Hvordan går det med dere?

[Gullis :)]

Jeg er ferdig blödd og venter på El...

[shari_z]

Hei du.

 

Jeg prøvde å sende deg en pm, men det går ikke. Du må gå inn på "Din egen side", så på "Rediger min profil", og så klikke at "Ja, jeg vil ha post!". Da kan jeg sende deg en pm, men du får du først lest når du er på "Din egen side" og ser inni postboksen din.

 

Men for å fortsette nå fra August 2011 klubben, så blir jeg bare sååå provosert over de som klager over SA/MA/Mistet/Tror-jeg-mister-innleggene. Husker så godt høsten 2005 da NRK hadde et program om dødfødsel og hvordan det er nå kontra for 30 år siden. Jeg så programmet, selvfølgelig, og flere andre i kullet mitt gjorde det også (studerte på NVH på det tidspunktet med masse "tenåringsjenter", jeg som var da midt i 30-årene). Ingen visste at jeg hadde mistet et barn, og jeg nevnte det for en veldig sympatisk jente da vi snakket om programmet, som hun også hadde sett. Da piper en annen jenta opp og sier, "ja, men du trenger ikke skremme oss som ikke har barn enda ved å si slike ting; det skjer ikke så veldig ofte uansett. Min tante har 4 barn og har aldri mistet og kjenner ingen som har mistet."

 

Der og da tenkte jeg, du verden, lille jente, du er jo bare 19 år gammel. Tror du virkelig din tante hadde fortalt deg da du var 14 om hun hadde mistet? For det er jo tabu å si det, tabu å bli lei seg - uansett hvor lenge svangerskapet varte. Men det jeg sa var, "Nei, det skjer oftere enn du tror, bare at de som mister, sjeldent sier noe. Bare etter at jeg har mistet min datter, så har jeg funnet ut at bare i min venneomkrets, så er det 9-10 som også har gått gjennom en dødfødsel". Hun trodde selvfølgelig at jeg løy.

 

To og en halv måneder senere, så får vi beskjed at én i vårt kull, som plutselig forsvant midt i undervisning to dager før, hadde mistet sitt barn i dødfødsel, bare 2 uker før termin. Husker sååå godt den lille jente som snudde og så på meg. Tenker hun begynte å få andre tanker om hvor ofte det egentlig skjer, for vi var bare 14 stykk i kullet vårt, og så var det 2 av 14 som hadde hatt en dødfødsel.

 

Sånne holdninger gjør meg så frustrert! Likedan med SA, MA, Blighted Ovum og sen abort. Det gjør så vondt å miste et ønsket barn, og vi kvinner blir fort tilknyttet barnet i magen. Når det er bare plutselig over, det er vondt. Alle håpene, alle drømmene blir bare borte.

 

Jeg har hatt følelse hele tiden under dette svangerskapet at det var noe som ikke stemte. Jeg var ikke kvalm nok til å være meg, og syntes det minnet veldig om da jeg hadde en MA. Men jeg fant ut for et par uker siden at det må ha vært En Høyere Hånd som hjalp meg, for mannen min ble veldig syk og ligger innlagt på sykehuset på ubestemt tid. Hadde aldri klart å være alvorlig kvalm, ha 2 barn hjemme, pluss ha en syk mann samtidig. Så slå meg til ro at alt var greit likevel, så den beskjeden jeg fikk i går var ikke den jeg forventet å få. Er lei meg da jeg har ønsket barn nr 3 lenge, og med en syk mann så blir det en stund før vi kan prøve igjen.

 

Må bare komme gjennom denne uken her før jeg skal tilbake i jobb neste uke. Ville helst hatt utskrapning og blitt ferdig med det hele, men blir vanskelig å få til siden jeg mangler alt av familie her som kan være barnevakt. Håper at alt kommer ut av seg selv (blør kraftig nå og med mye smerter), men har erfart før å måtte ha utskrapning etterpå for å få ut rester.

 

Uff, dette ble langt. Håper du får klaff snart og kan joine en ny termin klubb. Selv ønsker jeg et oktober barn, men det blir neppe oktober '11. Håper vi kan holde kontakt!

 

Klem

Shari