Min fødselshistorie (LANG)

[Skaubinna]

Litt sent ute, men det har vært mer enn nok å sette seg inn i siden lilletupp kom, men here goes:

 

Jeg har ikke vært her inne den siste tiden grunnet stadig økende fødselsangst som har slitt veldig på meg (og mannen min;-)).

 

Det startet 22. desember helt ut av det blå. Kjente ingenting i forkant, lå og slappet av i sengen og kjente plutselig en dråpe i trusa, så en til og så plutselig kom det mer....som tiss. Veltet ut av sengen og ble stående stiv på soveromsgulvet og kauket til mannen min og at "herregud......vannet får faen meg!!!!"

 

Han trodde det knapt, men det var vel ingen tvil hva som rant nedover beina:-)

Klokken var da 1400 og mannen ringte sykehuset mens jeg satte meg på do. Da kom angsten igjen og jeg begynte å hylgrine. Følte meg ikke klar, var redd for det som ventet osv. Mannen min kom inn og trøstet og strøk.

Og så skulle vi inn på sykehuset for en sjekk, dusjet og sånn og dro inn.

Lilletupp hadde litt høy hjertelyd, så vi måtte bli på sykehuset i 6 timer for å ta nye målinger, jeg hadde ingen rier å snakke om, men jevnlige sammentrekninger som ikke var vonde.

 

Fikk dra hjem igjen i 22-tiden, skulle tilbake 10 dagen etter. Sov rart den natten og takene begynte å kjennes, selv om det ennå ikke var vondt, vondt.

 

Kl 10 dagen etter var sammentrekningene jevne, hjertelyden var nå fin og vi ble sendt hjem igjen.

 

Nå begynte det å kjennes. Lå i sengen og kjente at takene ble sterkere og jevnere - og vondere. Ble etterhvert sånn at jeg måtte stønne og puste hver gang. Men ville ikke tilbake til sykehuset heller, så jeg ble liggende. I 17 tiden ringte mannen min til sykehuset igjen og de sa vi kunne komme ned for en sjekk.

Han syntes det var ekkelt å se meg slik i tillegg til at riene (skjønte at det var det det var) kom hvert femte minutt.

 

Kjøreturen var fæl......stønnet meg gjennom hver rie. 1830 var vi på sykehuset og ble møtt av jordmor Marie. Jeg gråt av frykt og angst, og hun var en engel med ro og trøst. Hadde skrevet ønskebrev så hun leste raskt om angsten min og gjorde alt for å hjelpe meg gjennom alt. Og det hjalp VELDIG.

Riene var nå VONDE, men jeg hadde bare 2-3 cm og tenkte at dette blir jævlig. Ble likevel lagt inn pga angsten min. Snille jordmor.

 

Jordmor hjalp til med klysteret, pustingen gjennom riene og strøk meg over håret da jeg kastet opp pga smertene. Stakkars mannen min som fikk dødsblikk bare han rørte ved meg ;-)

 

Det ble vaktskifte ved 23 tiden og jeg gråt da jordmor måtte gå.

Hvordan skulle jeg klare det uten henne????

Men inn kom det en engel i hvitt - jordmor Ellen. En helt annen type enn Marie, men som matchet meg så bra likevel!

Nå hylte jeg ved hver rie, og klarte ikke lenger å puste meg gjennom riene, men spente meg i stedet. Epidural ble bestilt.

 

Men, så var alle legene opptatt, og det drøyde og drøyde - og så kom panikken min. Dette fikset jeg bare ikke.

Så jeg krevde ks. Så hysterisk var jeg, at legen kom inn. En søt og snill lege som hadde tålmodighet nok til å høre på meg. Det ble vurdert hva de skulle gjøre, for jeg var helt klar på at dette her, det fikser jeg ikke. Det er det verste jeg har opplevd, smertene var helt uutholdelig for meg.

Og jeg hadde bare 4 cm!!!!!!!! Skammet meg over å være så svak og sa dette også.

 

Tilslutt fikk legen overtalt meg til å prøve epidural først, og hun hastet ut og hentet en lege (som ikke var særlig hyggelig). Siden jeg har tatovering på ryggen, trodde hun først at det ikke gikk å sette, men jeg satt som et lys mens hun lette og stakk og traff - takk hellige gud sier jeg!!!

Det var HEAVEN!!!!!

 

Jeg fikk kommet meg litt og spist og jordmor satte meg på drypp i tillegg og økte dosen litt ekstra hver halvtime.

Jeg skal ikke si at smerten ble borte, men den var så mye bedre i forhold at jeg pustet og sutret meg gjennom riene som kom hele tiden med drypp og det hele. Fra jeg tok epiduralen i 02 tiden til jeg hadde 10 cm gikk det "bare" 4 timer.

 

Hjertelyden til lilletupp ble såpass lav at legen kom inn igjen, og nå var jeg så fed up og bekymret for ungen at jeg ble helt rolig. Og da ville jeg IKKE ha noe ks. Etter alle disse timene skulle hun pokker meg ut "rette veien"!

 

Kjente ingen pressrier, så jeg måtte presse på kommando fra legen og jordmor.

Klarte det på 35 minutter - og 0625 på selveste julaften morgen kom hun med et skrik.

 

Pressingen syns jeg faktisk ikke var vondt, om det var pga epiduralen aner jeg ikke, men kjente faktisk veldig lite!!! Rart egentlig, for det var en stor jente som kom.

 

3860 - 51 - 36.

 

Filippa er frisk og rask og vi dro hjem 26. desember.

 

Jeg klarte det, tok lang tid og smertene var som jeg trodde, men jeg klarte det!!!

Jeg er stolt og kry og når jeg ser på ungen, så ser jeg at det er verdt det.

Det må dere som venter og gruer dere prøve å huske på. Det er faktisk slik at smertene blir borte så fort ungen er ute, det er ingen myte!!!!

Et døgn etterpå derimot ;-)

 

Så til dere som venter - LYKKE TIL!!!!

 

Klarer jeg det, gjør dere det også!!!!

 

Fødestøv sendes ************************************************************************

 

Takk for meg her inne.

 

 

 

 

 

[Skaubinna]

Vil bare nevne at jeg er så imponert over behandlingen jeg og mannen min ble møtt med på sykehuset. Har kun positive ting å si om damene på Ahus og hvordan de tok vare på meg og mannenn min.

 

Den som får jordmor Marie eller Ellen der skal prise seg lykkelige:-)

 

[RockMyWorld]

Snufs snufs...måtte felle noen tårer nå!

Du har vært kjempeflink!!!!

Takk for at du delte historien. Har ikke rukket å svare deg på facebook, men det kommer det kommer :-)

Godt nyttår forresten, og GRATULERER med Filippa!

 

 

[Carina har to små gull]

Ja du har vært kjempe flink

Gratulerer så kjempe masse med lille Filippa

[J -76]

Kjære skaubinna: GRATULERER SÅ MYE! Har tenkt på deg, koselig at du endelig har fått lille jenta di, nydelig navn også. Kos deg videre, mange klemmer J