Snart gitt opp

[ørja]

Etter litt leting har jeg funnet denne siden som passer meg perfekt. Desverre får man vel kanskje si...........

Jeg har nå kommet ut av tellingen over hvor mange ganger jeg har abortert, men det nærmer seg 15 nå. Den siste var rett før jul, og det resulterte i en utskrapning på Riksen.

Jeg er så heldig å ha et barn, men vi ønsker oss så veldig et til. Nå begynner håpet å svinne ut. Kjenner at denne evinderlige sorgen tar på mer enn jeg kanskje har godt av.

[Erle79]

Så fint at du har funnet oss! Og så trist at du er en av oss...

 

Det er mange her inne som har barn fra før, og som først opplevde problemer når vi skulle ha barn nummer to. Det er en slags trøst å ha klart å få et barn, men følelsen av å mangle et barn er den samme. Vi som har barn fra før klamrer oss vel til håpet om at vi har klart det før, så vi kan klare det igjen. Det er bedre å tilhøre dette forumet, enn et for dem som ikke klarer å bli gravid, for vi har langt bedre odds enn dem. En eller annen gang så klaffer det for oss, selv om vi må gjennom fryktelig mange forsøk. Du skriver at du har mistet ca. 15 ganger. Hvor langt har du vært på vei? Og har du fått utredning?

 

Å forsøke å få et barn er virkelig altoppslukende. Jeg fikk min andre datter i mai i fjor, etter tre års prøving. Like etter fødselen var jeg helt i skyene, og tenkte at all prøvingen var virkelig verdt det, og at vi kanskje burde prøve å få enda et barn. Men nå som jeg har fått det hele litt på avstand merker jeg at jeg har fått nok. Alle opp- og nedturene har vært verdt det, for vi ønsket oss virkelig to barn (fikk også en datter i 2005), men jeg velger å ikke gå gjennom den årelange depresjonen en gang til. Det var virkelig ikke godt for meg mens det sto på som verst...

[Barbarella og froskebarna]

Velkommen til oss! Synd at flere må hit, men bra at vi er flere.

Stakkars deg, 15 ganger!! Håper du får bra oppfølging...

 

Skjønner veldig godt hva du mener med at sorgen tar på litt for mye. Vi har også et barn fra før, og jeg føler noen ganger at vi bruker for mye tid på å prøve å lage et søsken i stedet for å kose oss med den fantastiske gutten vi har. Er redd det går på bekostning av ham. Men samtidig vil vi ikke at han skal være enebarn.

 

Håper du har fått utredning etter så mange ganger??

[ørja]

Ja det er rart med det lille håpet som finnes, selv med nederlag etter nederlag. Jeg håper jo selvfølgelig at det en gang skal bli min tur også, men troa blir mindre og mindre for hver gang en ny abort skjer.

Det har faktisk variert en del på når jeg aborterer, men alle gangene er innenfor de tre første månedene. Det har vært alt fra en uke etter at mensen skulle vært, til 12 uker. Jeg er nå til utredning på riksen, men har vært ut og inn hos leger i flere år. Sendt hit og sendt dit. Lange ventekøer overalt osv. Siste gang prøvde jeg med tilskudd av progesteron, men det hjalp ikke heller. Akkurat nå er alt bare trist.

Godt å høre at det ordner seg for noen, kos deg med dine to:-)

[ørja]

Ja utredning er i gang, men det tar så tid....

Det er den følelsen jeg har også i forhold til min gutt på 10 år, og det er også en vanskelig påkjenning opp i det hele. Prøver å være positiv, men det er til tider vanskelig.