Hva mener de med ikke klar?

[STSTST]

Jeg har inntrykk av at det ikke bare er min samboer som IKKE ER KLAR!? Når det gjelder oss og vårt forhold er alt annet rundt oss klart, jeg er klar, vi har fast jobb, vært sammen i 7år, midt i 20åra begge to.

 

Men hvorfor er ikke han klar? Hva mener han med klar? Det kommer vel ikke en vakker dag han plutselig føler seg klar? Hva venter han på?

 

Han vet ikke selv hvorfor han ikke er klar!!!! Frustrerende..

Er det ikke bare å hoppe i det?

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre ikke noe svar til deg, men jeg har det akkurat som deg.

 

Min samboer sier han ønsker seg barn, og at han vil at jeg skal morens til hans barn. Han vil bare ikke ha dem nå.

 

Slik det virker når vi snakker, så virker det på meg som han går å venter på at det plutselig skal skje en dag at han føler seg mer klar enn nå. Fordi når jeg spør, så har han ingen direkte svar på hvorfor han ikke er klar.

 

Er du ikke litt klar for det, når du har ønsket om å få barn? Jeg har prøvd å få han til lese om andre har opplevd det å skulle bli far, men han orker ikke lese sånt får jeg bare til svar.

 

Så her sitter vi, og vi blir like lei oss begge to hver gang temaet tas opp.

 

Håper det order seg både for meg og deg og alle andre!

[Anonym bruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene, for slik er det her også. Jeg prøver å få han til å lese litt om det og få det samme svaret som deg.

 

Han tror nok at han bare våkner en dag og tenker nå er jeg klar. Slik tror jeg ikke det er. Jeg tror ikke man blir 100% klar, ikke en gang når barnet er på vei. Men her forstå han ikke hva jeg mener. hoff...

 

Men helt ærlig tror jeg ikke at jeg klarer å vente mye mer. Syns sitvasjonene er så vanskelig :S

[Anonym bruker]

Va har det på samme måte her, han sier han vil vente, jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å vente... Fikk for meg for en tid tilbake at han aldri kom til å ønske seg barn at han bare sier ja nå fordi han er så smertelig klar over at jeg drar på dagen vist han sier at han ikke ønsker seg barn.

Har desverre lest for mange historier her inne om de mennene som sa ja men ikke nå i flere år før de til slutt etter langt over passerte 30 innrømmer at de aldri vil ha barn, og kanskje nå kan ikke jenta heller få barn siden man trossalt skal finne noen nye også... så ble vel litt påvirket av det så jeg sa at jeg ikke trodde jeg klarte å vente så mye lenger. Han kom da med en mnd selv da han forsto at sjansen var der for at jeg kom til å dra. Jeg vet det ikke var særlig snilt gjordt men avogtil snakker "sorgen" mer enn fornuften.

Nå nærmer mnd seg om litt og jeg sitter vel egentlig bare å venter på at han skal trekke seg. Mye virker sånn, men den som lever får se

[Anonym bruker]

Dette har skjedd her også nå. Jeg har rett og slett sagt at jeg ikke vil vente mye lenger og omtrent kranglet meg til at vi skal begynne å prøve i oktober i år. Jeg vet dette ikke er så snillt gjort, men nå har jeg virkelig fått nok. Du sier det så bra når du sier at "sorgen" snakker mer enn fornuften.

 

Selv om han har sagt at november i år skal vi begynne å prøve er jeg redd han kommer til å trekke seg. Skjer det har jeg også bestemt meg for å drite i det. Nå har han ombestemt seg mange ganger og jeg kommer ikke til å takle en slik skuffelse til. Han får stå for det han har sagt så får det heller bare briste eller bære.

 

[Apple80]

jeg har samme problem emd min mann, men klokka begynner å tikke og hvis vi skull vnetet til han "ble klar" ville det kanskje vært for sent. Derfor har han gått med på å prøve og vi har prøvd i 9-10 mnd nå uten resultat. Det er tungt fordi jeg føler meg alene om det. Han lever livet sitt som vanlig mens jeg følger med på eggløsninger og venter på å (å ikke få) mensen, ble deppa hver gang gang den kommer starter om igjen på eggløsningstestene, passer på å ikke drikke og alt det der, blir skuffa igjen... uten at jeg kan snakke med ham om det for han vil jo egentlig ikke i utgangspunktet! Men jeg er over 30 (fylte 30 i nov) og har ikke tid til å vente...

Men hvis dere trenger å "overtale" mennene deres så minn dem på at biologien spiller en rolle her, vi kan ikke få barn når vi vil, og skulle det værste skje og det ikke funker, så tar det flere år med prøverør og det tar flere år å søke om adopsjon og plutselig er du over 35 og mulighetene for både graviditet og adopsjon er blitt veldig små..

(sorry negativiteten..)