Slapp bomgen i dag - min mor fikk sjokk og vil helst at jeg tar abort:-(, ble jo veldig lei meg

[Kristin43]

Hei

 

Er 11 uker og var på ultralyd fredagen som var og fordi alt så veldig bra ut har jeg (og samboer) nå fortalt barn, venner og slekt at vi venter barn. Vi ble overlykkelige fordi allt sto så bra til og har også fått mange lykkeønskninger.

 

Grudde meg til og fortelle dette til min mor, kanskje mer nå enn da jeg var 20 - med rette. Hun ble rasende og kunne fortelle meg at nå ødelegger jeg resten av livet mitt og kommer til og slite meg helt ut, videre at jeg måtte tenke meg godt om og bare regne med at hun ikke vil sitte barnevakt.

 

Jeg ble jo selfølgelig veldig lei meg, ikke fordi hun ikke kan sitte barnevakt, noe hun for øvrig ikke har gjort så mye tidligere heller. Ble bare så innmari trist - alle gleder seg, untatt hun. Dette er jo den personen jeg egentlig kan stole 100% er der for meg uansett.

 

Er det noen av dere, modne gravide som har opplevd liknende? Og har det roet seg utover i svangerskapet?

 

[magica fra tryll]

Ja, mødre kan være noen rare skapninger. Jeg har fått negative tilbakemeldinger fra moren min på mine tre siste barn. Vi har 3 store barn, og har alltid tenkt at vi skulle ha ihvertfall en til. Jeg ble gravid med nr 4 når jeg var 38,-da lurte hun på hvorfor jeg ikke fikk den ungen før pappaen min døde-for da hadde de jo kunnet hjelpe til(jeg visste vel ikke at han skulle bli syk året før??).Så ville vi ha et lite søsken, og ble gravide igjen 2 år etter. Da trodde hun ikke vi hadde gjort det med vilje, og var helt oppgitt. For ikke å snakke om med sistemann nå. Jeg hadde termin på lørdag og er nå rundet 44. Hun ble faktisk sint på mannen min, og trodde ihvertfall ikke vi egentlig ønsket enda en... Jeg har vel egentlig lært meg til å le litt av henne og tuller med at jeg kanskje skal ta den helt ut og se hvor lenge jeg er fruktbar og istand til å føde barn..hehe Hun blir jo kjempeglad i alle barnabarna og er jo egentlig veldig stolt av dem. Men hun tilhører nok en generasjon der det å føde mange barn var forbundet med mye slit og risiko. Hun har selv også hatt ganske traurige fødselsopplevelser, og tror automatisk at jeg også synes disse tingene er helt forferdelige. Men jeg synes bare det er helt fantastisk og det største mirakelet hver gang:) For meg har det beste faktisk vært å tatt henne med litt humor og glimt i øyet,-det er jo mitt liv og mine valg....

[Anonym bruker]

Hei, ja trist men alle skal leve sitt liv, viktig å velge sitt liv selv og ikke ta innover seg andres definisjoner og meninger om alt som vi selv har en følelse for.

 

Ja jeg har fått reaksjoner for dette selv, har ikke fortalt dette til noen slektninger, men til tre venninner og vin gode venn min eks(fra år tilbake)...Hans reaksjon var " nå ødelegger du karrieren din, du kommer aldri til å finne deg en mann, du vil alltid være bundet og når du er 60 år er du mor til en tenåring. Venninnene mine støtter meg hva enn jeg velger å gjøre i denne situasjonen.

 

Saken er den at jeg har hatt et forhold til en mann siden i sommer men at jeg velger å ikke gå videre med han, iallfall trenger jeg litt alenetid,,,,da jeg forsto at jeg var gravid ble jeg veldig i tvil med hva jeg skulle gjøre og jeg er til tider ennå der...

 

Jeg har tre barn fra før, to flytter ut til sommeren og tenåringen bor hjemme. Jeg har forøvrig en veldig snill barnefar som er godheten selv:-)

 

Jeg er både redd, glad og i tvil....

 

 

[Darthe]

Hei!

Trist å høre at moren din reagerer slik.

 

Jeg har ikke erfaring fra det samme, men jeg var 16 da jeg ble gravid første gang, så jeg vet hvordan det er når en mor reagerer negativt. Jeg var ikke i tvil i om jeg skulle beholde barnet eller ikke, noe hun var sterkt uenig i. Jeg ville ødelegge ungdomstida mi osv Men etter som tida gikk, ble hun mykere i kantene, og da hun ved en tilfeldighet ble med på UL (Jeg var innlagt på sykehuset akkurat da den skulle være og hun var på besøk), snudde det helt, og siden den gang har hun vært verdens beste mormor

 

Denne gangen (nå er jeg straks 35) syntes hun det var bare stas, og var mest bekymret for helsa mi. " No må du pass på dæ sjøl da"

 

Kanskje det kan være en ide å invitere med din mor på UL hvis du synes det er greit selv? Det gjorde iallefall underverker for min del

[Moonfreckle]

 

Opplevde en skikkelig ufin side hos min mor selv denne gangen...

Hun tok det tilsynelatende ganske pent, men var veldig opptatt av å påpeke at jeg snart var 40 år! (jeg er 38 nå)

Etterpå var jeg lettet over at det hadde gått så greit å fortelle henne det, men et par timer senere fikk jeg en sms som overskrider alt av hva hun noensinne har sagt/skrevet til meg tidligere, om at mine barn (13 og 16 år) kom til å bli meget skadelidende og at barnet kom til å bli tatt fra meg (what???) og en hel masse annet stygt.

Dette er nå ca 2 mndr siden og jeg har ikke fått et snev av beklagelse, men je har sagt klart ifra at jeg krever en, om hun vil fortsette å ha noe forhold oss i mellom.

Jeg savner veldig å ha en mamma som jeg kan vende meg til når jeg kommer opp i livets utfordringer, men dessverre er det ikke alle forunt.

 

Siden du skriver at du ellers ser på moren din som en du kan stole 100 % på, tenker jeg at hun kanskje kommer til 'hektene' igjen og kanskje til og med vil beklage seg for hvordan hun reagerte?

Uansett, som andre også skriver, du er voksen, det er ditt liv og ingen andre enn du selv (og samboer, forsåvidt) har noen egentlig innflytelse på dette.

Hvev deg over det og gled deg over spiren som har funnet bosted i magen din!

 

 

 

 

 

 

 

 

[Nykommern]

Det der med mødre er noen rare greier. Fikk selv bare negative kommentarer, og at dette vel ikke var noe særlig lurt og måtte tenke på helsa mi etc. Ja, jeg er 44 år og har diabetes og er førstegangs gravid, men har super oppfølging og alt står bra til. Gruet meg som bare det til å fortelle det til foreldrene mine, les "min mor", og det ble akkurat som jeg tenkte. Ingen hyggelige tilbakemeldinger fra henne. Nå er jeg 36 uker på vei og det har bedret seg litt, men ikke mye. De gleder seg vel tror jeg (ingen i vår familie er spesielt flinke til å uttrykke følelser) og jeg vet at faren min gleder seg masse. Selv her om dagen klarte hun å si at hun synes jeg hadde kjøpt vogn for tidlig for hun var fortsatt pessimistisk! At det går an.... Godt at alle andre er så positive og gleder seg med oss!

 

Lykke til!

[To barn og hest]

Hei Moonfreckle!

 

Jeg tror kanskje at din mor og min mor er i slekt, eller noe. :-)

 

Jeg er igang med inseminasjoner i Danmark, siden jeg er enslig og 38 år (og egentlig ikke vil ha noen mann). Skal jeg ha et barn til, må det skje nå før det er for sent.

 

Moren min har vist at jeg ønsket meg et barn til i ca et år nå, men reagerte ikke spesiellt hyggelig da hun skjønte at jeg ville gjennomføre planene.

Jeg kom til å skade det nye barnet på samme måte som jeg skadet mine to nåværende barn (!?!), hun truet med å slå hånden av meg, at hun ikke vil klare å ha noe med det nye barnet å gjøre. Hun informerte en venninne som ikke viste noe om mine planer, pluss mine mye yngre brødre og kjæresten til den ene broren min. Hun fikk denne venninnen til å ringe meg (midt i en travel morgen da begge barna skulle begynne i ny barnehage, og jeg ikke kunne svare på noen av påstandene hennes) - og jeg måtte høre på beskrivelser fra denne venninnen om at jeg måtte skjønne at barnet ville bli tatt fra meg på føden, og hvis jeg dro til Danmark, lovet hun å melde meg til barnevernet, osv.

Moren min lovet forøvrig også å melde meg til barnevernet.

 

Hun har nå laget skikkelig drama de to gangene jeg har reist til Danmark, men vil likevel passe barna deler av tiden jeg er borte (12-13 timer totalt) - "så barna ikke blir skadet av at jeg reiser avgårde og overlater dem til andre".

 

Jeg har ikm på søndag og prøver å ikke tenke på det, men gruer meg skikkelig til å måtte gjennom en runde til meg henne om dette her.

Hvis jeg prøver å snakke med henne skriker hun bare "Du skal ikke til Danmark!!" Hallo, flybillettene er bestil, jeg reiser i morgen!

Blæ!

 

Jeg tror vel at hvis graviditeten først er et faktum, og man har passert det magiske 12-ukersskillet, da vil hun roe seg litt etter litt.

Hvis hun velger å bryte, må hun også bryte med mine to små barn (3 og 5), som forguder mormor. Dette er bare tull av henne!!

 

Det er hennes tap, tenker jeg.

 

- og hvem avviser en nyfødt? :-)

 

Jeg burde kanskje være flinkere til å være bestemt, slik du har vært, men jeg vet ikke om det er verdt kreftene. Hun kommer til å svinge hit og dit resten av livet. Føler at det er bare selvpining å prøve å gjøre noe med det.

 

 

Til alle dere gravide med duste-mødre eller andre som ikke skjønner sitt eget beste; gled dere over spiren i magen og nyt tiden, hver dag. Ikke la negative mennesker få forsure denne verdifulle tiden. :-)

Dere har spiren, og det er det viktigeste!! :-)

 

[Anonym bruker]

Får helt vondt i meg når jeg leser hva deres mødre kan få seg til å si og mene! Slemme, slemme megger, er alt jeg klarer å tenke! Selv har de hatt barn, riktig nok for kanskje 40 år siden, men å unne sin egen datter samme lykke, det klarer de ikke!!

 

Jeg har ikke opplevd at mamma var negativ til selve graviditetene, og hun har vært glad i alle barnebarna, både den jeg fikk tidlig og dem jeg fikk seinere (var 36 med den yngste), men det er SVIGERSØNNENE hun sliter med.

 

Min nåværende kjæreste nekter hun omtrent å snakke til, siden den forrige var en dust som plutselig flyttet sammen med en annen dame, anser hun at det ikke er noe poeng å bli kjent med ham, han kommer sikkert til å gjøre noe lignende. Hun ble helt gæren da jeg første gang skulle dra på ferie med ham (og hun skulle ikke sitte barnevakt eller noe i den forbindelse), og lekset opp hvor dårlig gjort det var...

 

Hun lekset også opp hvor feil det var at han skulle treffe barna mine - vel han er del av livet mitt, og etter et år eller så som singel, da bør det være greit at de ser at jeg har en kjæreste. Så en vakker dag (etter ett av hennes breakdowns, som hun delte med tanta mi, og som jeg tilfeldigvis fikk nyss om pga en feilsendt sms fra tante...) ringte jeg henne og ga henne det glatte lag.

 

Jeg sa at etter alle påkjenninger hun hadde sett meg gjennomleve med eksen burde hun, av alle i verden, unne meg å ha det godt NÅ. Og når hun selv har prøvd å være alenemor i sitt liv, bør hun i alle fall være den som skjønner at jeg trenger voksensamvær og gode voksne samtaler med en vennlig person i livet mitt. Jeg sa også at hennes evige og evinnelige vurderinger og kritiske kommentarer av alt og alle jeg omgir meg med, er en skavank hos henne selv. (Alle kjærestene mine har hun funnet feil ved! Da jeg var 14, var det feil at gutten var 16. Da jeg var 17 var det feil at gutten var utlending. Da jeg var 20 var det feil at gutten var naboen vår. Da jeg var 24 var det feil at gutten IKKE var naboen vår... dvs, at hun ikke kjente ham eller familien hans, og så videre, lista er lang.)

 

Jeg siterte henne på alle disse gangene hun hadde lett etter feil og prøvd å stoppe meg i å være sammen med dem jeg ville. Og så sa jeg til sist, som sant var, at dette, nettopp hennes kritiske holdning, var grunnen til at jeg holder meg unna henne og har gjort det i nesten et helt år. Jeg orker ikke flere runder av hennes meninger, det er bare forsøk på manipulering.

 

Hun har jo registrert at det er mindre kontakt, for jeg oppsøker henne ikke om jeg ikke blir bedt spesielt, og inviterer henne ikke (hun sier nemlig hun føler seg "utenfor" når jeg har en mann i huset...!) så da går hun jo glipp av mye samvær med ungene, som hun ellers forguder. Men det er hennes valg!! Hun nekter jo å feire jul med oss dersom kjæresten min også er der!

 

Nå er det blitt til at hun er nevrotisk. Hun tålte rett og slett ikke den runden hun fikk av meg, hun gikk nok ned på den. Men alternativet for meg er jo å fortsette å la meg herse med og fortsette å høre på hennes kritikk uten å svare. Det har vært rene absurditeter av og til, av typen "engelsk forskning viser jo at en hver forelskelse gjør at man får en venn mindre for hver gang", eller, da hun spurte meg om vi hadde hatt det kaldt på hytta, og jeg sa vi hadde hatt det herlig der: "det er vel ikke rart, kjærester har det vel deilig overalt hvor de befinner seg".

 

Åhh, eksemplene er hundrevis, men jeg har blitt flink til å ta det med en gang. Jeg setter henne skikkelig fast i sine egne uttalelser, fordi jeg er kjappere enn , så hun blir beskjemmet og føler seg slem. Og det kan hun godt få lov å føle litt på nå framover!

[Moonfreckle]

 

Det er helt merkelig hva våre mødre er istand til....

Synd at de ikke klarer å innse det selv.

Eller rettere sagt innrømme at de har tatt litt vel hardt i enkelte ganger.

 

Men det positive er at vi selv nå vet altfor godt hvordan vi IKKE skal behandle barna våre!

 

 

 

[Kristin43]

Hei alle som har svart:-)

 

Har lest alle historiene, og det er jo en trøst for meg. Min mor har for øvrig mildnet litt nå, og har snakket litt med kjæresten. Jeg har holdt meg litt unna henne akkurat nå. Trenger mer av de som gir meg positiv energi, og det er jo gudsjelov de alle fleste.

 

Og som Monnfreckle sier - vi lærer jo hvordan vi ikke skal gjøre det.

[Anonym bruker]

Kjære alle dere som har fått slike negative kommentarer fra mødrene deres. Det er virkelig synd og jeg håper inderlig at mødrene mykner når de får møte sine nye barnebarn. Hvis ikke så er det deres tap!

 

Nyt gleden over at dere får oppleve dette og gled dere over barnet som dere bærer! Jeg selv var i slutten av 30-årene når jeg ble mamma for første gang og herlighet så jeg gleder meg over at vi har fått oppleve dette! Vi har det aldeles flott foreldre og barn - med alle de utfordringer og gleder det er å ha baby :-)

 

Forresten jeg har nå kikket litt i mine forfedres historier... og de var nå sannelig "gamle" når de fikk barn i min bestemors generasjon også!! Noe min mors generasjon snudde betraktelig på.... så de må være så snill og holde munn disse mødrene våre! ;-)

[dinadina]

Min mor har vært negativ hver gang jeg eller mine søstre har sluppet nyheten, og selv om man synes det er tøft der og da - så vet jeg hvorfor: Hun blir redd for oss. Tanken på at det skal skje noe med en av døtrene hennes krever der og da så stor plass at hun ikke klarer å se helt fram mot målet. For hun er verdens mest omsorgsfulle gjennom svangerskapet, og forguder barnebarna fra første sekund.

[Anonym bruker]

Jeg er mildtsagt sjokkert over min mors reaksjoner da hun fikk vite at vi venter barn. Jeg er 38 år og hun understreker hvor gammel jeg er og hvor gammel HUN er.... Hun sa hun ikke var noe interresert i å høre noe om svangerskapet, men at det hun trengte å vite var at alt hadde gått bra.

 

Jeg lurte på hvor gammel hun var hvis min bror fikk flere barn ( han bor i nabohuset i fht min mor , jeg bor 12 timers kjøretur unna ) . Hun sa dette ikke var noe å diskutere.

 

Hun sa hun ikke ba om unnskyldning for sine reaksjoner, men om forståelse for at hun ville trenge tid på å la det gå inn over seg.

 

Hun er bekymret over alt som kan gå galt. Jeg ble lei meg etter telefonsamtalen og gikk på besøk til svigermor. Hun ble forfjamset og GLAD over nyheten. Dette går nok bare fint skal du se og så artig sa hun...

 

Og tenåringsstorebrødrene ble kjempe glade begge to...

 

Syns egentlig bare synd på mora mi, som går glipp av gleden... For hun må forholde seg til det hun hører av " rykter på bygda ", jeg deler nemmlig kun gledene med de som gleder seg sammen med oss... og de er det mange av

 

 

[Jordbæret <3]

Ja dette med mødre er rare greier. Mamma reagerte mindre da jeg var 19 og skulle ha første med en gutt jeg knapt kjente, enn nå når jeg er vel etablert og skal ha fjerdemann med verdens snilleste mann. Og så er jeg jo 41 år. Jeg følte meg som en tenåringsmamma som hadde havna i uløkka da jeg skulle fortelle henne det denne gangen.

Hun klarte ikke helt å styre seg, men jeg så at ho tok seg kraftig sammen. Så hun sa ikke så veldig mye. Det virka som at det var en "formildende omstendighet" at barnet ikke var planlagt. Mødre er rare dyr. Og hvem vet, kanskje vil vi reagere merkelig den dagen våre døtre kommer og forteller at de skal ha barn.

 

Min mamma er ikke noen slem megge, men som noen her sier; hun har vokst opp med 8 småsøsken og forbinder mange barn med et forferdelig slit. Pluss at jeg har noen forferdelige svangerskap med alvorlige komplikasjoner, noe som gjør at hun går og er redd for meg hele tia og ser for seg at jeg kommer til å dø av dette. Jeg vet at når barnet kommer så blir hun glad og stolt. Da jeg dro inn til føden forrige gang, fikk jeg sms fra henne der hun skrev at hun var glad i meg og veldig stolt av meg. Så det er vel mange følelser å takle for dem også. Jeg prøver å være raus og ikke ta det altfor mye innover meg.

 

Forrige gang så var det mormor som hjalp meg gjennom den reaksjonen hennes med å blunke til meg når mamma var urimelig og snakke med meg når mamma ikke hørte på. Hun fikk jo siste da hun var 42, og var gravid igjen da hun var 48, men da mista hun. Så jeg fikk mye trøst fra besta, men nå er hun desverre borte og jeg savner henne innmari mye.

[Luckylady]

Jeg blir så trist når jeg leser om deres mødres reaksjoner. Sitter faktisk her med tårer som triller (men så har jeg ikke helt kontroll på disse følelsene om dagen heller da).

 

Selv blir jeg 40 innen fødselen, og er nå i 8. uke. Gleder meg villt til å fortelle nyheten til både mine foreldre og svigerforeldre, og vet de vil bli veldig glade, både på våre og egne vegne.

 

Jeg er litt mer spent på hvordan tenåringene i huset vil ta det, men det går seg nok til når den "håpløse" tanken på baby i hus får satt seg litt

 

Lykke til med deres "håpløse" mødre, og husk dette er deres valg!

[Førstegang66]

Jeg leser og leser og føler meg endelig ikke så alene med humørsyk og slem mor:) På en måte er det en trøst at det er flere enn meg og mine søsken som har tullete mor.

Jeg er 44, førstegangsfødende og er 9+3 på veg. Har ikke tenkt å fortelle noe før det er litt mer sikkert, men vet jeg er veldig spent på å fortelle det til min mor. Jeg aner ikke hvordan hun vil reagere på dette. Så det blir spennende. Merker at jeg skulle ønske hun skulle bli glad, selv om hun er ganske sær. Heldigvis har jeg gode venner og to søsken jeg er kjempeglad i, som jeg vet vil støtte meg.

Lykke til med deres rare mødre.