Noen som ikke vil vite kjønnet?

[Manito]

Har veldig lyst på overraskelse denne gangen, men lurer på om jeg blir veldig nyskjerrig på ultralyd, eller om det er vanskrligere å knytte seg til babyen når man ikke vet kjønnet? Andre som ikke vil vite?

[dollypopp *tvillinggravid*]

Sist jeg gikk gravid hadde jeg veldig vanskelig for å forstå det og trodde at å vite kjønnet skulle hjelpe. Men merket ingen forskjell pga det.

Vi skal ikke vite kjønnet denne gangen. Blir veldig spennende etter fødselen da:-) Vi har en masse jente klær så om det blir jente trenger vi ikke noe. Blir det gutt har familien noe å kjøpe i gave når de kommer på besøk. De kjøper ikke rent lite, så det kommer ikke til å bli noe problem.

 

Tror man må være ganske bestemt før ul, ellers er det sikkert lett å "sprekke" når man er der og har muligheten til å få vite. i er heldigvis enige om å ikke vite det.

[førstogsist]

jeg visste ingen ting, og ville heller ikke vite det. Det var veldig spennende på fødestuen. Hva ble det?!

Jeg skjønner at mange vil vite. Det er ganske naturlig egentlig. Vi mennesker er nysjerrige, og liker å ha kontroll over situasjoner. Men jeg var så fast bestemt på å beholde det som en overraskelse helt fra begynnelsen. Og det var det. Under hele svangerskapet var jeg så sikker på at det ble en gutt. Men nei du. Der tok jeg grådig feil. Skikkelig moro!

[NostraStoria]

Hvordan greier dere det?

Planleggingsmenneske som jeg er hadde jeg bare blitt stressa hvis jeg ikke visste kjønnet. Jeg har det meste klart før babyen kommer til verden, må jo vite om det er rosa eller blått! hehe

Slike overraskelser er det ikke alle som vil ha tror jeg, i tillegg kommer jeg nok til å finne navn tidlig. Troooor det er jente denne gangen, får vite det om et par mnder...jippi!

[Ellois]

Jeg var først fast bestemt på at jeg ville vite kjønnet. Mens kjæresten min har hele veien vært fast bestemt på at han IKKE vil vite. Dilemma... ;-) Og han var livredd for at jeg skulle røpe det hvis/når jeg fikk vite. He he!

 

Hovedgrunnen til at jeg ville vite er fordi jeg i utgangspunktet ikke ville ha barn. I veldig mange år. Så omstillingen til det å plutselig ville ha barn likevel var enorm for meg, mentalt. Og særlig da prosessen fra det å ikke ville ha, til det å kanskje ville ha, til det å prøve, til det å faktisk få det til gikk så himla fort også. Bare 3-4 måneder totalt.

 

Da tenkte jeg at jeg i det minste måtte vite kjønnet så fort som mulig, så det kunne hjelp med til å forstå og knytte meg enda mer til den lille alien'en som lå og ruget inni der.

 

Men etter noen måneder med "føling i fjæra" og litt diskusjoner frem og tilbake har han klart å vinne meg over på sin side, så nå er det ikke så viktig for meg lenger.

 

Jeg tror jeg klarer å forstå det og forberede meg så godt jeg kan likevel, uten å vite kjønn. Det er en gave uansett! :-) Og vi har snart både guttenavn og jentenavn på plass, klare til bruk.

 

Så nå er vi altså enige om å ikke vite, noen av oss. Selv om vi får sjansen og egentlig er dødelig nysgjerrige! ;-) Det får heller bli en ekstra overaskelse, helt på slutten.

 

Vi er skjønt enige om at det viktigste er at barnet lever og er sunt og friskt.

 

 

[Kjærlighet <3]

Vi ville ikke vite med nummer en og to, og hadde ingen problemer med å knytte oss til barnet før det ble født.

Med nummer tre ønsket vi å vite, ville finne ut om det vat noen forskjell på å ikke vite og å vite. Sånn utenom det at jeg den gangen kunne handle inn i rosa og lilla var det ikke noe stor forskjell syns jeg :-)

 

Når jeg handlet inn til nummer en handlet jeg nøytralt og hadde egentlig ikke lyst på så mye rosa om det var jente eller lyse blått om det skulle bli gutt. Familien kjøpte inn i rosa og blått etter at babyen var kommet til. (Fikk jente første gangen, deretter gutt)

 

Vi valgte å vite med nummer fire også, og fikk da muligheten til å handle inn til gutt :-)

 

Denne gangen vil vi også vite om det er mulig å se. Regner med at vi en eller gang ila svangerskapet får vite hvilket kjønn det er. Skal på flere ul enn vanlig pga vi tidligere har fått ett barn med alvorlig hjertefeil (som vi mistet etter 14 dager).

 

 

[Billie Jean]

Vi ville ikke vite det sist, og det tok et par minutter fra hun kom ut til jeg kom på at jeg fortsatt ikke visste kjønnet:)

Denne gangen vil vi gjerne vite det. Både på grunn av at det er praktisk i forhold til innkjøp/hva vi må finne fram, og av hensyn til datteren vår på 5. Da trenger vi ikke hele tiden minne henne på at det KAN bli en gutt også, dersom hun får det for seg at det er søster hun vil ha.

[Frøkna vårbarn 2014]

Vi visste det ikke sist gang, og det gikk helt fint. Ingen problemer med å knytte seg til babyen, og vi er heller ikke så veldig rosa/lyseblå mennesker i utgangspunktet så jeg handlet mest i hvitt, brunt, grønt, rødt og gult. Eneste rosa jeg hadde var noen små luer som jeg hadde med i tilfelle det ble en jente som så ut som en gutt (jeg vet, rare tanker man har) så jeg kunne sette på babyen en rosa lue så jeg ikke fikk spørsmål om "hva heter han?" hehe.

 

Uansett, for meg var det en ekstra boost på slutten at NÅ måtte jeg presse babyen ut for endelig å se om det var gutt eller jente (det var temmelig tungt på slutten...). Først trodde jeg det var en gutt, men så var det bare navlestrengen jeg hadde sett, haha.

 

Det som overrasket meg litt var at jordmoren ikke så på babyen og sa "det er en jente!". Hadde liksom forestilt meg at det var sånn vi kom til å få vite det. Men hun ble kjapt tullet inn i noe varmt og lagt på magen min og jeg måtte selv pakke henne ut for å sjekke.

 

Denne gangen vil sambo fortsatt ikke vite kjønnet, mens jeg er usikker.