Et barn,så 3 MA og 1 SA, valgte å forsøke ivf- ble baby av det!! -Nå gravid på egenhånd og ny MA uke 8!

[MariCeline31]

Dette er et langt innlegg!

Jeg var veldig aktiv her inne i 2007-2008. Da het jeg Mia82 for dem som måtte huske meg.

 

Skjønner så godt hvordan dere har det damer!!!! Det å miste sin spire gang på gang er det verste jeg har opplevd!! Det var noen år hvor jeg levde i en bobble, nedkjørt og deppa hver gang jeg så en gravid mage. Glemmer aldri den skjærende følelsen hver gang noen kom og fortalte at de var gravide, og jeg måtte forsøe å sette opp et falskt smil og ta meg sammen og forsøke å glede meg på andres vegne.

 

Vi fikk et barn"som bestilt" i 05. Kjapt gravid og ukomplisert svangerskap/fødsel. Så hadde jeg 2 MA og 1 SA og vi ble begge utredet. Ingen funn. Ved min 5. graviditet hadde eg vært hos fertilitetsklinikken og sjekket med hysteroskopi for å utelukke skillevegg/muskelknuter i livmoren (alt helt fint), og jeg ble satt på blodfortynnende (Klexanesprøyter) samt progesteronstøtte, bare for å prøve dette. Som alle de andre gangene slo hjertet fint i uke 7, men stoppet ganske nøyaktig å slå ved akkurat 8 uker.

 

Jeg var desperat. Var livredd at barnet vårt skulle bli enebarn, og jeg bar en enorm sorg over at det så ut som om vi ikke skulle få flere barn. Jeg isolerte meg. Orket ikke gå på lekeplassen dersom det var andre der som hadde flere barn, eller var gravide eller hadde baby i barnevogn. Rundt meg fødte venner, kolleger og naboer på "mine" termintider. Verst av alt var de gangene det ble vår, for da dukket det opp så mange mager som hadde vært skjult under tykke jakker vinterstid. Jeg var i utgangspunktet en ressurssterk jente på under 30 år, men var i ferd med å gå i oppløsning. Hadde aldri trodd at ønsket om et barn kunne være så sterkt, selv om jeg fra ungdomsalder har visst at det å bli mamma er selve meningen med livet for meg.

 

Heldigvis gikk jeg til en fantastisk gyn. ved 4 aborten. Det var utrolig hvor mye det ha å si med fagfolkene en har rundt seg i en sånn situasjon!! På sykehuset var jeg alltid én i rekka, og aborter opplever de jo mange av hver uke. Ingen medfølelse, ingen empati. Men denne gyn. jobbet privat, skjønte hvordan jeg hadde det, og det var en ren lettelse. Hun hadde nesten 30 års erfaring, men kunne fortelle meg at det kun var 0,1% sjanse fo å oppleve det som jeg hadde opplevd, slik at hun hadde begrenset kunnskap her. Men hun skjønte meg så godt. Hun sa at det å ha ett barn fra før av bare gjør de vonde følelsene enda verre, fordi man hver eneste gang er så smertelig klar over hva man går glipp av når fosteret dør.

 

Tidlig vår 2008 tok jeg kontakt med Jon Hausken på Klinikk Hausken. Jeg hadde da trålt alle nettsider jeg kunne komme over. Lest amerikanske legesider og "forsket" selv og leste studier som var blitt gjort. Hver kveld satt jeg og leste desperat. Den offentlige fertilitetsklinikken ville liksom ikke høre på meg ettersom jeg alltid hadde blitt relativt lett gravid. Men det hjalp meg jo lite! Klinikk Hausken var siste utvei før vi hadde tenkt å dra til Ava klinikken i Finland (annen bioteknologilov i Finland). Hausken tenkte i samme bane som jeg- at det måtte være eggene mine det var noe galt med.

 

Han mente at et AIH-forsøk kunne være tingen. At man stimuleres med lavdose hormoner for å optimalisere prosessene i kroppen, samt at mannens sæd blir "vasket" og satt tilbake i livmorhulen etter styrt eggløsning. Jeg reagerte da plutselig med å produsere haugevis med egg, slik at det hele ble omgjort til et ivf hvor de hentet ut 16 egg og 8 ble befruktet og overlevde. Vi satte inn ett egg, og 14 dager senere lyste graviditetstesten mot meg og jeg var livredd. Nå hadde jeg ikke mange sjanser igjen. Nå hadde vi neste prøvd alt!

 

Dagene og ukene gikk fryktelig seint. Jeg holdt på å bli gal av engstelse, og det var knalltøfft psykisk. Jeg kom meg over den magiske uke 8 hvor det hadde brukt å gå galt. Titt og ofte var jeg livredd og sikker på at barnet måtte feile både det ene og det andre, såklart fordi jeg var så vant med at det ikke gikk som det skulle. Dette var nesten for godt til å være sant!

 

Fødselen startet en uke før termin. Husker enda hvordan fuglene kvitret midt på natten da vi ankom sykehuset. Nesten som de sang for oss utenfor, enda det ikke hadde blitt vår i luften. Fødselen var flott, og jeg kunne knapt tro det- vi hadde blitt tobarnsforeldre!!!!

 

De to er verdens deiligste!!! Og vi har så lyst på én til!!! Skulle ønske at jeg kjente meg ferdig etter alt dette styret, og nå som jeg sitter her med to flotte små. Men ønsket om en til blir sterkere for hver måned.

 

Så skulle vi egentlig til Hausken igjen i høst, men fant ut at kanskje kroppen kunne ha forandret seg etter en fødsel- kanskje vi kunne klare det selv igjen nå, så vi valgte å forsøke selv. På andre forsøk ble jeg gravid. Brukte Klexane og progesteronstøtte som ved siste vellykkede svangerskap, og fikk se hjertet slå i uke 7. I uke 9 var det ikke liv lenger. Fosteret døde ved 8 uker som alle de andre gangene. Dette kan neppe være tilfeldig!

 

Så nå har jeg akkurat abortert. Var jo egentlig for godt til å være sant. Har to naboer og en venninne som venter nå til sommeren når jeg skulle hatt termin, men det går greit å forholde seg til det nå.

 

Det kom i do etter at jeg hadde fått cytotec-tabletter for å fremkalle rier. Kan ikke ta flere utskapinger fordi det kan skade livmoren. Tabletter er mer styr, mer vondt og tar lang tid, men jeg syns det er en bedre prosess rent psykisk, uansett. Så langt går det bra. Fordi jeg har et annet utgangspunkt nå. Jeg er tobarnsmamma og ikke helt desperat. Og jeg har et godt utgangspunkt for å takle denne aborten fordi jeg i forkant var lykkelig og har det bra og derfor sterk psykisk.

 

Men jeg skal aldri bli gravid på egenhånd igjen. Hvis vi orker en runde til skal vi til Hausken igjen.

 

Dette var min historie. Må bare si at jeg kjenner meg velig godt igjen i det dere skriver om følelser. Håper dere alle lykkes etterhvert- veien er bare litt lenger og mer smertefull for noen av oss. For meg ble ivf løsningen- jeg som blir så lett gravid!

 

Lykke til sterke damer!!

 

Klem fra

[Barbarella og froskebarna]

Hei!

Jeg har lest en del gamle tråder på forumet her, og kjenner igjen det gamle nicket ditt. Var så glad da jeg leste at det gikk bra med deg etter hvert! Utrolig synd at du måtte oppleve dette igjen nå...

Vet de hvorfor IVF gjorde susen, egentlig? Skjønner ikke helt hva som blir annerledes, men det er jo helt tydelig at det var det som måtte til for deg!!

 

Må dere gjennom ny lang venteliste nå eller kommer dere relativt fort inn siden dere har vært der før?

[MariCeline31]

påden offentlige klinikken følte jeg ikke at vi fikk noen hjelp, så vi tok kontakt med en privat klinikk. Klinikk Hausken i Haugesund. Det var der vår etterlengtede nr 2 ble "laget";-) Hos Hausken er det ingen ventetid, og han har en ENORM kunnskap. Den gangen arbeidet han ut fra at eggmodningen min ikke var helt bra, men denne gangen er han mer på dette med immunologi, ettersom fosteret dør ved eksakt 8 uker hver gang. Men man VET jo ingenting sikkert. Blir prøving og feiling. Men jeg er sikker på at vi er i de beste hender som vi kan i denne situasjonen. Og resultatet til slutt er verdt hver krone, hver tåre og all fortvilelse man har gått gjennom.

 

Man kan sende ham en mail inne på ivfhausken.no. Jeg snakket med ham på telefon første gangen, og han var veldig ok å prate med. Da hadde jeg ikke i tankene at vi skulle i gang med hormoner og at det hele ville ende i et prøverør. Men det var en lettelse å komme til dem. Fantastiske folk.

 

Mia82

[Rooxy]

Heia..

Dette trengte jeg virkelig å lese i dag.. Har en skikkelig dårlig periode, så trengte å lese at det finnes håp.