Til alle dere der ute..

[Gjest]

Jeg har ikke hatt flere enn to aborter, men vet uansett at det ikke bestandig er så lett å gå gravid, samtidig som man er veldig redd for å miste. Man har så lyst å rope til hele verden at man bærer på et lite liv, men samtidig er det noe inni deg som sier "stopp opp", og vent litt før du sier noe.

 

Jeg har hatt èn SA og èn MA. Spontanborten skjedde rundt uke 6, mens Ma'en ble oppdaget i uke 12 på tidlig UL, og fosteret hadde da dødd i uke 9.

 

Ettersom at begge abortene kom etter vår førstefødte, og mellom mitt nåværende svangerskap, er jeg mer bekymret dette svangerskapet, enn da jeg gikk med tuppa.

 

Jeg gikk å kjente på symptomer hele tiden. Mye pga. at under MA'en, så hadde jeg nesten ingen i det hele tatt, og de få jeg hadde bare forsvant sakte men sikkert.. Hadde hele tiden en følelse på at noe var galt. Og det viste seg å være riktig.

 

Men med dette innlegget vil jeg bare gi alle dere der ute en oppmuntring.. I mitt første svangerskap, hadde jeg "alle" tegnene på graviditet, men i dette svangerskapet har jeg hatt få, og veldige forskjellige tegn. Jeg var sikker på at ting skulle gå galt denne gangen også, og turte ikke være glad før jeg kjente spark, eller kunne høre hjertet slå med doppleren min.

 

Men uansett hvor få tegn til et normalt svangerskap jeg hadde/har, sitter jeg nå her med kulemage og kjenner to små føtter sparke vilt inni magen min. Så jenter, selv om dere mister symptomer, eller ikke har noen i det hele tatt, trenger det ikke å bety at ting har gått galt. Det er jeg et levende bevis på!

 

Masse lykke til alle sammen - Jeg vet det ordner seg for dere alle! Et riktig godt nyttår! <3