Reaksjoner fra omverdenen på ønsket om donorbarn - igjen. Langt, måtte bare få det ut et sted.

[To barn og hest]

Hei!

 

Temaet var oppe for ikke lenge siden, men jeg lurer likevel på om det er mange andre som opplever veldig nedsettende beskrivelser av det å få barn vhja inseminasjon ol?

 

At det er ekkelt, "vidrigt"(svensk) , usmakelig, osv.

At de kanskje ikke vil forholde seg til barnet, hvis det skulle bli barn ut av det?.

osv

 

Jeg vet jeg ikke skal bry meg, men... det er ikke så lett alltid.

 

Er det virkelig så uhyrlig å ville får barn vhja donor?

Det er da såååååå mye bedre enn å finne eggløsning og dra på byen og lure en eller annen stakkar, som aldri skal få vite noe. Eller; la den tilfeldige få vite om barnet og risikere å belamre barnet (og deg selv) med en komplett idiot resten av livet. - en mann ikke ønsket å være der i første omgang.

For det er jo virkelig gode alternativer!!! Så slipper stakkars mødrene sitte og tenke på alle de ekle tingene døtrene driver med.

Unnskyld, jeg er en smule irritert her, kjenner jeg...

 

Hun (moren min) er dessuten mine to barns nærmeste, da far er fraværende. De er utrolig glad i henne, og hun vil at hun skal være den som passer dem hvis jeg reiser nedover til Danmark.

Samtidig som hun er i stand til å sabotere for meg, slik at jeg ikke vet at jeg kommer meg avgårde før jeg faktisk sitter på flyet.

Så da må jeg i tillegg ha en alternativ barnevakt.

Arg, jeg hater drama!

 

Jeg synes det har vært vanskelig nok å bestemme seg for at NÅ gjør jeg det (etter 3 år med grubling), og så gå i gang, sette seg inn alt sammen osv, og være klar til å dra på kort varsel med to små barn hjemme. Det er liksom utfordrende nok, om ikke hun skal hoppe på hodet mitt også!!

 

Moren min har to lange utdannelser, den siste som lege, hun er spesialist i psykiatri, så hun kan ikke forsvares med at; "hun vet ikke bedre, hun skjønnte ikke hvordan en slik formulering ville virke på meg, ell." Hun er for f** utdannet til å vite nettopp slike ting.

 

Jeg vet at jeg burde toe mine hender og være fornøyd med de to flotte, fine, snille, søte barna jeg har, men jeg VET at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke gir dette en ordentlig sjanse.

Jeg tok meg veldig lett begge gangene, har aldri hatt SA ell, moren min fikk mine brødre da hun var 38 og 41, det er ingen grunn til at dette ikke skulle kunne lykkes. Skal jeg da la være fordi hun ikke er enig?

Når jeg leser her inne kjenner jeg bare at jeg er kjempeglad for at jeg ikke har utsatt dette enda flere år (slik moren min vil jeg skal gjøre),det er ikke bare, bare når man er 38. Ingen tid å miste. Jeg vil "bruke" hver eggløsning jeg finner.

Og jeg vet hvor sinnsykt hardt det er å ha termin på vinteren. Jeg har hatt termin i januar to ganger, og vil gjøre det jeg kan for å unngå det denne gangen, hvis det er mulig. Så da føler jeg meg enda mere stressa på å komme avgårde hver gang nå.

 

Jeg synes dette er en veldig ensom prosess, samtidig som den er mentalt krevende. Den har krevd ganske mye allerede før første tur til Danmark. Og det er jo da det starter, egentlig.

Det er mere skremmende å skulle bli alenemor for et donorbarn, enn for et barn med en ikketilstedeværenede far, pga hva som er sosialt akseptert. Men selve "jobben" tror jeg blir helt lik; lite søvn, bleier, amming, skittentøy, matlaging og masse kos, når man rekker.

 

Jeg merker at moren min har brødrene mine på sin side,og hun kan finne på å få med seg hele resten av familien (de bor langt herfra) mot meg. Det er skremmende.

Da prøver jeg å tenke at ingen avviser en nyfødt. Eller moren.

Og håper at det er slik det blir.

 

"Worst case" er hvis både moren min og barnefaren slår seg riktig vrange samtidig, mens jeg ligger på føden. Da sliter jeg, med alle hormonene i kroppen.

 

Er det flere som har det slik?

 

 

Hvis du har orket å lese helt hit, takker jeg! :-)

 

Signerer med nick, og håper det ikke kommer noen troll...

 

[ikke i bruk]

Jeg tror mitt eneste råd må være at du ikke skal bekymre deg så mye for hva andre tenker. Denne måten å få barn på blir mer og mer vanlig for single kvinner med barneønske. Vår generasjon vil nok dog se lettere på det enn den eldre garde, men jeg tviler ikke ett sekund på at et donorbarn vil bli like elsket at sine besteforeldre enn et hvilket som helst annet barn unnfanget på den normale måten.

 

Jeg har kun mottatt positivitet fra de jeg har valgt å fortelle mine planer om. Og jeg gjør det som er hakket "verre" enn å reise til Danmark. Jeg benytter meg av privat donor og har hjemmeinseminasjoner.

De som jeg er usikre på hvordan vil reagere vil først bli informert når jeg er blitt gravid og vært på ultralyd og sett at alt er i orden.

 

Det ordner seg nok, og de vil nok ikke kutte hånden av deg.

 

Om problemet ditt er å være sikker på at du har barnevakt på kort varsel, og du ikke stoler på moren din, så kan du jo gjerne høre med noen venninner?

Du kan jo i verste fall ta dem med deg. Har lest at det er de som har gjort det også.

 

[tingeling71]

Vi snakket jo om dette tidligere. Og etter å ha lest det dere svarte meg den gangen som kom jeg raskt frem til at det nok var snakk om at mor er litt bekymret i tillegg til at hun var langt nede selv pga andre ting. Jeg sendte mor og far en mail og forklaret litt nærmere. Fikk svar fra far som forstod meg mer og stiller støttende opp. Mor får være unnskyldt med at hun har hatt mer enn nok med andre ting å tenke på i det siste, noe jeg forstår fullt ut. Ellers blir det vel ikke snakket så mye om dette oss i mellom.... men det er jo det vanlige i min familie. Vi snakker ikke med hverandre om touchy tema. Til min store irritasjon.

 

Men det jeg i alle fall er sikker på er at hvis det blir et barn ut av dette for min del.... ja så vet jeg at barnet vil få to besteforeldre som forguder barnet. Det er jeg hvertfall trygg på. Og slik jeg forstår deg så er din mor veldig glad i barna du allerede har. Har du noen grunn til å tro at hun ikke blir like glad i det "nye" barnet? Kan hende det til og med får en litt spesiell stjerne hos din mor siden barnet er et donorbarn? Støtt deg til de som gir deg støtte, du trenger noen å snakke med om dette fremover. Det er en ensom prosess ja, finn den veien som fungerer best for deg. Og gled deg over det du kan glede deg over.

 

Jeg håper du finner troen på at dette ordner seg for deg. Føler med deg, men du greier nok dette også. Tror jeg.

[To barn og hest]

Hei, takk for svar! :-)

 

Jeg tenker også at hvis det blir et barn i andre enden, så vil det ordne seg, etterhvert.

Jeg blir bare så sliten og lei av alt drama.

Jeg synes på en måte det er unødvendig, at hun burde respektere mitt valg.

Og jeg liker ikke at så mange mennesker blir innvolvert i denne prosessen som jo egentlig er veldig privat. Det er ubehagelig.

 

Ja, jeg er veldig sårbar når det gjelder barnevakt, og det er enormt frustrerende. Siden moren min vil være den som passer (prøver å ikke bruke det så ofte) så kjenner barna ikke så mange andre godt nok til pass hele dagen. Jeg har en nabo/venninne som stiller opp for meg i forbindelse med Danmarksturer, men hun kan selvsagt ikke hver dag hele mnd.

Jeg har tenkt tanken å ta de med, men det er temmelig krevende tur, også lurer jeg litt hvordan man løser det under selve inseminasjonen.

 

Hm...minstemann kunne kost seg hos mormor, mens eldstemann var på artig flyreise med mamma. Åh, det hadde vært perfekt! :-)

 

Det er jo faktisk bare to ganger man trenger barnevakt for å få til dette, og det er ved unfangelse og fødsel, resten fikser man jo fint med barna tilstede. :-)

 

Jeg er litt typen; "neivel, da gjør jeg det heller selv!!!"

Har fikset mye alene med barnevognen på slep de siste årene,men det funker ikke helt i denne settingen.

 

Æsj! Hun passer de vel, jeg må bare betale dyrt mentalt for hjelpen, tenker jeg. Det viktigeste er jo å sitte på det flyet på den rette dagen! Håpe, håpe :-)

 

Ah, hvor det hjelper å skrive av seg litt sinne! :-)

 

 

Hvis det er lov å spørre; hvordan gjør du det i forhold til folkeregisteret når du har privat donor i Norge?

 

 

[ikke i bruk]

Ja, det føles gjerne som en veldig privat ting å gjøre/gå gjennom. Men jeg tenker som så at når barnet først er blitt til, så vil jo katta være ute av sekken og folk vil få vite hvordan barnet ble til, da det ikke finnes noen far.

Så gjerne like greit å bare si hvordan det er, så er det ikke fullt så ensomt.

Jeg synes iallefall det er utrolig godt å ha noen venninner som jeg kan snakke med om dette, alle tanker man har, rådføre seg osv. Også er det rett og slett herlig å bare prate om baby noen ganger

 

Ang. det å ta med barna, så har jeg forstått det slik at selve inseminasjonen tar veldig kort tid - rett inn og rett ut, og barna venter på venteværelse eller resepsjon med noen leker/tegnebøker. Kommer vel gjerne an på hvilken klinikk man bruker også da hvor lang tid man bruker.

 

Kanskje kan du være så heldig at du kan levere barna i bhg/skole, fly over, bli inseminert, så fly hjem og hente dem, hvis det klaffer slik?

 

Men om din mor passer dem, så ikke tenk at du må betale dyrt mentalt. Tenk som så at hun venner seg til tanken etterhvert, og la det hun sier prelle av.

Alt forsvinner nok som dugg for solen når hun får se sitt nye barnebarn uansett:)

 

Ang. folkeregisteret/farskapssak har jeg ikke tenk å gjøre annet enn å oppgi ukjent far/donor. Kommer ikke til å oppgi hans navn, selv om jeg vet det. Han skal ikke ha noen som helst aktiv rolle i barnets liv.

[Ster IL]

Kjenner jeg blir irritert på dine vegne.

Du sier selv at du vil angre hvis du legger dette på is, så hev deg over å kom igang.

 

Jeg møtte litt motgang av min far da jeg hadde eggdonasjon han sa bla at barna ikke var mine. Klart det sårer, og jeg hadde brukt ett år på å bestemme meg for ed.

Men, nå er ed barna her og har sjarmert han i senk så ting snur gjerne etter at de små kommer.

 

Lykke til.

[m240]

Stå på!!! ikke la deg knekke støtter deg jeg . Godt nytt år håper det nye året blir nye muligheter .-)

[To barn og hest]

Åh, så søte dere er!!!

 

Siste nytt er at jeg har fått positiv el-test i dag tidlig, verst tenkelige tidspunkt. Klinikken stenger kl 13, og første fly lander kl13.40.

Etter noen tårer og snakk med bla lege Jens, ble det bestemt at jeg skal få komme på søndag kl10.

 

Så da har jeg bestillt flybilletter, og må dra hjemmefra 03.00, og har foreløpig ingen barnepike. Jeg blir borte i ca 12-13 timer.

Moren min og brødrene mine hadde tenkt å sette av denne dagen til å være sammen med barna, siden vi har vært hjemme med sykdom hele julen.

Hvordan jeg i all verden skal få moren min til å komme hit kl 03.00, aner jeg ikke, og jeg gruer meg veldig nå.

Den snille naboen/venninnen er forkjølet og skal jobbe både lørdag og søndag. Lurer på om jeg kan få noen til å sove her, så kan moren min ta over når det blir morgen, lurer bare på hvem som kan gidde å komme hit midt på natten.

 

Moren min sa i stad til meg: "Du skal ikke til Danmark!"

 

Det hele føles jo litt absurd... :-(

 

Herregud så mye enklere det hadde vært å gått på byen og lurt noen. Arg!!!

 

Og på toppen er jeg potte tett, skikkelig forkjølet, hoster hele nettene osv. Hurra!

Men jeg SKAL være på plass på klinikken kl 10 søndag!!

Kan jo ikke klage på at livet er kjedelig da... :-)

 

[To barn og hest]

Hei!

 

Tenkte jeg får ta med slutten, for de som er interessert. :-)

 

Jeg brukte hele 1. nyttårsdag på å snekkre sammen et alternativt barnepassopplegg (masse stress og styr), samt prøvde å snakke direkte med moren min.

Hennes innvending var nå at det var for kort varsel. (Denne dagen var i utgangspunktet satt av til å være sammen med barna, siden onklene snart drar tilbake til studiene sine.)

Jeg sa ifra for endel dager siden at jeg skulle nedover, og hvilke dager som var aktuelle. Hver gang jeg har prøvd å ta det opp har hun svart: "Du skal ikke til Danmark!"

Hun sa hun skulle tenke på det, og la på.

 

Timene går, og til slutt må jeg jo begynne å forberede barna på at imorgen kommer X (en venninne), det blir gøy! Mamma kommer hjem før vi spirser middag. :-) :-)

 

Først kl 19 ringen broren min, og etter litt frem og tilbake slipper de "alternative" barnevaktene å komme i det hele tatt.

Broren min kom på natten, og tok med barna hjem til mormor når de våknet.

Puh!!

 

Og turen ble riktig hyggelig! :-)

 

Hvis jeg om 14 dager vet at jeg må ta en tur til nedover (skrekk og gru!!!), skal jeg begynne diskusjonen med èn gang!

Man blir jo ikke gravid med så mye stress og drama rundt det hele.

Det føles skikkelig dritt å bruke så mye krefter og penger på noe, også er det etter all sannsynlighet bortkastet fordi forholdene rundt er for dårlige.

Blæ!!!

 

Det positive er at jeg nå har tatt motet til meg og fortalt dette til flere, slik at jeg nå har 4 forskjellige å spørre neste gang.

Vi har også mere tid til å forberede barna. :-)

 

Og jeg fikk ingen negative reaksjoner, bare støtte! :-)

En av de jeg spurte gikk selv og vurderte å begynne å prøve på barn igjen. :-)

 

Tusen takk for støtte!

Det er jo litt skummelt å legge ut så mye om seg selv... :-)

 

 

 

 

[m240]

Synes du er kjempe tøff jeg, stå på. :-)

[Lillie Vanillie]

Hei, så bra at du fikk reist.

 

Hvis det er noen trøst, sier de ihvertfall på Rikshospitalet at det ikke er noe vi kan gjøre galt som gjør at ikke embryoet ikke fester seg (IVF), og jeg tror det gjelder inseminasjoner også. Håper uansett at du slipper flere turer.

 

Når det gjelder din mor, synes jeg det er noe uhøflig å tillate seg å bestemme over ditt liv. Hun kan gjerne være uenig i dine valg, og til og med si klart i fra at hun ikke på noe tidspunkt ønsker å bidra til at du får barn på denne måten, men å gjøre seg vanskelig, og skape usikkerhet er utrolig lite voksent. Det går seg nå uansett forhåpentligvis til når et eventuelt barn kommer til verden.

 

Selv har vi bare fått positive reaksjoner fra både venner og familie. Nå har vi for så vidt bare fortalt det til de vennene vi mistenker er litt liberale, så jeg forventer en og annen slengbemerkning fra enkelte ved en eventuell graviditet. Men det bryr meg lite. Alle har sine verdier og valg, og det er ikke noe galt i at de ikke samsvarer med mine.

[To barn og hest]

Takk for støtten, begge to. :-)

 

Da får vi håpe at alt dette ikke spiller inn ifht å bli gravid, da.

Ellers ligger jeg veldig dårlig ann. :-)

 

Alle håper jo at dette var den siste turen ned til klinikken, men jeg kjenner at dette blir et ekstra stressmoment, som gjør tanken på flere runder med inseminasjon ikke særlig forlokkende. Føler litt at nå MÅ jeg bli gravid, fordi det var kanskje siste sjansen.

 

Ja, ja,det er bare å vente og se, og begynne tilvenningen til andre barnevakter. :-)