i morgen

[Krum]

Hpåer det ordner seg hos legen din og at du blir henvist videre.

 

Jeg kjente faktisk til dette med habituell abort før jeg kom dit selv. Var en jente på samme arbeidsplass som meg som mistet 3 ganger på rad uten at de noen gang fant ut hvorfor. Og det er jo også ofte svaret man får på en slik utredning; man vet ikke hvorfor. Men OM de finner noe kan man kanskje gjøre noe for å hjelpe. Det er også STOR forskjell mellom legene. Jeg har heldigvis funnet en som er opriktig interessert i dette med habituell abort. Han er privat og det koster selvsagt en del, men det er helt klart mye med verdt enn en lege som bare sier uflaks, prøv igjen.

 

Nå skal det sies at spotanaborter er veldig vanlig. Mye mer vanlig enn man tror før man begynner å snakke med folk. Enkelte leger mener at så mye som 50 % av alle gravititeter ender i abort, mangen av dem ender riktignok så tidlig at man ikke merker det som annet enn en litt kraftig mens. Men i dag tester vi mye mer og mye tidligere enn før så da blir nok flere av de tidlige SA'ene oppdaget også.

[Rooxy]

Da har jeg vært hos legen å ble henvist videre til Medicus Det er en kjempe deilig følelse å endelig bli tatt på alvor.. Så nå er det bare å vente på svar fra de Kjempe spent!! Men endelig skjer det noe!!

 

Jeg vet det, men det gjør ikke ting enklere.. Har ei venninne som er nå er ca 17uker på vei, jeg klarte ikke å bli glad på hennes vegne.. Ble bare bitter fordi de prøvde ikke en gang, hun bare ble gravid.. Å jeg er virkelig ikke en sånn person, men jeg klarer ikke.. Har kanskje noe med at hun fortale meg at hun var gravid dagen etter at jeg fortalte at jeg hadde mistet for 2 gang.. Så nå snakker vi nesten ikke sammen, for alt hun sier til meg er "slapp av, det ordner seg til slutt.. Bare ikke tenk på det".

Denne berg og dalbanen av følelser er et evig slit. Men tror den er verdt det den dagen alt klaffer Så dette forumet gir meg håp når jeg leser at andre som har gått igjennom dette får det til <3

[Barbarella og froskebarna]

Huff ja, det er ikke greit når andre blir gravide rundt oss... Ei venninne av meg fortalte nettopp at hun er gravid, og selv om jeg først lot som om jeg var glad på hennes vegne så ble jeg inni meg bare rett og slett skikkelig sjalu og bitter. Det er så vondt å ha sånne følelser, det føles så egoistisk å ikke kunne glede seg over andre.

Hver gang hun snakket om graviditeten endret jeg samtaleemne. Det endte med at jeg unnskyldte meg for at jeg ikke klarte å glede meg over det, samtidig som jeg forklarte at det gjorde veldig vondt, og at jeg håper jeg kan involvere meg litt mer i situasjonen hennes senere.

Hun fortalte det midt oppi aborten min, og grunnen til at hun gjorde det da var at hun syntes det ble så dumt senere om jeg fikk vite at hun unnlot å si det til meg pga dette. Og hun har jo rett - det er ikke så lett for dem heller!

Samtidig som de synes synd på oss så har jo de sine gleder som de vil dele med verden.

 

Kjempefint at du har fått henvisning og at du nå får utredning!! Lykke til, og hold oss oppdatert!

[Rooxy]

Nettopp!!! Jeg blir sint på meg selv for at jeg vet at jeg er bedre enn det.. Men det er kun henne jeg har reagert på..

Det er ikke lett å vite når det er riktig tidspunkt å fortelle oss det heller, jeg er i allefall sånn at ingen får vite det før det er over å jeg kan snakke om det uten å felle en tåre... Jeg har et par stk som vet alt så klart, hadde ikke klart meg uten..

 

Jeg er kjempe spent på utredningen!! Skal holde deg oppdatert

 

Har du en side sånn at jeg kan lese din historie, hvis du vil dele den med meg så klart

[Barbarella og froskebarna]

Klart jeg vil dele

Det er en tråd litt lenger ned på forumet som heter 'bli kjent' - der har mange av oss skrevet historiene våre. Skriv inn der du også!

Utrolig greit med en oppsamling av historiene, jeg går i allefall i surr med hvem som har opplevd hva...

Kort fortalt har vi en gutt på 18 mnd, men sliter med å lage søsken. 3 MA og 1 exu.

Nytt med meg nå er at etter utskrapning for litt over to uker siden, er det rester igjen. Har hatt tre runder med cytotec (stikkpiller i skjeden som skal sette i gang livmoren slik at alt kommer ut), men restene kommer ikke ut. Nå skal vi visst vente i et par uker og se om det kommer ut av seg selv, jeg har hatt så mange utskrapninger, og det er fare for sammenvoksninger i livmoren... Temmelig lei og ønsker å komme videre snart, slik at vi kan prøve igjen! Har tenkt å snakke litt mer med gynekologen i morgen, for jeg vet ikke om jeg orker en så langvarig prosess... Antakeligvis blir det utskrapning uansett om 2 uker, for min erfaring er at livmoren min klarer ikke å kvitte seg med restene på egen hånd.

Akkurat nå sitter jeg og ser på restplass.no, vi tar oss en ferietur når dette er over, antakeligvis Egypt. Vi trenger noe å se frem til nå!

[Rooxy]

Jeg fant den etter jeg svarte deg isted

Jeg har ikke hatt behov for utskraping, så vet ikke hvordan det føles eller er.. Alt har heldigvis kommet ut uten hjelp, men har alltid vært å sjekket etterpå. Så sånn sett er jeg vel heldig..

ÅÅÅÅÅåå, det hørtes deilig ut.. Har kjempe lyst til å reise dit selv

Man må ha noe å se fram til.. Gjør hverdagen litt letter

[Vårbarnet med to små]

Hei Rooxy.

 

Du og jeg har nesten lik historie.

 

Min historie er at jeg og mannen min begynte å prøve en måned før vi giftet oss i 2009. Ble gravid i begynnelsen av 2010, noe som endte i en MA. Ble ikke tatt på alvor da jeg fortalte om smerter og blødninger, og fosteret hadde vært dødt i 11 uker da jeg kom på ultralyd. Ble gravid igjen i september, og mistet i oktober. Ble gravid i begynnelsen av desember, men mistet igjen i romjula. Alt jeg får høre er "det var kjedelig at du mistet igjen. Det er nok ingenting vi kan gjøre for deg, det er jo vanlig å miste så tidlig i svangerskapet".

 

Jeg er ikke lenger sammen med venninnene mine. Jeg klarer ikke å sitte å kose med småbarna deres, eller høre om svangerskapene. Har en eneste venninne igjen i nærområdet som ikke har fått barn, og hun er klar på at hun skal ikke ha ennå. Vi sees ikke så ofte lenger vi heller. Sammen med andre venninner blir jeg stadig minnet på hvor lett det er å bli gravid. "Herregud, hadde ikke trodd det kom til å gå sååååå lett. Funka jo på tredje forsøk jo", "Så heldig dere var da, vi måtte prøve hele FIRE ganger vi", "måtte dere prøve? Nei, viii, vi fikk det til på første forsøk".

Jeg orker ikke mer av de kommentarene. Og hvis de innimellom kikker bort på meg, så får jeg høre "Slapp av, ikke tenk på det du. Ting tar tid vet du. Du blir gravid når kroppen din er klar".

Det er akkurat som om de skal heve seg over meg, At kroppen min er ikke like "moden" som deres. Det er sikkert ikke sånn de mener det, men det er slik jeg oppfatter det. Så mannen min og jeg er for det meste for oss selv, eller sammen med et vennepar som har eldre barn.

 

I går var jeg hos Volvat hvor de tok blodprøver, celleprøver, ultralyd og sånn. Så da går jeg og venter på svar på om det for eksempel er koaguleringen av blodet mitt som er problemet. Hvis de ikke fant noe galt, og vi ville gå videre med dette så var det visst gentest av oss begge som var neste steg.

 

Nå er jeg ihvertfall i gang. Det er veldig godt og kunne komme hit og syte og klage litt til damer som forstår hva jeg prater om, som er/har vært i samme situasjon.

Du er ikke alene Rooxy!

[Rooxy]

Jeg vet akkurat hva du mener.. Har faktisk slettet enkelte fra facebook pga av barneprat. Jeg klarer bare ikke.... Ikke enda i allefall

 

ÅÅååå, så spennende!! Håper virkelig de kan finne ut grunnen, kanskje vi har samme årsak også Hold meg oppdatert da Å bare gi meg tips til ting jeg kan spørre om når jeg skal på utredning Greit å lære av de som har vært igjennom dette

 

Lykke til!! Krysser fingrene for deg

[Vårbarnet med to små]

Fingrene krysses for deg også Rooxy

 

Denne måneden orket jeg ikke å trykke på fertilitetsmonitoren da jeg aborterte igjen, så for første gang siden februar/mars i fjor vet jeg ikke akkurat når EL er. Men nå syns jeg liksom at jeg har litt EL smerter, så jeg tror ikke jeg klarer å ta en pausemåned. Men jeg kommer nok ikke til å kjøpe el-tester. Gynekologen sa ingenting om at vi ikke skulle fortsette å prøve, så da får vi se om vi har overskudd til å hoppe til køys de neste dagene ;-)

 

Jeg spurte ikke om noe spesielt hos gynekologen. Jeg fortalte bare at vi har mistet tre ganger i løpet av det siste halve året, og at jeg føler at jeg ikke blir tatt helt på alvor hos legen. Og endelig så sa et "medisinsk menneske" at det er en påkjenning hver gang en mister, uansett. Godt å høre noen med medisinsk utdannelse si det. Istedet for "det er ikke unormalt å miste et par ganger, og du er jo fortsatt ung".

[Anonym bruker]

så leit å høre at dere og har gått igjennom slikt, jeg er nå gravid for 4de gang og har snart klart å komme til uke 13 !

 

jeg vil virkelig anbefale akupunktur!!! da jeg mistet siste gang, gikk jeg dit med en gang, og gikk i 2 mnd til jeg ble gravid igjen,

fikk lære mye, og hørte at det var en utrolig påkjenning fo kroppen å miste /bli gravid så mange ganger på litt over 1 år,

 

kroppen min var kommet i skikkelig ubalanse..

 

så jeg endret på kostholdet og kuttet ut kaffe, meieriprodukter etc...

nå denne gangen så føler jeg at svangerskapet forløper seg normalt, flere skikkelige symptomer etc, har hatt flere ul som viser at alt er normalt enda,.. så begynner nesten å glede meg

 

ikke gi opp håpet iallefall! forsøk heller å gjøre noe med det ,

jeg går med konstant frykt for å miste hver dag pga at jeg har opplevd det så mange ganger, men er så glad jeg gikk til akupunktur, og mener oppriktig det har hjulpet meg så langt. ( de 2 siste gangene kom jeg bare til mellom uke 7-8)

 

men ta tid til å bearbeide sorgen, selv fifkk jeg høre at det er sånt som skjer bla bla bla, så jeg arbeidet med det selv igrunnen, uten så mange å snakke med. tøft ja... men ikke la andre fortelle deg hvordan du skal bearbeide det,

jeg øsnker deg lykke til ! det er en tung tid, men det vil bli bedre stor klem

[Rooxy]

Jeg har aldri kjøpt EL tester... Så fram til nå har alt vært flaks men vurderer det denne mnd.. Jeg kjenner presset på kroppen.. Etter jeg kom hjem fra legen i går begynte jeg å tenkt. Å det er sjeldent en bra ting, tok med meg hunden å ut å gikk tur for å prøve å forstå tankene og følelsene. Jeg har vel kommet dit at jeg ikke unner noen rundt meg å bli gravid før jeg har blitt det, VELDIG egoistisk, men sånn er humøret mitt nå. Å jeg liker ikke at jeg er blitt sånn.. Blir veldig lei meg når jeg tenker sånn, men klarer ikke skru det av... Å jeg vet at jeg har blitt henvist videre, men nå klarer jeg ikke tenke positivt på det heller, nå kommer tankene om hva de kan finne...... Så etter en laaaaang tur i går fant jeg ut at jeg må ta meg selv sammen, dette funker ikke.. Nå må jeg bare be om hjelp

 

Jaaa, dere må ha litt overskudd, du er jo fortsatt ung det er jo helg snart

[Rooxy]

Anonym

 

Jeg snakket faktisk med samboeren min om akupunktur i går i all min bitterhet Tar i mot alle råd med takk, har en magefølelsen om at hvis jeg klarer å komme over uke 12 kommer det til å gå bra.. Men det vil tiden vise..

Hva spiser du da???

 

 

[Anonym bruker]

jeg klarte å holde meg unna meieri produkter i 2-3 mnd, men etter jeg ble gravid ble det desverre litt vanskeligere, (melk, ost, yoghurt, ost på pizza etc, melk i saus. var vanskelig i starten men etter hvert gikk det bedre hva ofrer man ikke når man vil få det til )men nå spiser jeg det med måte. hjelper så godt mot halsbrann etc, + at det smaker bare himmelsk, men bøtter ikke innpå, mne det var akupunktørens råd til meg da, i tillegg til kaffe/sure drikker etc.pga det hun mente var problemet for meg siden jeg mistet.

 

ikke sikkert det hadde gjeldt deg da ,

 

men så er det jo bare sååå herlig å gå til akupunktur og ! herlig for kropp og sjel, hvis man har en flink akupunktur da,

kaller henne heller legen min jeg, for nå kjenner hun meg så godt, og kommer såvisst å gå til henne igjen,

så lykket til hva enn du bestemmer deg for

men akupunktur er jo flere tusen år gammel medisin, som blir brukt mot tusenvis av plager, og deriblant infertilitet, spontanaborter etc...

 

det er jo bare en glede, borsett fra at det koster litt da, men hvis man klarer det så synes jeg det er verdt det, og kan ikke glede meg mer(håper!!) til jeg kan gi henne blomster og kort hvis jeg klarer å fullføre dette, og takke henne til tusen for all hjelp hun har gitt meg

 

klem

[lioness*]

Hei Rooxy!

 

Velkommen hit - når man først er i den triste situasjon av at man opplever den ene aborten etter den andre er det godt å har noen som vet hvordan det føles.

 

Ville bare si lykke til med utredningene. De finner en årsak hos omkring halvparten av parene som utredes, så det er håp om at noe kan gjøres. Uansett er det veldig mange som lykkes med en graviditet til slutt uten at man finner årsak til abortene!

 

Har selv mistet fire ganger, men etter de tre første var vi maks heldige og fikk en godgutt som straks fyller et år. Hadde en abort til før jul, og det var en nedtur. Håper på et søsken en vakker dag.

 

Hos meg har de funnet grunnen til abortene, jeg har en translokasjon - dvs at en unormal plassering av genmateriale på to kromosomer gjør at en stor andel av eggcellene har for mye eller for lite arvemateriale. Fosteret vil dø i første trimester i de fleste tilfellene.

 

Krysser fingrene for deg! Lykke til videre med utredninger

[helixxx]

Ja, deter drit!!! Og det er utruleg så godt det er å få "snakke" med folk her som faktisk veit korleis det er. Flott at du no får utredning. Eg har vore på utredning.....utan at dei fant noke (dvs dei fant først større sannsynlegheit for blodpropp først.....som deretter viste seg å vere normalt likevel). Eg er dermed "klarert" og det er like fortvilande. Det betyr at eg nok ikkje får hjelp neste gang heller........men først må eg uansett overtale helixxx-mannen som er blitt skikkeleg redd!

 

Lykke til kjære deg!

[Rooxy]

Tusen takk Lioness

Kanskje litt rart å si, men jeg er utrolig takknemlig for at det finnes flere der ute som meg... Det gjør det litt lettere å leve med og forstå når man har noen å snakke med som skjønner hva jeg sier og føler.

Jeg håper på en måte at de finner noe som de kan fikse, men håper på en annen måte at de ikke finner noe som helst så klart Men vil ha et svar på hvorfor jeg ikke klarer å gå over uke 8.. Har hørt om de som aldri kan få gutter eller jenter, kun det ene kjønnet.. Merkelig! Før var jeg sånn at jeg helst ville ha et sommer barn og jente.. Nå er det eneste som betyr noe er at jeg kan få et friskt barn uansett tid på året

Så bra at dere klarte det Trenger en å høre en lykkelig slutt innimellom

Håper dere får den søsteren eller broren som dere ønsker

[Rooxy]

Heia.. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt noen jeg kunne ha snakket med ansikt til ansikt meg som vet hva jeg snakker om..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis de sier at de ikke finner noe, å at de sier det bare er å prøve igjen også mister jeg... Da tror jeg virkelig at jeg gir opp!!! Skulle tro at med den teknologien som vi har i dag at det finnes noe som kan hjelpe annet en håp..

 

Har du ingen barn fra før??

 

Lykke til helixxx

[helixxx]

Hei igjen.

 

Jo, eg er så heldig å ha 2 frå før. Så eg kan jo faktisk ikkje samanlikne meg med deg og dei som ikkje har barn......men eg føler det på same måte som deg uansett........hos meg så ignorar legane min habituell abort fordi eg har fått 2 frå før.Dei trur at eg er uheldig. Men det nektar eg å tru på!

 

 

Lykke til. Håpar at dei finner ut kva som gjer at du mister og at vi får høyre gladhistoria di om ikkje så lenge. Det er mange slik her, innimellom all fortvilelsen!

 

 

[Rooxy]

Alt jeg ønsker meg er ett... Men det ser dårlig ut, har en dårlig dag. Følelsen av å gi opp er sterk i dag... Tenker tanker som at det ikke er meningen at jeg skal ha barn.. I hvertfall ikke et barn jeg bærer fram selv. Har snakket med samboeren om adopsjon, å det er et tema hvis ikke noe annet virker. Men de kravene!?! Så håper vi får det til med litt hjelp fra legen Heldigvis fant jeg ut dette nå som jeg er såpass ung.. Er jo en eviglang venteliste hvis det skulle bli adopsjon...

Har veldig lyst til å fortelle en glad historie en dag uansett om det blir et barn jeg bærer fram selv eller adopsjon Vi får se, må finne håpet igjen

 

Hvis DU føler at det er riktig at du skal ha 3 barn, så bør de ta deg på alvor uansett.. Men det er slik Norge er virker det som.. Stå på krava!! Lykke til