Trives ikke såå godt som nybakt mor

[indigo25]

Jeg synes det er vanskelig, er sliten etter fødselen og har ennå dårlig rygg og svakt bekken som jeg sliter med en mnd etter fødselen. Alt er bedre når faren er hjemme, da er babyen vår roligere også. Når det er bare meg som er hjemme er hun mye mer urolig og siden jeg ikke klarer å få henne til å sove uten pupp ( klarer ikke bare la henne ligge der og skrike) så blir det mye sutring og en sliten mamma som løfter mer enn hun skulle gjort. Tulla var 4550 g når hun kom til og er litt over 5 kg nå, så jeg synes hun er tung å løfte. Hvordan får dere babyene til å sove uten at de skriker?

Jeg synes ikke det er så gøy å være mamma jeg, ihvertfall ikke når jeg er alene. Tror jeg hadde litt lyserosa tanker om å bli mamma....Jeg får jo ikke tid til å lage meg mat engang- vet folk sier at ammingen er slankende, men det er jo rett og slett fordi man ikke får i seg noe ordentlig mat hvis man ikke har en baby som sover mye da.

Huff..håper det blir bedre...

[Bustehue]

Det er ikke lett å bli mamma! Du gjør nok en fantastisk jobb, det er jeg helt sikker på.

 

Skaff deg et bæresjal, så får babyen din roen med å bli båret og du kan samtidig lage deg mat. Det er ikke så vanskelig å knytte som noen skal ha det til. :-)

 

Og du er ikke en dårlig mor om barnet må gråte litt mens du lager deg mat heller!

 

Jeg fikk ikke han til å sove uten skriking... Ble alltid litt skriking..

 

Så kan du også ta deg en prat med hs, hvismdu er redd for fødseldep.

Jeg fikk ikke sånn skikkelig mammafølelse før gutten min var 6 mnd ca. Hadde ikke depresjon heller.

 

Det er ikke lett å være mamma. Men dette fikser du! Lykke til!

 

Har du familie eller venner som kan hjelpe deg?

[indigo25]

hei!

Har prøvd sjal og tulla liker ikke det så godt. Jeg føler ikke at det er helt trygt heller da hodet faller ut hele tiden. har close baby carrier, skjønner ikke hvordan hodet skal holdes på plass inni der..uten at jeg må holde det og da er jo litt av vitsen borte.

 

Har ikke famile i nærheten, noen venner, men de har større barn eller er i jobb, det er bare jeg og mannen, forholdsvis ny på plassen, så ikke verdens største nettverk akurat... Jeg er faktisk misunnelig på han som er på jobb om dagen... tror ikke jeg har noen depresjon, synes bare ikke at det er noe særlig det her...

 

Tusen takk for gode ord da;) setter pris på det!!

[petite fleur]

Jeg syntes heller ikke det var så morsomt de første ukene, man er sliten og bekymret mye av tiden. Den første måneden etter fødsel sovnet sønnen min ofte i armene mine, så lirket jeg ham forsiktig ned i kurven sin :-) Klarer ikke å høre på skriking jeg heller. Gikk korte turer (slet også veldig med bekkenet første tiden, men klarte å gå 5-10 minutter) med vogna, da sovnet han fort.

 

Om ikke så mange uker blir alt bedre. Du blir i bedre form, babyen og du får deres rutiner og hverdagen blir litt greiere for de aller fleste. Meld deg inn i babysanggruppe og barselgruppe for å få litt mer sosialt i hverdagen.

 

Lykke til :-)

[indigo25]

Tror det er ganske vanlig oge rdu førstegangs er du sikkert litt usikker også?

 

Selv har jeg en 2 mnd baby og synes det blir morsommere for hver dag. Helt klart mer moro nå enn når babyen er 1 mnd. Og mange sier det blir helt annerledes når babyen er 3 mnd, mye lettere på et vis:)

 

Hold ut, prøv å nyt kosestundene. Du får aldri denne tiden tilbake!

 

 

[Canari]

Hei, førstejenta mi gråt hele tiden om jeg ikke bar på henne, og da visste jeg ikke om bæreredskaper. Bar meg skakk. Så jeg tror jeg vet litt om hvordan du har det. Man er jo også mere usikker første gang, det tok laang tid før jeg synets det var særlig gøy.

 

Får å få i meg mat, lagde jeg matpakke og la i kjøleskapet kvelden før, samt hadde vann klart i vannkoker og ferdig målt opp kaffe, samt glass og en stor karaffel vann i stua. Dette klarer man å spise drikke mens man bærer :-) For mat og drikke MÅ du ha, ellers blir alt galt! Og baby merker at du er urolig når du er alene, sikkert derfor hun er mere urolig da. Vi prøvde babymassasje (gikk kurs) og det hjalp litt.

 

Fra ca 1 - 1 1/2 år har det vært så og si bare gøy å være mamma (til tross for nattevåk og trass etterhvert), og jeg koser meg også mye mere med lilegutt.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Har du prøvd med dype knebøy eller rolige, dansende bevegelser når du har henne i sjalet? Det pleier å funke her, hvis hun gråter litt i starten Har du prøvd å putte hodet hennes bak den ene skulderstroppen, som vist i denne videoen her?

 

http://www.youtube.com/watch?v=t-0eCD0zEp4

 

Det funker ihvertfall strålende her, og hodet detter ikke ut selv om jeg bøyer meg ned heller! Kanskje du har strammet det litt for lite, for det må være ganske stramt for å bli riktig, og hodet hennes skal være relativt høyt oppe- slik at du kan kysse henne på hodet.

[HeltLykkelig ♥♥]

Hei!

 

Vil først av alt gi deg en goood klem

 

fortvil ikke.. ting vil bli bedre. Kjenner meg igjen i alt du skriver

 

Jeg sleit med amminga og satt omtrent og gråt hele første mnd.. 2.mnd gråt jeg litt ,mindre.. nå husker jeg ikke sist jeg gråt

 

Følte jeg ikke strakk til, var aaaalt for bekymra, tok henne opp for hvert minste knirk, gjorde som hun over her; la matpakke i kjøleskapet fordi jeg ikke greide lage mat og ta meg av ungen. Fikk henne ikke til å sove på dagen eller før langt på natta. hun hadde låsning i nakken og vondt i magen. Men ting går seg gradvis til på alle måter og du VIL finne ut av det..

 

Nå sover hun hver andre time om dagen, spiser hver 3-4 time, legger seg klokka 9 og mater bare en gang om natta.. hvordan jeg har funnet ut av ting kan jeg ikke forklare deg, men du lærer etterhvert

 

Det jeg har merket hvertfall, er at etterhvert som jeg har senket skuldrene har ting gått lettere med henne også. Hun merker nok du er anspent. Før følte jeg hun våknet bare jeg tenkte hun ville våkne.. nå har jeg lært at 1,5 time etter hun er våknet er hun klar for å sove igjen.. og venter jeg for lenge blir hun overtrøtt og vil ikke sove. Når jeg slavisk begynte å legge henne ned når jeg så trøtthetstegn (tok meg en stund før jeg lærte dette), begynte ting å gå mer på skinner.

 

Nå er det bare vekta hennes jeg bekymrer meg for.. men nå skal jeg prøve å senke skuldrene på det også. Hun spiser akkurat det hun skal og av og til litt mindre (får flaske).. og går opp bare 100 g i uka. Men alle er forskjellige og ting går i rykk og napp. Skal begynne å stole på min egen dømmekraft (nyttårsforsett så lenge hun er blid og virker fornøyd skal jeg IKKE bekymre meg..

 

Masse lykke til til deg

 

Send meg en pm når bebisen din er 3-4 mnd gammel da og si hva du føler da tror nesten jeg kan garantere du har det bedre

 

Og du? Ikke vær redd for å snakke om at du er lei deg.. del det, vær ærlig. Om folk spør hvordan det går, si du har litt startproblemer. Jeg gjorde det og merket fort det kom frem at det ikke hadde vært så rosa for alle andre heller. Det bare virker sånn på utsiden.

 

klem igjen

[Bustehue]

Vil bare anbefale tettinntil.no. Der finner du instruksjoner på knyting av sjal. Det går an å knyte en slags vugge til nyfødt, slik at dunogså kan amme mens du bærer.. :-)

[*Nøtta*]

Ååå..jeg føler virkelig med deg...og en god klem sendes din vei.

 

Jeg hadde det på samme måte den første tiden her..var trist og lei,stresset og følte egentlgi at jeg hadde "gjort noe dumt" og at livet mitt var mer eller mindre over. Og var som deg også misunnelig på samboer som kunne gå på jobb.

 

Men så,etterhvert så løsnet det bare mer og mer.

Jeg lærte babyen å kjenne,klarte å skille de ulike gråtene fra hverandre og nå som hun er 3 mnder snart så kunne jeg aldri TENKE meg å ikke hatt henne.

Faktisk er det eneste jeg sliter med nå dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å kose meg med henne når hun var heeeelt pittepitteliten. ;-)

 

Og tro meg,selvom jeg vet at det er vanskelig nå,så kommer du til å få det bedre etterhvert du også.

 

Og som helt lykkelig sier over her,vær åpen om følelsene dine. Jeg turte nesten ikke si det til noen,men til de få som ejg luftet tankene mine litt til-ja,det viste seg at de hadde hatt det på nøyaktig,eller nesten nøyaktig samme måte.

 

Vet det er vanskelig å tro,men jeg lover deg-det er lys i enden av tunellen. For noen er den bare litt lengre å komme gjennom enn for andre.

[*Nøtta*]

Og husk,at for babyen din er du den beste mamma i hele verden! <3

Uansett hvordan du måtte føle deg innvendig.

[Trio?]

Kjære deg - her kommer en varm klem!

 

Jeg forstår deg så godt for jeg selv syntes det var krevende og slitsomt og kanskje litt skremmende i begynnelsen. Jeg er trygg på meg selv som menneske men hadde mye vondt i kroppen etter fødselen, baby som skrek mye, mangel på søvn, null egentid og en samboer som ikke skjønte bæret... på hverken meg eller babyen hehehe

Det går seg til det er min erfaring og det trodde jeg faktisk ikke skulle skje hehehe De andre her har allerede gitt mange gode tips men jeg gir nå mine likevel.

 

Jeg fikk litt ahaopplevelse av situasjonen etter en 3 - 4 uker. I stedet for å la meg stresse over den skrikende babyen som alltid måtte være nær meg for å få roen, så gav jeg ubetinget av nærhet. Bar barnet inntil meg og hadde han inntil meg så og si hele tiden. Jeg valgte å se det slik at han har ligget tett og varmt inni meg og har kommet til denne store verden som er så fylt med så mye inntrykk. Det er utrygt det for et bittelite menneske. Jeg overrøste barnet med kos, nærhet og snakket masse med det. Det og konstant tilbud om pupp var min løsning. Rundt 2 mnd så begynte barnet å fatte interesse for de rundt oss to og nå har vi en veldig harmonisk og sosial baby.

 

Det går seg til etter hvert og du kommer til å forsette å være den gode mammaen du allerede er. Det er lov å si man er sliten og det er lov å leve i et roligere tempo til dere har funnet en god rytme sammen. Ta litt timeout på alt annet. Din samboer gjør deg tryggere og det merker barnet og blir dermed tryggere.... dere 3 er familien nå og bruk tid på å skape roen og tryggheten dere vil ha som familie. La din samboer lage mat når han kommer hjem og sov litt mens han tar barnet litt. Du får søvn og de får litt tid sammen også.

 

Lykke lykke til, og når dere har fått et par måneder til og er bedre kjente med hverandre så er dagene deres helt annerledes!!!

 

 

[gulterkult]

ååå, kjenner meg SÅ godt igjen i det du beskriver!

også må jeg bare si ÅÅÅHH til alle de fine svarene, for jeg skulle ønske jeg leste de da jeg selv var midt oppe i det....

blir rørt over omsorgen og til HI: du blir en SUPER mor selvom du føler dette akkurat nå!

Ja, det er slitsomt

Ja, det er uvant osv. osv.......

 

MEN: det kommer et så fantastisk lys i tunellen!

alt blir garantert SÅ mye bedre etterhvert!

 

Det er normalt å grine og å føle seg gaaal!

Det er normalt å kjefte, det er normalt at alt føles håpløst!

men det blir SÅÅÅÅ mye bedre etterhvert!

 

Lykke til!

[Steget]

Det blir bedre etterhvert! Lover deg det!

Les alle de fine svarene du har fått, og ta det til deg. Det er helt normalt å ha det sånn du har det - og det er viktig å prate om det, både med mannen din, helsesøster og andre du synes det er greit å prate med.

Jeg trodde jeg var forberedt på at de første ukene kom til å være tøffe, men at det skulle være så tøft som det var, kom som et sjokk! Men etter noen uker går det seg til, dere blir kjent med hverandre og verden drar deg sakte tilbake.

Ang. mat så er det lurt å ha yoghurt i kjøleskapet. Da har du alltid et lite måltid når du endelig får litt tid. Og müsli.

 

 

[indigo25]

Nesten så jeg begynner å grine, tusen takk for oppmuntrende svar alle sammen! Godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg vet jo inerst inne at det blir bedre, men glemmer det midt oppi alt. Jeg tror at alt hadde vært enklere om bekkenet og ryggen hadde spilt mer på lag med meg. Føler meg så svak i kroppen..

 

Angående mat har jeg nå laget meg matpakke, takk for tips. Så mange bra damer det er her inne:)

[happy og to små]

Kjære deg! Du har fått så mange gode svar her, at jeg skal ikke gi noen råd ang. babyen din og din mammarolle. Men du sier at du har vondt i rygg og bekken etter fødsel. Dette slet jeg også veldig med, etter fødsel nummer to. Når jeg skulle legge meg om kvelden så verket det nedover beina, rundt halebeinet, i lysken og i hele korsryggen pga av alle bæringen. Jeg har en to-åring fra før av også, og han krevde ekstra mye da lillesøster kom til verden. Jeg turde ikke trene heller, for jeg var redd det skulle bli værre. Men så begynte jeg på barsel trening, som bestod av trening av lår og lette ryggøvelser, samt råd for bæring og løfting. Det tok meg to treningsøkter og mye konsentrasjon rundt riktig løft, før jeg var helt bra! Dette gjelder nok ikke for alle, men det er verdt å tenke på. Jeg hadde gått i 2 måneder og følt meg som en sur og elendig kone og mor pga alle plagene. Nå har jeg gått 1 måned uten trening, og kjenner at plagene er på vei tilbake. Så da er det bare å starte opp igjen! :-) Lykke til!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg kjenner meg SÅ igjen fra min første gang som mamma, bare at jeg slet ikke så mye med fysiske plager som bekken. Jeg vet ikke hvor lenge du har vært mamma nå?

 

Jeg ammet dattera mi hele tiden, ellers ble det bare skriking. Hun ville ikke sove på andre steder enn inntil puppen eller pappas bryst når han var hjemme. Jeg fikk ikke spist eller drukket noe særlig når jeg var alene med henne, og jeg fikk nesten ikke gått på do. Selvsagt hadde jeg fått det til, men så fort hun gråt, så ble jeg kjempestresset og klarte ikke å fullføre å smøre brødskiva mi eller ta meg det lille minuttet med å gå på do.

Jeg gikk også masse ned i vekt den første tiden, fordi jeg ikke fikk anledning til å spise. Jeg så ut som et skjelett i ansiktet tilslutt.

 

Jeg fikk et tips fra helsesøster om å trille mye tur for å venne dem på å sove på dagtid, det ville også være med på å unngå å gjøre ungen overtrøtt. Det funket kanskje litt, men så ble vinteren så kald at det ble uforsvarlig å trille utendørs.

Jeg satt fastlåst i en stol med puppene ute. Det virket ikke som hun ble mett overhodet. Hun la på seg slik hun skulle, men ikke noe mer enn det. Akkurat på grensa.

 

Jeg var sliten og følte meg overhodet ikke glad og lykkelig over å ha blitt mamma. Etter en stund begynte vi å gi litt flaske og det hjalp en del, men jeg ville jo helst fullamme da, så prøvde å unngå flaske mest mulig.

Ellers er jo bæresjal et greit tips hvis babyen trives inntil brystet ditt. Da kan du ihvertfall lage deg litt mat og diverse andre ting.

Det er heller ikke uvanlig at babyer har behov for mye nærhet og kroppskontakt, noen mer enn andre. Dette behovet vil bli mindre etterhvert.

 

Jeg syns egentlig at de 6 første mnd som mor var ganske kjipe, men det begynte allerede å bli bedre rundt 3 mnd alder. Man blir gradvis mer og mer vant til en hverdag med baby i hus og man får mer kontroll på ting. De vil også spise sjeldnere og jevnere med alderen.

Dattera mi ble flinkere til å sove på dagtid for seg selv etterhvert som hun ble noen mnd eldre.

 

Men jeg har lært fra første gang, jeg skal ikke sette meg i en slik situasjon igjen, og bare amme og amme for envher pris. Denne gangen bestemte jeg meg for å delamme. Jeg gir flaske etter hvert puppemåltid om babyen ikke roer seg, også ammer jeg(samsover) hele natten.

 

Jeg har det så utrolig bra nå. Jeg finnes ikke sliten og jeg koser meg. Jeg føler meg som en mye bedre mor nå som jeg har overskudd, energi og humør, fremfor da jeg satt i en stol og ammet dag ut og dag inn.

 

Nå skal jeg ikke si at man bør la vær å fullamme, det må hver enkelt kjenne på selv hva som er riktig. Men ikke vær redd for å gi tillegg om du vurderer det, det kan være snakk om en liten flaske en gang i døgnet. Da får likevel babyen alle de næringsstoffene og antistoffene som finnes i morsmelken. Jeg har fått full støtte fra helsesøstre og jordmødre om valget mitt. Det er jeg som bestemmer over meg og mitt barn, ingen andre.

Gjør det som føles riktig for deg

 

Ellers gjør du nok en god jobb som mamma, du vier all din tid til din lille, og det nok mange, mange som føler det akkurat som du. Det har bare kommet frem flere og flere artikler rundt omkring om mødre som står fram om tabuet det er å ikke føle seg lykkelig som mamma. Det handler jo ikke om at man ikke elsker barnet sitt, men det er en stor omveltning å plutselig få det fulle og hele ansvar for et lite menneske. Dessuten fører et lite barn med seg at man får mer dårlig samvittighet og flere bekymringer, og ingen blir lykkelig av av å ha dårlig samvittighet og masse bekymringer. Heller tvert om. Det er så mange følelser på en gang, og det kan svinge fra det ene til det andre på kort tid. Det er klart man kan bli litt usikker. Og når man er sliten oppi alt dette, så føles det kanskje enda verre enn det trenger å være.

 

Men du kan være helt trygg på at det blir bedre. I starten kan det føles som om livet vil være sånn forevig, jeg følte det ihvertfall slik. Men jeg er en lykkelig tobarnsmamma nå, med ei datter på 15 mnd og en sønn på 16 dager, selv om det er dager som er skikkelig tunge og slitsomme.

 

Lykke til videre! Dette går seg til skal du se

[mamma til lillingen]

Har ikke slitt med bekkenet slik som deg, men plagdes veldig med vonde sting, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Alle ville komme med gode råd, og alle sa "det går seg til" eller at det kommer til å bli bedre etterhvert. Var en mager trøst når jeg allerede var passert smertegrensa for lenge siden. Satt og gråt hele natta, hver eneste natt i tre uker, før sambo satte foten ned å sa at nok er nok, jeg kom til å ødelegge meg selv siden jeg hverken spiste, sov eller fikk tid til å gå på do. Jeg var veldig sånn "mamma vet best" - det er jeg vel egentlig enda, og ville ikke slippe sambo til for å hjelpe. Løsningen var å gi opp amminga (også pga lite melk), da forandra alt seg.

 

Nå har jeg ikke grått på en hel uke! Så uansett hvor tregt det enn går, og uansett hvor små skritt man tar i riktig retning, så blir det bedre