Hemmelig....

[lykkeliten1]

Vi har forsøkt i 2 år nå uten å bli gravid. Nå skal vi til med prøverør, er ihvertfall henvist dit.

Vi har ikke sagt det til noen som helst at vi prøver eller skal videre. Ikke en eneste en som vet... Har ikke tenkt til å gå ut med det heller.

Blir vel sykemeldt og slikt når man setter igang med prøverør, men har ikkke tenkt å si det til arb giver heller i den perioden...Ikke føre jeg er gravid og mange uker godt på vei. Det er ihvertfall slik jeg har tenkt og ønsker det skal være.

Hva synes dere om det da jenter, dere som har erfaring.... Er det mulig ifht arbeidsgiver å ikke si noe i uttak/innsett-perioden?

Hva synes dere ifht familien man ellers har god kontakt med og et godt forhold til?

[moscha55]

Hei og velkommen i klubben.. hehe...

 

Jeg syns du må gjøre det som føles mest naturlig for dere. Vi har vært og er helt åpne om det, og vi skal igang med vårt 2 forsøk nå snart... Jeg syns det er godt å være åpen fordi da har man noen å snakke med, så kan man jo styre det selv etter som man vil prate eller informere om hvordan det går eller bare snakke om noe helt annet. Det er jo naturlig i disse dager at det ikke går helt som planlagt... Folk gjør jo opp sine meninger om de vet eller ikke vet.. Ta det som det kommer, for å si det sånn er iallefall dette forumet fantastisk når du er i bobla.. og før og etter hva enn som måtte hende..

Håper tankene hjalp. Lykke til.

[Solformørkelse]

Jeg og er enig i at dere må selv føle hva som er rett for dere.

 

Jeg har sagt det til arbeidsgiver, familien og noen venner. Det er godt å vite at du har noen å prate med. Er ikke alltid mannen forstår alle "usaklige" frustrasjoner:)

 

Jeg ønsker ikke at så mange skal vite det, og jeg har vært klar i at ingen skal mase og spørre om det. Det er stort sett ingen som vet når forsøkene starter, prøver å holde litt for oss selv.

[familiepå3?]

Vi har også snart forsøkt i to år og henvist til prøverør. Jeg hadde akkuratt de samme tankene som deg, men for meg ble det for tungt. Når alle tankene dreier seg om håpet om en baby, så ble humøret der etter. Trengte at noen visste hvorfor jeg ikke alltid klarte å være med på alle steder og ikke alltid hadde humøret på topp. Har ikke fortalt det til andre enn våre foreldre og en søster, men det var en lettelse for oss. Spesielt med tanke på at vi ikke vet hvilke prøvelser som venter oss i forbindelse med prøverør, da synes vi det er godt å vite at det er noen som forstår.

Men dere må gjøre det som passer for dere...

 

I forbindelse med arbeidsgiver , har jeg ikke fortalt noe enda, men er heller ikke i gang med hormonbehnalding.

 

Lykke til!!!

[Rypefest-2imagen sprekkferdig]

Det er som de andre damene her sier at det må være opp til dere som par. Utluftinga kan en få her på dette forumet.

 

Vi har selv vært åpne på hva vi holder på med, og de fleste rundt oss vet at det pågår. Vanskelig med en 3 åring som forteller i barnehagen at mamma stikker hull i magen hver dag. Denne gangen har jeg kanskje vært stummere enn normalt. Har bare sagt noe når noen spør. De som er tettest rundt meg vet og spør ikke.

 

Lykke til med prosessen fremover.

[TanteTroll]

Vi har valgt å ikke være så veldig åpne om at vi har forsøkt aih og etterhvert ivf. Mine foreldre og søsken vet det, sjefen min vet det, og 3 venninner. Det har vært fint at noen har visst, og det har vært godt at noen har vært spente sammen med oss. Etterhvert synes jeg det ble slitsomt og litt leit, for det er jo ikke bare vi som blir fryktelig skuffet og lei oss når forsøket ender i negativ test. Vi var heldige og fikk egg på frys på siste forsøket, og Tin-forsøk skal gjennomføres i hemmelighet:-) Sjefen lukter nok lusa på gangen i og med at jeg kommer til å søke velferdspermisjon, men jeg har ikke tenkt å fortelle så grundig når ting skjer.

 

Bare dere kan bestemme hva som er riktigst for dere å gjøre i forholde til åpenhet eller ikke.

 

Lykke til:-)

[Hansine lengter sårt]

Jeg har lyst til å svare deg på denne. Vi har ikke sagt det til noen at vi holder på, og er glad for det i ettertid. Vi har vært gjennom 4 fersforsøk og noen frysforsøk uten resultater. For meg hadde det vært riktig kjipt med de rundt meg som hadde blitt skuffet over dette. Det holder at vi selv er skuffet over de negative resultatene. Jeg hadde følt det som en ekstra påkjenning at de rundt meg også skulle være skuffet. Men det er et valg vi har valgt fordi vi føler at det er mest riktig for oss.

 

I forhold til arbeidsplassen har det ikke vært så vanskelig (bortsett fra litt dårlig samvittighet). Jeg har ikke noen sykedager ellers i året, kun når vi har holdt på. Og da har jeg brukt egenmelding og avspassering. Derfor har de ikke merket noe til det på jobben (Totalt har det kun blitt noen få dager). Jeg er også heldig fordi jeg ikke har hatt så voldsomme humørsvingninger, selv om jeg har merket noen bivirkninger som svette og hodepine, vond smak i munnen for å nevne noen...

 

Jeg ønsker dere lykke til med valget dere tar!

[lykkeliten1]

Takk for at dere deler deres erfaringer. Det er akkurat slike man trenger når man er i tvil på forskjellige ting.

Kjekt å ha dere her inne på forumet da!

Vi får se hvordan det blir framover, hva vi forteller og ikke forteller, men enn så lenge er vi bare to om prosessen.....

 

Lykke til dere, alle sammen....

[villevilla]

Hei

 

Vi tenkte at vi skulle holde dette helt for oss selv til å begynne med. Men da vi var i gang med 1. forsøk skjønte svigermor at det var noe rart og min mann fortalte dette UTEN at jeg viste om det. Videre valgte han å fortelle det til sin far som igjen fortalte det til sin daværende samboer.

Jeg ble litt skuffa først, men fant ut at jeg skulle fortelle dette til min mor og mine søsken. De lovet på tro og ære at dette skulle ingen få vite om.. Men.. Så av en eller annen grunn fikk dem alle sammen behov for å fortelle dette videre.. uten at vi viste om det.

 

Da jeg fant ut at en av dem hadde forsnakket seg ble jeg rimelig sint og fortalte dette til min mor. Hun beklaget veldig for hun hadde gjort akkurat det samme.. DRITskuffa og irritert la jeg fram dette for svigermor, som jeg trodde kunne støtte meg litt her. MEN neida.. Hun hadde hvertfall ikke sagt det til noen, bare en av sine søsken og en venninne..

 

Senere gikk en av mine søsken fra sin mann, som hadde blitt fortalt at vi var i gang med prøverør, men han skulle såklart ikke si noe. Jeg ba henne om å LOVE at hun ikke sa dette til sin nye mann siden de nettopp hadde møttes og jeg ønsker ikke at mitt liv skal bli det første som skulle legges ut. Bare noen uker etter fortalte hun at hun og den nye samboeren hadde snakket om det å få barn og at verdn var så urettferdig fordi jeg og min mann plagdes og for noen var det så enkelt.. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ jeg ble og ER så skuffa!!! Jeg lovet meg selv at hvis vi måtte gjennom dette en gang til blir det absolutt helt uten at noen får vite om det!!!

 

Heldigvis gikk det bra og vi fikk et nydelig lite barn.. Nå har vi byttet sykehus og skal i gang igjen i mars.. Denne gangen er det absolutt INGEN som skal få vite noe. Vi har hatt et fryseforsøk og hatt uttak etter vårt første vellykka forsøk, dette har nestn alle i familien fått vite om.. Men denne gang.. da håper jeg at vi slipper å få høre fra andre hva vi driver med..

 

Den mest ubehagelige opplevelsen min mann (og jeg) opplevde var mens jeg var på sykhuse og han måtte være hjemme noen dagen pga jobb. Han var invitert i bursdag på kvelden og dro dit da. Han måtte være ædru også pga jobb. En dame kom bort til han å sa, nå som du endelig annkommer festligheter alene skulle jeg lagt ann på deg, men skal la være siden dama di er på sykhuse å får hjelp til å bli gravid!!!

 

FREKT!!!

 

Ja dette ble langt men er jo godt å få blåst fra seg

[mipmip]

Hei!

Vi er midt opp i vårt tredje (og for denne gang siste) forsøk. Vi har vært ganske åpne overfor familie, de nærmeste venner og arbeidsgivere. Jeg synes at det har vært greit, for man er ikke alltid på topp og det er greit å ha noen andre enn partneren å prate med innimellom også. Samtidig kan vi ikke forvente at alle skjønner hvordan vi har det, med mindre de har vært gjennom dette selv, Min nærmeste venninne og mannen klarte å få barn (på egen hånd) på omtrent første forsøk. Jeg blir litt oppgitt noen ganger, for de tenker visst at "man må bare være positivt innstilt". Men jeg tror at ingen andre enn de som selv har opplevd å være ufrivillig barnløs kan skjønne situasjonen helt, selv om de selvfølgelig vil. Men det viktigste er vel at de er der for deg uansett! :-)

Klem

[lykkeliten1]

*Prusti* det var skikkelig dumme kjedelige greier det...Tydelig at vi lever i et slarve-samfunn. Ingen som holder kjeft når de skal...

Men bra det gikk bra til slutt da; at dere fikk barn...

 

mipmip Håper det går bra på deres 3. forsøk. Det er fint å kunne snakke med andre enn den man er sammen med også. Tror han blir helt full av info og alt annet bli-gravid-prat og barn.

Det er alltid noen positive erfaringer og noen negative med å være åpen og fortelle til andre eller ikke.

Men det er jointeresseant å høre om for da kan man jo vurdere selv etterhvert hva man vil gjøre.....

[Februarmamma 2011 og 14?]

Vi hadde bodd sammen i 3 år og vært gift i ett da vi startet på IVF-behandling (jeg var 36 år). Min mor begynte allerede for 10 år siden å spørre om ikke jeg ville møte noen og få familie, men jeg visste at hun hadde holdt det for seg selv de siste årene. Vi valgte å fortelle foreldrene våres om at vi nå skulle starte på behandling, og de ble sååå glade for å få en bekreftelse på at vi faktisk gjorde det vi kunne for å få barnebarn. Da ble det også naturlig å fortelle når innsett skulle skje og resultatet av graviditetstesten var positiv. De var selvsagt inneforstått med risikoen for å miste i starten, så ingenting ble sagt videre (så vidt jeg vet).

 

Jeg har en veldig forståelsesfull sjef som nylig var tilbake fra lang pappaperm, så jeg valgte å fortelle ham om oppstart siden jeg så for meg å være mye borte i forbindelse med prøver, kontroller og behandlinger. Jeg hadde ikke trengt å fortelle ham. Det viste seg nemlig at de fleste "timene" kom på inneklemte dager eller fredager, hvor det var mer naturlig å avspasere. I tillegg skjedde uttak/innsett i 17-maihelgen, så jeg trengte bare 2 dagers sykmelding (hadde nok ikke trengt de, men tok de for sikkerhets skyld).

 

Lykke til!

[Familiedrømmen]

Vi har hatt vårt første forsøk i august. Hadde samme utgangspungt som deg, ønsket ikke at noen skulle vite det. Dette for å unngå alle spøsmål og spesielt hvis det ikke skulle gå... Da ville sikkert skuffelsen blitt utrolig mye verre.. For da må man plutselig fortelle og forklare dette for andre i tillegg til den skuffelsen man selv har... Men under medisineringen kjente jeg at jeg trengte og prate med noen. Vi besluttet og fortelle det til mine foreldre og hans far (moren hans fikk bort i kreft i 2008) ;( ... For oss gjorde dette valget veldig godt. Men nå skal det være sagt at dette er personer som ikke bryr seg særlig om sladder og har uten tvil klart og holdt det for seg selv.. De spør aldri, men venter til vi selv forteller det vi ønsker og dele. Men våre søsken, andre familie medlemmer og venner vet ingen ting. Ikke arbeidsplassen heller. Jeg bor langt oppe i nord og må reise vær gang for og utføre forsøkene. Jeg søkte velferdpermisjon på jobb. Og begrunnet det med sykehus opphold. Min sjef sa kun en ting. "det er vel ikke noe farlig?" nei svarte jeg, og mer sa han ikke. Han er heller ikke av den sladdrene typen. Men hun som kjører lønnen krevde mer informasjon. Da endret jeg fra permisjon til egenmelding for legebesøk, for jeg var ikke interesser i og meddele denne situasjonen med noen flere( hun er også veldig interessert i sladder.) for oss ble dette de rette valgene. Men det jeg tror som er greit og ta med i vurderingen er "enn visst det ikke går" hvem ønsker vi da skal vite om det og hvordan blir det for oss... For det er da det blir tungt... Lykke til i allefall..., håper dere får en fulltreffer med en gang...

[lykkeliten1]

Kjekt med flere erfaringer.

Men prøvingen har gått bra for dere da skjønner jeg, siden du "ruger" om dagen. Ikke sant?

Vi har fortsatt ikke sagt det til noen og har heller ikke tenkt til det. Mulig vi forteller til våre foreldre når det nærmer seg selve forsøket, men jeg tenker du har rett i det du sier. At man bør ikke si det til andre enn de som skal vite det, også hvis det går galt.

Vi har ikke vært samboere "på papiret" kun i praksis, så jeg håper ikke det skaper problemer for oss. Leste her inne på forumet at et par som skulle til parsamtale/forsamtale som måtte få bekreftelse fra noen nære om at de faktisk hadde bodd sammen i 2 år, Hvis vi får samme problemet vil det falle seg naturlig å spørre mine foreldre om denne bekreftelsen. Da må vi ko fortelle hele opplegget også.

På jobben forteller en kollega åpent om alle sine ivf-forsøk og annen forteller om at hun har søkt/blitt henvist og venter på svar. Så har du meg som bare lytter til andre. Holder det helt for meg selv. Har jo mannen min og dette forumet som jeg prater med. Kjekt å få ut noen tanker, spørsmål og meninger.....Tenker jeg blir sykemeldt når/hvis det blir innsett/uttak for det er lite med fridager og har ellers en ganske tung og stresset jobb. Min arbeidsgiver skal ikke få vite noe. Hele arbeidsplassen vet ganske fort når noen er gravide. Absolutt ingen klarer å holde seg, de sladrer i vei...

Spennende tid det der....

[Familiedrømmen]

Vi lykktes desverre ikke med første forsøk. men vi holder humøret og håpet oppe... så nå er vi på fryseforøk. hadde tre ekstra egg som var bra nok til og fryses ned. tinte opp alle tre. to overlevde og de ble satt inn i dag. så vi krysser fingrene nå og håper på vår tur.... Jeg kan ikke huske om vi fikk spørsmål om samboerskapet, men vi har vært registrert på samme adresse i over 2 år. kan hende at det er forskjellig praksis på dette, er ikke sikker. er det privat eller offentlig klinikk dere bruker? Jeg forespurte klinikken om sykemelding. de sa at det var normalt og bruke egenmelding, men om dette ikke gikk kunne de ordne med sykemelding. ja rykter går fort når de først slipper ut.... men jeg må jo ærlig innrømme at jeg vil bli veldig lykkelig når ryktet om at jeg faktisk ER gravid kommer ut... håper det skjer om ca tre måneder:) Lykke til lykkeliten1... håper det går veien. Når starter dere med forsøkt?

[Tia79 - ♥prinsesse♥ 23.07.11]

Hver og en må bare finne ut hva som er rett å gjøre. Vi valgte å være veldig åpne om ivf-forsøkene, og det er jeg glad for. Jeg jobber som lærer og åpenheten gjorde at folk hadde forståelse for at jeg ikke var helt på topp, meldte meg frivillige til ulike jobber og mindre ansvar enn tidligere. Når det gjelder sykemelding under ivf, så er det kun tre dager sykemelding som er vanlig (uttak, dag mellom og innsetting). Jeg ble på tredje forsøket aktiv sykemeldt i 14 dager, noe som gjorde at jeg kunne slappe litt mer av. Det er jo det mentale som ikke er helt på høyden når en driver med ivf. Nå er det vel ikke sykemeldingsperioden alene som gjorde at jeg i dag er snart 4 mndr på vei, men det var godt ta d rolig i perioden etter innsetting.

[lykkeliten1]

Ja ikke sant. Hver og en får gjøre som de har lyst.

 

Vi har ikke engang vært til parsamtale/forsamtale så det har bare blitt med "løse tanker" enda for min del. Men ønsker likevel å holde det hemmelig når den tid kommer og vi er i gang.

På jobben er det flere som spør med og flere som er i gang eller er gravide og derfor blir det mye snakk om å bli gravid og baby.

Jeg ender med å le det hele bort og sier at vi får se hva som skjer.

Begrenset hvor mange ganger man kan holde på slik også....

Så heldig du er Tia79 ca halvveis til å få baby. Lykke til til deg.