Siden når ble det legetimt å sammenligne det å miste dyr, som det å miste barn??

[Anonym bruker]

Takk 20:55, du sa det jeg ikke klarte å formidle.

 

Jeg tenkte først at hun sikkert ikke hadde barn (herlighet, mange som oppdrar dyra sine som barn i mangel på nettopp det), men når hun faktisk hadde barn, så forsto jeg det ikke. Rett og slett. Men det var jo ikke lov

[Lille-Pernille]

Ha ha.... Så artig. Det samme bruker min 13 år gamle nevø å si når vi tuller. Dere er kanskje jevnbyrdes aldersmessig eller mentalt?

 

[Anonym bruker]

ja, det skal du ikke se bort ifra! )

[Anonym bruker]

jeg HAR opplevd begge deler desverre, barnet mistet vi ved fødsel og hunden (bestevennen min gjennom flere år) ved en påkjørsel. Begge ganske traumatisk med andre ord.

 

Jo jeg vil faktisk si at det kan sammenlignes...

Men det er forskjell på dyret da... jeg har mistet 2 andre hunder (ikke akutt) og et par katter jeg var veldig glad i, men ingenting kunne sammenlignes med å miste den hunden...

 

Selvsagt er følelsene mer overveldene, mer langvarige og på en måte mer intense når jeg mistet datteren min, men det er definitivt de samme følelsene som når jeg mistet hunden...

 

For mennesker som har et veldig nært forhold til dyrene sine tror jeg gjerne at de føles veldig likt som å miste et barn. Dyr kan også være et fullverdig familiemedlem!

[Anonym bruker]

Helt enig deg Hi!!! Det er ikke sammenlignbart overhodet! Og jeg har hatt to hunder, gråt som et piska skinn etter de døde og følte stor sorg. Men til og med da den første hunden døde, jeg var kun 17 år, skjønte jeg at det er mye værre å miste et barn, søsken eller andre man står nær. Nå må folk slutte å tilegne dyr egenskaper de ikke har!!! Uansett hvor søte, koselige, herlige de er, så er det ikke sammenlignbart.

[Anonym bruker]

20:59, så trist å høre at du mistet datteren din. Kondolerer. Og trist å høre at du mistet hunden din også.

 

Kan jeg spørre om en ting nå, jeg vil nødig virke brutal eller fæl på noen vis, men tror du at sorgen over tapet av datteren din ville vært større dersom hun hadde fått vært hos dere i mange år først?

Eller sorgen over hunden vært mindre dersom dere nettopp hadde fått den til dere?

 

Igjen, jeg beklager så meget og det er ikke meningen og virke ufølsom på noe vis.

 

Jeg forstår godt at en hund kan være et fullverdig familiemedlem, så absolutt

[Anonym bruker]

Jeg er enig med HI!

Det er vel og bra å ha sterke følelser for dyr, men dyr og mennesker kan ikke sammenlignes!

 

Jeg har familiemedlemmer som behandler hunden sin som et barn, og det er ikke bra for verken hunden eller barna som ofte er på besøk der. Hunden tar jo helt styringa!

(Det har kanskje ikke så mye med denne saken å gjøre, men så er det sagt iallefall)

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Jeg kan ikke forstå sammenlikningen mellom å miste et dyr og et barn. Har selv mistet flere dyr, og skreket mine modige tårer hver gang..også sørget over de. Men hadde jeg mistet et av mine barn, ville mitt liv blitt rivd i fillebiter! Det er vel ganske så naturlig, de er jo mitt eget kjøtt og blod, det kjæreste jeg eier, det jeg lever for! Tror nok flere som har mistet et barn ville tatt seg nær av dette. Samtidig skjønner jeg godt at mange har et utrolig sterkt og nært forhold til sine dyr, og vil føle en enorm sorg over en laang tid dersom man mister dyret.

 

Men jeg kan ikke tro at hvis man feks. som 30 åring mister sin gode hund igjennom 10 år, vil føle akkurat den samme sorgen som man har gjort dersom man hadde mistet sitt barn på 10 år! Jeg tror nok heller ikke at denne 30 åringen ville få hele sitt liv endret og ødelagt pga å miste sin hund... Men dette skjer nok hos flertallet av de som mister sine barn. Selvsagt må man jo lære seg å leve videre, men livet vil nok aldri bli det samme etter å miste et barn.

[Anonym bruker]

Heilt teit og i det heile samanlikne den situasjonen.

Om du ikkje har skaffa deg ei skilpadde eller noko anna ekstremt lengelevande, så er det å miste eit dyr før eller seinare forventa, og kan umogleg samanliknast.

 

Det er ingen som burde oppleve å miste sitt eige barn.

[Anonym bruker]

Da eksen min måtte avlive hunden sin pga sykdom, var alle veldig lei seg. Vi var glade i hunden, det var trist. Stefaren til eksen min sa. "Det er som å miste en unge." Og selv om jeg var lei meg, tenkte jeg for meg selv at det visste nok både han og jeg at det ikke var.

Bare noen måneder senere fikk stefaren en telefon fra sykehuset om at sønnen hans var innlagt etter et selvmordsforsøk. Da han reiste til sykehuset visste han ikke om sønnen levde eller ikke. Og det var helt, helt klart at det han gjennomlevde der var millioner ganger verre enn da hunden døde. Kommer aldri til å glemme panikken og redselen i ansiktet hans da. (Sønnen overlevde.)

 

Jeg tror ikke folk som sier slikt tenker ordentlig gjennom hva de sier. Har også en venninne som hadde en gammel katt, og som sa til meg at å miste den ville bli som å miste et barn. Og hun var veldig lei seg da den døde, men nå, to måneder senere, er det ikke akkurat noe som dominerer livet hennes, og hun har fått ny katt. Jeg er helt sikker på at det ikke ville ha vært slik dersom det hadde vært ett av barna hennes som døde.

[Anonym bruker]

Tydelig at enkelte mangler visse former for empati. Jeg har mistet hunden min, og ja, det var som å miste et barn. En veldig veldig stor sorg. Synd du ikke har forståelse for at andre kan ha andre følelser enn deg. Noen kan nemlig elske flere enn bare barna sine.

[Anonym bruker]

Vil nå si at det er mer naturlig å miste et kjæledyr enn et barn, så på det viset bør det jo være mer overkommelig...Men samtidig vil jeg tro at sorgen kan sammenliknes i og med at begge deler sikkert kan være ganske overveldene om ikke like intens og langvarig

[Anonym bruker]

Det har alltid vært legitimt. Du eier nemlig ikke andres følelser, og i hvilken grad man knytter seg til dyr varierer fra person til person. For mange er ikke et dyr bare et dyr.