Hovedgrunnen til at jeg skammer meg over å være overvektig...

[Anonym bruker]

---er at mange har en oppfatning av at tjukke folk er ressurssvake. Og svært ofte tror jeg oppfatningen er riktig.

 

Jeg er absolutt ikke det selv, jeg har en god utdannelse, en fin og godt betalt jobb, et lekkert hus, dyr bil, er i et stabilt forhold og har barn som er rene og pene i tøyet og aldri har manglet noe som helst.

 

Men allikevel tenker jeg at folk som ikke kjenner meg, som bare ser hun litt uformelige med 30 kg for mye tenker at jeg er en samfunnstaper. Synd egentlig, men det er det som gir meg tupp nok i ræva til å gjøre noe med overvekten min.

[Anonym bruker]

Jeg har "bare" 10 kg for mye. Men jeg skammer meg også, og liker ikke å delta på sosiale sammenkomster slik jeg gjorde før jeg fikk disse kiloene (kommet raskt på).

 

Jeg er igang med å gjøre noe med det nå, for jeg vil være stolt av kroppen min!

 

Hilsen også ressurssterk:)

[Anonym bruker]

Ok, dere om det, men slik tenker i hvert fall ikke jeg! Hvis man er sjuskete og virker mindre glup, da kan det være jeg tenker mitt, men ikke på grunn av noens utseende, nei.

[Anonym bruker]

Enig med deg. Har samme problem og samme antall kilo for mye. Selv synes jeg det verste er å føle at jeg har en hemmelighet. At det er en stor elefant (hehe er vel meg det da ) i rommet som ingen snakker om. Og at foreldrene mine er skuffet over meg. Er redd for å få kommentarer av fremmede. At psykisk syke og fulle folk skal si noe høyt om kroppen min på bussen.

 

Hater å være på en trang uteplass og føle at jeg tar opp for mye plass. Og å måtte brøyte meg forbi andre fordi jeg er større enn venninna mi som gikk forbi dem først. Å være redd for at flysetet skal være for trangt (helt absurd egentlig) eller at det skal være vektgrense på tusenfryd. Å skamme meg hvis jeg tar en sjokoladebit fra skåla på besøk. Å skamme meg over handlekurven hvis jeg har handlet snop. Og å forakte meg selv hver gang jeg ser megselv på bilde. Å måtte psyke meg opp når jeg pynter meg og legge merke til at ingen sier at jeg er fin.

 

Har derfor valgt å forandre livsstil. Mitt mål er en kilo i uka. Spiser sunt og variert (noe som tok laaang tid å gradvis innføre), har nå kuttet snopet ned til en minimal mengde (hvis noe som helst) på lørdager. Har begynt å bevege meg mer. Håper jeg lykkes denne gangen. For min egen del. Og slik at sønnen min kan være stolt av meg når han vokser opp.

 

Beklager at jeg babler om meg selv. Men det var terapi Lykke til! Håper vi klarer det begge to

[Anonym bruker]

Jeg kan fint tenker det om tynne mennesker og jeg, at de er ressurssvake, men det skyldes måten de "bærer" seg på. Og ja, det er utrolig fordømmende av meg å tenke sånn, men jeg tenker mer over hvordan folk bærer den kroppen man har og hvordan man bryr seg om seg selv og eget utseende fremfor størrelsen på kroppen i forhold til det å være ressurssterk/svak. Vet om mange ressurssterke flotte overvektige som bærer seg på en så flott måte at man umulig kan tenke at de er ressurssvake.

[Anonym bruker]

Jeg tenkjer iallefall ikke som deg. Mange av de jeg kjenner som er overvektige er ressursterke og intelligente. Har to gode venninner som er overvektige (en overvektig, den andre sykelig overvektig) og de er leger begge to, og veldig smarte morsomme mennesker. Jeg skjønner godt at slanking kan være en utfordring. Selv er jeg født med en ekstrem forbrenning, men det er jo ren flaks. Jeg elsker snop og mat,.