Lille engelen vår:(

[Micmac]

Kort fortalt er min fødselshistorie meget trist.

Mandag 03.01.2011 ringte jeg sykehuset da jeg siden jeg sto opp ikke hadde merket mye liv i magen og fikk litt angst. Fikk komme opp til kontroll i 15 tiden. Der ble det etter CTG scan og UL konstantert at lille Josefine dessverre var død. Dermed måtte mamma settes i gang slik at hun kunne få komme ut.

Det er noe av det verste jeg og min mann noen gang har opplevd og få høre og tankene på at jeg måtte føde henne på normalt vis var uoverkommelig. Men jeg visste jo at jeg ikke hadde no valg. Samtidig ble jeg betrygget av en meget beveget og snill lege som sa at jeg skulle få de smertestillende midlene jeg kunne slik at dette skulle bli smertefritt på den fysiske måten, de psykiske tankene kunne hun jo dessverre ikke gjøre så mye med.

 

Fikk modningstabletter klokken 21.15 mandag kveld. etter 3 timer fikk jeg 2 nye og klokken 03.00 var riene så sterke at jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde fått smertestillende stikkpiller først og nå fikk jeg lystgass, helt fortumlet blei jeg.

 

Det ble konstantert åpning på 3 cm og nå kunnejeg få epidural. anestesi legen kom opp og begynte og trykke på ryggen min, men nå kom det rier som gjorde at jeg nesten måtte drite på meg, hva skjedde tenkte jeg.... Så sa jordmor bare til anestesilegen, jeg sal undersøke åpning nå, og tro mæ bare på 15 minutta va æ gådd fra 3 til 9 cm, her va det ikke tid til epidural gitt, bare la meg ned og pressa. Klokken 05.05 var hun ute stakkar.

Nydeligste lille jenta i verden fordi om hun allerede var en av himmelens engler. Fikk henne til brystet og varmet henne så godt jeg kunne.

Stakkar jenta måtte jo ikke fryse.

 

Dette er et bevis på at livet mange ganger ikke er rettferdig. Heldigvis er dette noe som skjer VELDIG sjelden så sent i svangerskapet (hadde jo termin om 11 dager). Mne lillejenta vår var nok syk dessverre for målene hennes var 2068 gr og 44 cm, så hun var ikke stor. Nå gjenstår obduksjon, undersøkelse av morkake og analyse for og kartlegge hva som var galt.

 

Skriver ikke dette for og skremme noen, men for og si litt om hvor skjørt livet er, også for og fortelle min historie, slik den faktisk er. Om dere mener det er støtende så si i fra så får jeg heller slette innlegget.

 

Ironisk sagt tilslutt i dette innlegget: akkurat i det lillejente kom ut kom det en sang på radioen i bakgrunnen som har brent seg fast i våre minner: Tears in Heaven skrevet av Eric Clapton for og beskrive sine følelser da sønnen hans på 4 år datt ut fra 54 etasje i morens leilighet og døde.

 

Josefine: det var ikke dette som var meningen, men husk at mamma og pappa vil huske deg for alltid.

[funky]

Huff, micmac, sitter her me tårer i øyne og kinn... jeg hadde en abort i uke 12+3 for ett år siden, kan ikke sammenlignes, men var trist d oxo, og jeg fikk jo se babyen..

Helt forferdeli d du og din mann har opplevd, og d er så synd at d faktisk kan skje... man knytter seg jo veldig til den lille i magen! Håper du kommer deg fort, å mitt råd til deg, er å fortsett å prøv! Mine foreldre mistet sin første datter da hun var 4 år gammel, og samboeren min mistet sin datter da hun var 3 år... søsteren min ble påkjørt, og ungen til samboeren min var syk siden hun ble født... de fleste som mister sine barn, råder andre til å prøve å få et til barn kort tid etter. Men man må jo selvfølgeli føle seg klar for d! Jeg selv er da resultatet av at min søster døde. Jeg ble enm stor trøst for både mamma og pappa, for jeg var en skikkeli kosejente, og ville bare sitte på fanget. Lykke til videre!! Gjem henne dypt i deres hjerter!!

[Eva ^^,]

Hadde akkurat samme fødsel. modningstabl. og alt det der. fikk heller ikke epidural. Var ikke tid. jeg husket at jeg satt på rumpa under 2 pressrier:(uffameg. skjønte ikke der og da at det var det. huff. vil ikke tenke på det, er så sårt.. men heller minnes henne av kjærlighet <3

 

tenker på deg og dere, vet hvordan dere har eller har hatt det.. <3