Trenger å få høre at dette går over...

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i uke 20,stortrives med å ha den lille i magen,og gleder meg veldig til h*n kommer!Var på UL rett før jul,men den lille lå med beina sine i kryss..Men ellers var alt suverent og det er jo det viktigste..

Noen dager er vanskeligere enn andre..Jeg blir alenemor,har vært alene om dette fra dag 1 i svangerskapet..

Har ikke hatt det så bra i første del av svangerskapet,men det har tatt seg opp sånn sett nå

MEN...Noen dager føler jeg meg så elendig...rett og slett mislykket...Går hjemme i 50% i svangerskapspenger og skal jobbe 30%..men har en sjef(mannlig sjef) som ikke er intr i å tilrette legge best mulig for meg at jegskal kunne fungere på jobb..Noe jeg syns er fryktelig!Jeg som har vært arbeidsnarkoman i så mange år,ofret alt for jobben og jobbet til alle døgnets tider,får ikke en dritt igjen..

kan vel nevne at det er helsesektoren jeg jobber i,og tunge løft er utelukkende for meg.

Nå de siste ukene har mitt kjære bekken begynt å si ifra at ting ikke er som det skal..og noen dager er verre enn andre..Ene dagen kan jeg sprette opp av senga og ha en super dag,men den andre dagen ligger jeg å vrir meg i smerte i 30-45 min hvor tårene bare renner...Da har jeg rett og slett en ræva dag!

Ei venninne spurte forleden om jeg følte meg deprimert...MEN...aner ikke hva jeg skal kalle det egentlig...jeg gleder meg..men gruer meg mer...har mer vonde dager enn gode dager,jeg gråter mer enn jeg ler..Livredd for at jeg skal mislykkes som mamma...redd for at den lille skal lide av mine valg...redd for alt...

Er det flere der ute som har samme opplevelse???

Jeg føler meg fryktelig alene...og jeg som sagt 20 uker på vei...føler at nå er det på tide å få ett litt bedre syn på ting og prate med andre som kanskje er i samme situasjon eller har gode råd å komme med...

 

*lilleknøtt*

[Anonym bruker]

Uff, det er ikke godt å føle det sånn. Jeg kjenner meg igjen i deler av det du skriver. Jeg fødte i november, og hadde svangerskapsdepresjon. Om du ønsker å lese om mine erfaringer kan du ta en titt på bloggen. For meg gikk det over med en gang fødselen var over

 

http://www.hormontrollet.wordpress.com

[Pinkytoe]

Søte deg da...

 

Dette går virkelig bra, hallo tenk på alle de andre som har klart dette før deg?? Livet blir så utrolig fantastisk når det blir beriket med et lite barn, det er slitsomt til tider så klart, men når han/hun ligger i armene dine og smilet kommer, da smelter alt bort... Dette lover jeg!

En ide kan være å prate litt med legen din om dette, eventuelt jordmor? Det kan være hormonene som spiller deg et puss, eller så kan det hjelpe å prate med en vikelig person om dette? Må være frustrerende å føle at du ikke får noe igjen for den jobben du har gjort, men tro meg, du og bare du er den som kan passe på deg selv og dette barnet! Det at mamma har det bra med seg selv og føler at hun mestrer hverdagen er viktig!

Det er ikke noe nederlag å inrømme at det er vanskelig å stå opp noen dager, alle har hatt de dagene, tro meg, jeg har hatt de dagene, men jeg tok mot til meg og pratet med legen min om det! Fikk ikke piller, men råd og tips i stede. Jeg vil ikke at min sønn skal sitte igjen med minner om en mamma som synes alt var slitsomt og som gråt mer enn hun smilte til ham når han var liten!

 

Håper dette er litt til hjelp for deg, det er ingen skam i å inrømme at det er tungt, men det er dårlig gjort mot barnet og deg selv å ikke prate med noen som kan hjelpe...